L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"just what is it that makes today so familiar, so uneasy?" - LIAF 2013

Gjennom å plassere kunst i tolv offentlige- og private bygninger i Kabelvåg og Svolvær tok årets Lofoten International Art Festival (LIAF) sikte på å utforske globale forhold gjennom å fordype seg i lokalsamfunnet.

KUNSTKRITIKK
20.09.201310:23 SE KUNST

LIAF 2013 - JUST WHAT IS IT THAT MAKES TODAY SO FAMILIAR, SO UNEASY? SVALBARD OG KABELVÅG 06. – 29.09
Tekst: Hanne Hammer Stien, kunsthistoriker, frilans kritiker og kurator. 
Publisert 20.09. 2013 | SeKunstMagasin nr 03 2013

KUNSTKRITIKK
GJENKJENNELIG OG UROVEKKENDE

Opplevelsen av at vår tid preges av politisk, sosial og økonomisk uro ble i denne sammenhengen tematisert, og temaet ble belyst gjennom arbeidene til tjuefem kunstnere fra ulike deler av verden. 

Samtidsforståelser
Det finnes mange ulike måter å forstå samtiden og dens forhold til fortiden på. Én oppfatning er å tenke seg samtiden som en variasjon av forholdene som kjennetegnet fortiden. En annen å erkjenne at tid og rom kontinuerlig er i endring. Mens den førstnevnte tankegangen kan oppfattes som deterministisk, det vil si at det samme skjer om og om igjen, kan den andre tankegangen forstås som voluntaristisk, det vil si at det hver gang skjer noe nytt. En tredje samtidsforståelse forener de foregående posisjonene ved å legge vekt på at selv om det forekommer gjenkjennelige ideer og fenomener vil samtiden alltid omfatte noe "nytt". På grunn av det nyes "ukjente" karakter vil samtiden delvis fremstå som fremmed. Ved å poengtere at samtiden har et transformativt potensial gjøres fremtiden således til et usikkerhetsmoment: Hvilke interesser som vinner kampen om å forme fremtiden oppfattes dermed hverken naturlig eller gitt. 

Slik jeg forstår det danner den sistnevnte samtidsforståelsen bakgrunn for Anne Szefer Karlsen, Bassam El Baroni og Eva González-Sanchos kuratering av årets LIAF. Ved å vektlegge nåtiden som både familiær og urovekkende antyder festivaltittelen, "Just What Is It That Makes Today So Familiar So Uneasy", at vår tid består både av kjente elementer og introduserer noe nytt – noe urovekkende. Ved å la kunsten beskrive det ugjenkjennelige "landskapet" søkte LIAF å la det foruroligende komme til syne. Selv om vår tids erfaring av fremmedgjorthet kan umiddelbart oppfattes som historisk unik, har tilstanden en lang kulturhistorie. Dette klarte festivalens åpningsseminar å gjøre publikum oppmerksom på. Interessant nok antydet diskusjonene som fant sted at menneskets eksistens på et individuelt plan avhenger nettopp av den dualismen som karakteriserer forholdet mellom det kjente og det ukjente.

Aktivistisk strategi
At det er en kompleks relasjon mellom subjektive og kollektive erfaringer og handlingsmønstre ble spesielt tematisert i Mahmoud Khaleds installasjon A Memorial to Failure. Arbeidet, som består av en gravert krystallplankett og et videoarbeid nydelig installert i et av rommene i Per Pedersens hus, baserer seg på et møte mellom Khaled og teoretikeren og aktivisten Franco Berardi. I dette intervjuet snakker Berardi om temaer som nederlag, sosial endring, kunst og aktivisme mens betrakteren absorberer filmens suggererende panoramascener filmet fra taubaner i Rio de Janeiro i Brasil og i Jounieh i Beirut. Spesielt interessant er Berardis ideer om enkeltmenneskets betydning i forhold til transformasjon av omgivelsene. Aktivisme, argumenterer Berardi, handler om at den enkelte de-automatiserer sine handlinger. Det er den enkeltes måte å bryte mønstre på, i hverdagen og i livet, som i vår tid får betydning hvis vi vil skape endringer på et overordnet plan. I stedet for å lokalisere det urovekkende "der ute" bringer han oppmerksomheten over på oss, og ansvarliggjør slik enkeltmennesket. Khaleds arbeid, med sin antydende stillingstagende, fremstår dermed som et viktig bidrag når det gjelder den politiserende artikulasjonen årets LIAF legger til rette for.

Å veve samtiden inn i det historiske
At enkelte kunstverk bringer oppmerksomheten på petroleumsvirksomhet og forvalting av ressurser i nord er naturlig ettersom LIAF befinner seg i Lofoten. Flere av arbeidene som adresserer denne tematikken kan i sin ytterste konsekvens fremstå unyanserte eller banale, som Oliver Resslers videoarbeid, Leave it in the ground, og Nana Oforiatta Ayims film, Jubilee. I et dokumentarisk formspråk tar Resslers arbeid opp forholdet mellom global oppvarming, humanitære kriser, vold og uro. Med utgangspunkt i den politiske viljen til å utvinne olje fra havområdene utenfor Lofoten plasserer han ansvaret for de globale krisene til det politiske området. En allerede kjent problematikk påvises på denne måten uten at det skjer noe mer. Nana Oforiatta Ayims film, som også har et dokumentarisk formspråk, skaper derimot en interessant relasjon mellom petroleumsvirksomhet i Norge og i Ghana. Likevel klarer ikke filmen å arbeide i dybden og fremstår uformidlet. Likefremt oppnådde andre kunstprosjekt en mer penetrerende virkning på stedet. For eksempel Ann Böttchers to arbeider Transit Portal og Transmigration, som ble utstilt henholdsvis på Lofoten Krigsminnemuseum og på Vågan Offentlige Bibliotek. Ved å aktivisere hendelser fra andre verdenskrig adresser tekstilarbeidet og tegningene en spesifikk historisk situasjon samtidig som universelle problemstillinger reises. Brita Marakatt-Labbs installasjon, utstilt i Lofoten Am Club, vever bokstavelig talt det historiske inn i det samtidige: Melsekker fra andre verdenskrig, som har vært benyttet som isolasjon i gammer i perioden etter krigen, er spent opp i en sirkelformasjon. På en av sekkene er det brodert et landskap ovenpå et falmet nazist-symbol. Landskapet referer til Utøya og hendelsene der i 2011. Med Händelser i tid mener jeg Marakatt-Labba markerer sin posisjon som en av vår tids fremtredende kunstnere.

Ytterligere potensial
Til tross for mange interessante kunstverk som skapte et sterk følelsesmessig engasjement, bidro den stramme kurateringen til å skape en distanse i prosjektet. For selv om årets LIAF tok sikte på å undersøke det globale gjennom det lokale, var det til tider som om lokalsamfunnet kom ut av syne. For eksempel fremstod bygningene der kunsten ble vist i større grad som hvit-kube-visningsrom enn det jeg oppfatter var kuratorenes intensjon. Ved å la det være liten plass for det ukontrollerte ble det også gitt mindre plass til det sosiale og relasjonelle, noe jeg savnet i festivalen som helhet.

LIAF har siden 1991 oppnådd en profesjonalitet som gir kunstfestivalen en viktig posisjon på den norske og internasjonale kunstscenen. Det er derfor interessant, og på sin plass, at de underliggende konflikter knyttet til organiseringen av festivalen fikk komme til overflaten gjennom syv historiske tilbakeblikk i form av videointervjuer vist på Nordnorsk Kunstnersenter. For til tross for det frivillige arbeidet som legges ned lokalt, oppleves festivalen å ha et uforløst potensiale for å skape ytterligere lokalt, regionalt og nasjonalt engasjement. Med årets omfattende og interessante kunstformidlingsprogram, utviklet av Kristin Risan ved Nordnorsk Kunstnersenter, håper jeg LIAF er i ferd med å skape grobunn for en tydeligere forankring. Jeg har nemlig ikke troen på at samtidskunsten i seg selv er for ukjent eller for foruroligende til at den kan engasjere på et lokalt- og regionalt plan. I så tilfelle er samtiden i seg selv, slik festivalen demonstrerer, mer fremmed, mer urovekkende.

LIAF 2013 stenger dørene 29. september.

Les flere aktuelle saker