20.mars 2018 | Se Kunst Magasin nr 01 2018
Tekst: Eva Skotnes Vikjord | Se Kunst i Nord-Norge
Publisert 23.mars 2020 | Se Kunst Magasin nr 01 2020
Hvordan sørger vår nasjonale kulturpolitikk for at det eksisterer gode kunst- og kulturarenaer rundt om i landet? Hvordan ivaretar den nasjonale kulturpolitikken alle de små regionale kulturinstitusjonene?
Finansiering av kulturfeltet er politikernes ansvarsområde. Mange av kunst- og kulturarenaene får offentlig driftstilskudd forvaltet av Kulturrådet. Når Kulturrådet nå sender klare signaler ut om at det er for lite midler til fordeling, er det en klar melding til politikerne. I Kulturrådet er det armlengdes avstands-prinsippet som gjelder. Et prinsipp som ifølge Per Mangset (professor emeritus ved høgskolen i Telemark) ble etablert ble etablert i mange land etter siste verdenskrig, som et slags kulturpolitikkens forsvarsprinsipp for å opprettholde kunstens autonomi – der kunsten regulerer seg selv etter sine egne lover uten formålstenkningen som gjelder i samfunnet for øvrig. Politiske beslutnings organer skulle ikke blande seg direkte inn i spesifikke og konkrete kunstneriske beslutninger.
Man kan stille spørsmål ved dette armlengdeprinsippet når prinsippet, slik Mangset påpeker, nærmest blir et entydig, ideelt og ubrytelig prinsipp. Det stilles derfor spørsmål ved Kulturrådets ansvar for forvaltning av driftstilskudd til mindre institusjoner og kulturaktører. «Offentlig kulturpolitikk står overfor en rekke strategiske dilemmaer, der valget sjelden er helt enkelt og enstydig» (P. Mangset, Armlengdes avstandsprinsippet i norsk og internasjonal politikk, 2012).
Kulturrådet kan med grunnlag i kunstnerisk skjønn avslutte tiltak under Driftsstøtteordningen. Det kan i ytterste konsekvens få store ringvirkninger for kulturlivet rundt om i landet. Etter at Kulturdepartementet overførte dette forvaltningsansvaret til Kulturrådet i 2011, har tilskuddsrammene så å si ikke øket til aktørene som fulgte med på flyttelasset. Derimot har det stadig tilkommet et mangfold nye aktører og konkurransen om små midler er stor.
Det er elementer her som i seg selv ikke samsvarer med en kulturpolitikk som skal bidra til å sikre trygge og langsiktige rammevilkår for de mindre institusjonene. Så lenge en vesentlig del av grunnstrukturene i regionalt kulturliv, bedømmes etter kunstfaglig skjønn. Det vil si at det er ikke noen form for departementsstyring/politisk styring i forhold til offentlig støtte for infrastrukturer og mindre arenaer. Det fordrer forutsigbarhet og utviklingsmuligheter for å være operativ aktør i en dynamisk verden.
Et ekspertutvalg har foreslått at kulturinstitusjoner som har statlig driftstilskudd og tilhørighet i regionene skal overføres til forvaltning i sine respektive fylkeskommuner. En slik utflytting av det statlige ansvaret for forvaltning av driftstilskudd til institusjoner ble allerede bebudet våren 2017, ved Kulturministeren Helleland. Prosessen ble stoppet, muligens fordi noen så en sammenheng med en kommende kulturmelding. Men hva er så den bakenforliggende kultur politiske strategien? Er det et motiv for å stimulere den nasjonale regionreformen?
Hvilken makt har nå egentlig vår nye kulturminister Trine Skei Grande til å sette i livet en helhetlig kulturpolitikk? Hva innebærer hennes varsel om at: Kulturpolitikken er viktigere enn noensinne. Den trenger vi for å skape det inkluderende samfunnet vi skal lage. Kultur er viktig som fellesskapsbygger og en viktig drivkraft i omstillingen av Norge.
Konsekvenser for kulturaktørene ved en sådan politisk ustø kurs som vi har sett til nå, er usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er et stor ubesvart spørsmål hvem som tar ansvaret for at regionale kulturinstitusjoner ikke blir forvaltet bort, enten det er av kunstfaglig skjønn eller politisk styring?
Kan vi derfor stole på at kommende kulturmelding vil gi oss svar på kulturpolitikkens ansvar for gode arenaer? Hvor kunst og kulturuttrykk formidles og skaper opplevelser rundt om i det ganske land?
Eva Skotnes Vikjord
Daglig leder | Se Kunst i Nord-Norge