Tekst: Eva Skotnes Vikjord, daglig leder | SE KUNST
Publisert 14.oktober 2020 | Se Kunst Magasin nr 03 2020
Å gi kunsten en plass i samfunnsutviklingen
I strålende sol og 20 grader foregikk åpningsarrangement under åpen himmel i den nye Rådhusparken med full oppslutning innenfor Koronapandemiens lovlige rammer. Gjennom biennaledagene ble performativ kunst gjort tilgjengelig for et bredt publikum, ved at bevegelig kunst tok form i ulike offentlige rom. Å skape uventede nye møter mellom kunstuttrykk og publikum der de til vanlig ferdes, er i tråd med Bodø Biennales målsetning. Det gode været var utvilsomt en faktor for at mange mennesker oppholdt seg i byen og møtte på kunsthendelser som foregikk i og rundt Bodø sentrum.
Bodø Biennale tok pulsen på stemningen i byens sentrum, med kunstprosjekter som avbrøt våre hverdagslige mønster en lørdagsformiddag. Slik som de fargekledde danserne i gruppen FLEKK som spontant dukket opp på uventede steder i sentrum i løpet av de fire dagene festivalen pågikk. Mens scenekunst prosjektet Flytende Landskap, med dansere og tusen meter lange grå lianer i tekstil, tok form rundt om i byen. Danserne forsvant nærmest i sine ulike formater av nye landskap i dialog med byens arkitektur av rette linjer. Slik ble Bodø Biennale en plattform for overraskende og spontane kunstopplevelser og nye felleskap mellom folk.
Performancekunstner Alice Slyngstad bruker den menneskelige faktor av nervøs avsporing for å utforske en hyper sensibilitet i møte med verden. I biennalens bestillingsverk «Hyper Hidro Sissy» kom et nytt uterom til syne bak den gamle svømmehallen i Bodø. Den anonyme skråningen i Rensåsparken ble fremhevet av Slyngstad gjennom lyd, vann og lys, for å vekke tanker omkring hvordan slike enkle grep kan bidra til å skape nye uterom. Det fremkaller også spørsmålet om hvordan steds- og byutvikling kan fokusere mer på menneskets behov for bevegelse og aktivitet. Kunstnere som Slyngstad kan oppfordre oss til å bli mer oppmerksomme vår nærområder ved å invitere oss til ‘å lytte’ til et sted. Ved å involvere oss i en prosess der vi innbyggere deltar i å utforske omgivelser i endring.
Vi opplever nå et fundamentalt skifte. Fokus på menneskenes plass og behov tvinger seg frem i byutviklingen. Fremfor et ideal om økonomisk vekst som i lengre tid har rådet, preget og styrt hvordan bylandskap har blitt formet.
Tidsaktuelle spørsmål om klimaendringer og overforbruk som vi mennesker er ansvarlig for, opptar like mye samtidskunsten som den offentlige samfunnssamtalen i dag. I festivalutstillingen til Nordland Musikkfestuke rettet kunstner Marita Isobel Solberg fokus mot grønne verdier, økologi og natur, gjennom en estetisk og mystisk omramming i Bodø kunstforening. I møte med Solbergs kunst påpeker Anki Gerhardsen i sin kritikk av utstillingen at, «...her er mennesket i alt og rundt alt». Det kan påminne oss om savnet etter det opprinnelige, hvor mennesket var en del av naturen. I utstillingen «Half Hidden» har kunstner Anne Haaning, i Tromsø Kunstforening, på sin måte fokusert på hvordan vi er i ferd med å ødelegge og krenke naturen. Kunstkritiker Hilde Sørstrøm mener utstillingens forførende estetikk gjør det vanskelig å trenge gjennom den problematiske og underliggende skjulte tematikken om Danmarks mineralutvinning på Grønland. Et kunstnerisk grep som kan lede oss til følelsen av å bli fortalt bare halve historien, om hvordan teknologiutvikling i kraft av mineralene til syvende og sist også kan begrense oss i å erkjenne vår egen historie. Slik kan kunsten pirke bort i ubehagelige og vonde utfordringer i samfunnet.
Interesserte og samfunnsengasjert kunstnere er uten tvil en viktig ressurs. Vi har behov for flere metoder og innganger til å skape diskusjoner når en by, eller et sted, er i endring og utvikling. Enten det omhandler naturlandskap, eller bylandskap. Her hviler et stort ansvar på det offentlige for å gi kunsten plass til å uttrykke kunnskap, som kan føre oss i retning av en ny form for samfunnsutvikling.