Tekst: Eva Skotnes Vikjord | Se Kunst i Nord-Norge.
Publisert 22.september 2019 | Se Kunst Magasin nr 03 2019 | Foto: Ingrid Ogenstedt
I vårt møte med kunsten skal en rekke kunstformidlere bygge forbilledlige broer som kan skape gode forbindelser mellom kunstverk og publikum. Et stadig tilbakevendende spørsmål er hvordan vi skal skape interesse slik at kunst når ut til flest mulig?
En av mine mest utsøkte kunstopplevelser denne sesongen er forestillingen «Det vi ikke ser», av Panta Rei Danseteater, som ble vist under BareDans festivalen her i Bodø sist helg. Det var en performance utført i en privat leilighet. Fire dansere og en musiker undersøkte egne tanker, følelser og erkjennelser i en hjemmesituasjon etter en hektisk dag; det som kommer til overflaten i det øyeblikk roen inntreffer oss. I en nærværende og intim sfære opplevde jeg som publikummer å bli en del av det hele, mens danserne beveget seg gjennom rommene ved å agere og utforske.
Etter forestillingen initierte danserne en uformell samtale hvor det oppstod en umiddelbar og direkte dialog. Både store og små tok ordet og delte sin opplevelse. Jente 6 år:«Jeg ble forvirra da danserne krangla på kjøkkenet». «Jeg tror at ho som lå på gulvet oppe trodde de andre danserne var sint på ho»
Resultatet var en fullkommen og direkte formidling, hvor hjemmet dannet selve broen mellom publikum og kunsten. Det var en spesiell og uvant arena, men autentisk for denne opplevelsen. Forestillingen var forbeholdt et begrenset antall publikum, men ble gjennomført flere ganger i løpet av festivalhelgen.
«Det vi ikke ser» var også en del av festspillprogrammet i Harstad tidligere i sommer. Ved å forflytte seg til ulike areaer slik Panta Rei gjør, får flere muligheten til å ta del i denne intime kunstopplevelsen.
Det private hjemmet er blitt et utforskende format for å skape slike intime møter mellom kunstverk og publikum. Mange slike uformelle former for kunstarenaer popper opp. Ofte på steder der folk flest til daglig beveger seg. Dette er de flyktige arenaer som forsvinner like raskt som nye dukker opp.
Med et stadig større mangfold av flyktige arenaer utfordres det tradisjonelle visningsrommet for visuell kunst – som fortsatt utgjør grunnstammen i formidlingen av kunst. En hovedandel av publikum her kan man anse for genuint interesserte. Nasjonal kulturpolitikk har definert at vi skal ha et rikt og mangfoldig kunst- og kulturliv for folk flest. Det er noe blant annet festivaler imøtekommer ved å bruke offentlige uterom som arenaer.
Det er også befestet gjennom den kulturelle skolesekken som ble etablert for 20 år siden. En nasjonal satsning gjennom tilrettelagte formidlingsprogram for alle skoleelever. Ved å få innsikt i kunstens perspektiver i dannelsesløpet kan man skape en interesse som kan bidra til et voksende større publikum.
Når vi jobber med å skape de gode møtene mellom kunst og publikum, søker vi etter å bryte ned barrierer. Vi ønsker å invitere publikum til en kunstopplevelse under et opprop om at man ikke trenger forkunnskap.
Å vekke interesse for kunsten er sammensatt. Den enkelte har sitt grunnlag for å forstå og tolke kunsten ut fra sitt personlige perspektiv og sin tilhørighet. Interesse skapes av å tiltrekkes noe som er aktuelt for akkurat deg. Noe som svarer opp til det du allerede har i deg, enten du er en fagperson eller «bare er deg selv».
Formidlingsgrepet ligger i å forstå sitt publikum. Like viktig er hvordan man formidler kunsten uten å underkommunisere kunstnerens idé og budskap.
For å kunne by på en god kunstopplevelse må det noen støttende grep til; som for eksempel tekster og informasjonsmateriell, omvisninger eller samtaler. Kvalitet på opplevelsen man tilbyr er selve fundamentet.
Det er avgjørende med flere forskjellige faglige plattformer med ulike arenaer som kan tilby et mangfold av kunstopplevelser. Alt kan ikke nå ut til alle!
Eva Skotnes Vikjord
Daglig leder | Se Kunst i Nord-Norge