MASTERUTSTILLINGEN 2015, TROMSØ KUNSTFORENING, 28.11 - 13.12 2015
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Marit Olsvik Opsahl.
Publisert 20.mars 2016 | SeKunstMagasin nr 01 2016
KUNSTKRITIKK
- VARIERT OG VELKURATERT
I Tromsø Kunstforening introduseres vi for åtte kunstnere fra det andre kullet med masterstudenter ved kunstakademiet i Tromsø, som stiller ut både i kjeller og 2. etasje. Ærverdigheten som sitter i veggene i det gamle klassisistiske bygget smitter uten tvil over på opplevelsen av utstillingen.
I et hull i veggen i kjelleretasjen finner vi Kåre Grundvågs installasjon, Last night I dreamt I was grazing. Med lukten av fuktig, gammel kjeller som sanselig bakteppe, blir vi stående foran en vannfylt grop i gulvet. En projeksjon av lys beveger seg som et mønster av strektegninger på vannoverflaten - nesten som riper som blir tegnet opp på et isdekket vann. Strekene tegnes opp av et program som baserer seg på en helt spesiell algoritme, kalt Perlin Noise. Utviklet av Ken Perlin i 1982 brukes algoritmen for å oppnå mer virkelighetstro gjengivelse av teksturer og materialer i dataspill – ved at den glatter ut overgangene i pikselerte strukturer som en slags digital patina. Selv om strekene ikke gir inntrykk av å tegne noe gjenkjennelig, kan bruken av algoritmen kanskje ses på som en kommentar til hvordan kunsten tradisjonelt sett har jobbet for å etterligne naturen - og hvordan den i konseptkunsten i større grad forsøker å manipulere den.
Arkeologisk gjettelek
Polske Anna Kukielka bidrar med et titalls keramikkskulpturer samlet under tittelen Alt vi vet i dag er basert på å gjette hva som skjedde i går. Skulpturene er ugjenkjennelige og ligner på mystiske arkeologiske funn fra en fjern fortid. De er montert hengende i hyssing eller skrudd fast rett på galleriveggen - noe som absolutt ikke ville vært forsvarlig bevaring av reelle arkeologiske funn. Den arkeologiske effekten oppnår Kukielka ved å benytte seg av saggarbrenning, en av verdens eldste brenneteknikker, som gir objektene en sprekkete og ru overflate med mørke brennmerker.
Mens tradisjonelle museer ofte tar en belærende posisjon når de stiller ut kulturhistoriske gjenstander, åpner Kukielka med sine små keramikkskulpturer for et mystisk møte med arkeologien og vår forhistorie. For hva vet vi egentlig om hvor vi kommer fra? Hvordan vet vi det vi vet? Og ikke minst, hva kan kunsten bidra med i søken etter svar på kulturhistoriske spørsmål? Kukielka leker her med vår stadige tiltro til historieforskningen og understreker på underfundig vis at alt vi vet i dag er basert på å gjette hva som skjedde i går.
En smak av Etiopia
Den etiopiske kunstneren Robel Temesgen Bizuayehu fyller en utstillingssal i 2. etasje med fem verk på papir utført i ulike materialer. Samtlige er titulert Adbar og fremstår i første øyekast som fargesterke malerier. Ved nøyere studier kan man imidlertid se hvordan andre materialer, som korrekturlakk, samt store rifter i papiret bidrar til å skape et særegent visuelt uttrykk. Særlig iøynefallende er to av arbeidene, hvor fire brede remser med papir henger ned fra tak til gulv. Arkene er montert med baksidene mot hverandre, og gir de høyreiste maleriene et skulpturalt uttrykk. Motivene viser gjenkjennelige objekter som kopper, mugger, trær og bølger tilsynelatende tilfeldig plassert mellom mer abstrakte former malt i klare farger. En nærmest drømmende og dynamisk effekt tilfører en viss formal likhet med tidligere modernistiske billedkunstnere som Marc Chagall og Max Ernst. Men Adbar har ingenting med europeisk kunsthistorie å gjøre. Adbar er et begrep Bizuayehu har hentet fra gammel etiopisk tradisjon hvor ritualer og åndelige krefter i naturen står sentralt. Vi kan derfor forestille oss at blandingen av det gjenkjennelige og det abstrakte i motivene forteller om disse åndelige kreftene som er iboende i naturen og tingene vi omgir oss med. Og videre, om hvordan disse er - som de dynamiske elementene i motiv og utforming kanskje understreker - livsskapende og i stadig forandring.
Lydkunst og feltopptak
Utstillingen viser et stort spenn i bruk av teknikk og materialer, og lyd er et virkemiddel som flere av kunstnerne har benyttet. Georgia Munnik fyller sitt rom med opptak av ordopplesning og abstrakte lyder, som bidrar til å skape en kaotisk effekt i hennes audiovisuelle installasjon Taal-eh. Camilla Renata Nicolaisen og Calder Harben går i en annen retning, og inviterer oss til å innta en mer konsentrert lytting i hodetelefoner. Camilla Renate Nicolaisen sin lydinstallasjon, To dare to be a corvidae, inneholder fem feltopptak av fuglelyder i naturen. Men i ett av lydsporene hører vi imidlertid også et menneske som "snakker" med fuglene ved å etterligne dem. Gjennom "å være en skjære" illustrerer Nicolaisen hvordan aktiv deltakelse og kommunikasjon ikke bare lar deg oppdage nye sider ved naturen, men også nye sider ved deg selv. To dare to be a corvidae utforsker slik grensene mellom økologi og psykologi, og blir en snedig påminnelse om hvordan aktiv deltakelse i natur-relaterte og sosiale sammenhenger kan bidra til at barrierer brytes ned og nye sosiale fellesskap oppstår.
Kanadiske Calder Harbens lydinstallasjon, No promise of arrival inneholder lydopptak hentet fra havdypet øst for Sicilia, der hun har senket en mikrofon ned i sjøen og fanget opp lydene fra havbunnen. Ifølge kunstneren foregår det mye lydforurensninger i havet – alt fra seismiske lyder til støy fra båter og maskiner – som i økende grad er med på å ødelegge økosystemet i havet. I hodetelefonene hører vi ikke annet enn en konstant undersjøisk buldring, men tanken på at det vi hører også kan være destruktiv og utslettende gjør inntrykk. Harbens lydinstallasjon gir også assosiasjoner til andre foruroligende situasjoner, som krisen som utspinner seg i området rundt Middelhavet i disse tider. For det er ikke lyden av båter, men lyden av menneskene som tar seg over havet uten en visshet om å komme frem, som støyer mest.
Sort materie og flukten fra hverdagslivet
Søken etter lykke er et sentralt tema i Hedvig Sofie Biongs installasjon To Be more Disconnected... yeah from daily life. Tekstene på de fem postkortene som er utstilt er sitater hentet fra intervjuer med turister, og er fulle av beskrivelser av hvor godt det er å være et annet sted: "Here we have more light, more space. We have the sea. Nicer food. Tomatoes tastes amazing here.” Sitatene er typiske utsagn for nåtidens lykkejegere, som reiser til sydligere strøk for å få en pause fra hverdagen. Selv om det unektelig høres litt platt ut å reise til syden for å spise gode tomater og se sjøen er det noe med måten disse utsagnene blir presentert på av Biong som får det hele til å fremstå mørkt og melankolsk. For motivene foran på postkortene lever ikke helt opp til idyllen om ferieparadiset: inngjerdede svømmebasseng, intetsigende gater og tomme strender er alt annet enn det vi blir presentert for i Ving-katalogene.
Fra sydenstemning i Biongs verk tar André Enger Aas oss med på en reise i naturen, hvor vår egen opplevelse og forståelse av den kan sies å være sentralt. Hans New Horizons består av sorte silketrykk på speilglatte glassplater som står lent opp mot galleriveggen. De grålige motivene er så vidt synlige på platene, men idet man beveger seg i rommet kan man skimte antydninger av trær, fjell og andre organiske naturformer. I møtet med glassplatene skifter man mellom å se refleksjoner av rommet (og seg selv) og de mørke motivene, og veksler dermed også fokus fra å undersøke verket til å bli bevisst omgivelsene rundt. I utstillingskatalogen skriver Aas om kosmologiske teorier om universet (bare fire prosent av universet består av vanlig materie, resten er mørk materie og mørk energi), og det er nærliggende å se New Horizons som en kommentar til at de nye horisontene i stor grad baserer seg på et mørke, på noe vi ikke helt kan se eller forstå. Nyutdannede kunstnere blir ofte spådd en mørk framtid. Men det gjelder kanskje flere av oss?
Kuratering som samler trådene
Masterstudentene har uten tvil hatt stor nytte av kurator Agatha Waras grep. For til tross for at temaene i stor grad varierer klarer kuratoren å samle trådene og bidra til en helhetlig opplevelse. Masterutstillingen 2015 fremstår derfor som en profesjonell og estetisk tiltalende utstilling hvor dystre framtidsutsikter stadig ulmer under overflaten.