Sentralisering av definisjonsmakt, kunst og penger

Tekst: Trine Noodt | Se Kunst i Nord-Norge
Publisert 20.desember 2015 | Se Kunst Magasin nr 04 2015

 "Blant kulturpolitikkens viktigste oppgaver er å legge til rette for at alle kan oppleve et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk, og delta i et aktivt kulturliv. Skapende kunst bidrar til fornyelse og utvikling av samfunnet og enkeltmennesker." Dette kan man lese i Stortingsmeldingen nr.23 Visuell kunst. Jeg skulle ønske vi så litt mer av dette i dagens kulturpolitikk. 

Det ligger i kunstens natur å søke nye veier, men det blir lett krøll om en ikke ser forskjell på dette og offentlig tilrettelagt infrastruktur og rammevilkår for visning og opplevelse av kunst. Vi har en kulturminister som er opptatt av å få kunsten på en armlengdes avstand. Det ser ut til at avstanden er i ferd med å bli langt lengre enn som så. Ved å forflytte makt forflyttes også definisjonsmakt, kunsten og pengene bort fra den tidligere politisk uttalte målsettingen om kunstnerisk mangfold og å få kunsten ut til folket. 

"Tilgangen til kunst- og kulturopplevelser og muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur skal ikke være avhengig av geografi eller sosiale skillelinjer. Et godt kunst- og kulturtilbud oppnås ikke gjennom markedet alene. Det er nødvendig med et offensivt offentlig økonomisk engasjement for å sikre bredde og mangfold." (St.meld. nr. 23 Visuell Kunst)

Kulturministeren har nå sørget for at flere kunstinstitusjoner går fra å ha faste rammeavtaler over statsbudsjettet, til en høyst usikker tilværelse der institusjonene fra år til år må kappes om midler for å overleve. Dette gjelder knutepunktinstitusjonene og andre med et landsdelsdekkende oppdrag, som skal sikre et mangfold av visningssteder, kunstproduksjon og spredning av definisjonsmakt over hele landet.  

Ved å legge flere institusjoner i den samme potten til Kulturrådet, legger myndighetene opp til alles krig mot alle. Istedenfor å realisere det som egentlig må til, for å styrke kunstfeltet, nemlig et styrket kulturbudsjett. Staten svekker isteden forutsigbarheten til kunst og kulturinstitusjoner. Dermed også robustheten til det som er grunnlaget for å lykkes med den politiske målsettingen; om et profesjonelt kunstliv, et mangfold av visningssteder og kunstformidling også utenfor de store byer. 

Se Kunst i Nord-Norge (SKINN) har i mange år turnert Nasjonalmuseets utstillinger i Nord Norge. Tidligere tilbød Nasjonalmuseet utstillinger som kunne vises ved våre mindre visningssteder, og slik få "kunsten ut til folket" i praksis. Nå har Nasjonalmuseet endret strategi, og konsentrerer seg kun om de største visningsstedene i de større byene. Dette bidrar til å fjerne kunsten fra publikum på de mindre stedene. Dette rimer dårlig med målsettingen om at tilgangen til kunst ikke skal være avhengig av geografi eller sosiale skillelinjer. 

Det er svært synd om det kun er de større visningsarenaer som nå blir gitt muligheten til å vise utstillingene, og utvikle sin kompetanse. Dette en forskjellsbehandling av visningssteder jeg setter spørsmålstegn ved. For i St.meld.23 om Visuell kunst står det;" Nasjonalmuseet ser på generell basis viktigheten av ytterligere å styrke og utvikle lokale arrangørers kompetanse på produksjons- og formidlingssiden, og vil øke innsatsen på kompetanseutviklingstiltak som opplæringstilbud og fag- og forskningsseminarer for alle nettverkene." 

Mindre visningssteder for kunst har i dag små muligheter til å realisere kunstprosjekter med midler fra Kulturrådet. Muligheten til å oppnå et mangfold og variasjon i kunstproduksjon, muligheten til kompetansebygging for visningssteder for produksjon og visning av kunst, er de senere år innskrenket - og det er de med store nok økonomiske muskler til å påta seg store produksjoner som når igjennom. Dette mener jeg er et tap for kunstfeltet i Norge, som trenger flere alternative produsenter og gallerier enn bare de store visningsstedene i de store byene.

Trine Noodt
Styreleder Se Kunst i Nord Norge