Utstillingen "Hábmet hámi / Making form"
I dagens oppfatning om samisk kunst er det gjerne de sinte aktivistiske og politiske kunstprosjektene som kommer i fokus. Når «Making Form» tar tilbake opplevelsen av kunstverket som en estetisk opplevelse fremheves kunsten som en sansbar virkelighet – som i disse dager har en tendens til å bli ignorert.
«HÁBMET HÁMI / MAKING FORM» 16. JUNI – 26. AUGUST 2018,
SÁMI DÁIDDAGUOVDDÁŠ – SAMISK SENTER FOR SAMTIDSKUNST
Tekst: Hilde Sørstrøm KUNSTHISTORIKER, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT
Foto: Tor Egil Rasmussen / Sámi Dáiddaguovddáš
Publisert 20.desember 2018 | SeKunstMagasin nr 04 2018
KUNSTKRITIKK
I FRI FLYT
De siste årene har politisk engasjerte samiske kunstnere fått mye oppmerksomhet. Pile o’ Sápmie til Máret Ánne Sara er et eksempel hvor en politisk kampsak blir drivkraften til et kunstnerisk prosjekt. Resultatet ble store medieoppslag i landsdekkende dagsaviser, så vel som i nasjonale kunstfaglige tidsskrifter. Da jeg besøkte «Making Form» i slutten av august var det imidlertid åpenbart at kuratorene bak utstillingen, Hilde Methi og Jan-Erik Lundström, ber oss om å flytte fokuset i en annen retning.
Åndelig modernisme/formalisme
Tjue forskjellige kunstverk fra perioden 1987 til 2018 er stilt ut i en mønstring av skulpturer, installasjoner, maleri, fotografier og videoverk. Alle er laget av kunstnere med en sterk tilknytning til det sirkumpolare nord. Deres tilknytning til det samiske er derimot, med noen få unntak, ikke umiddelbart synlig i kunstverkene. Kunstnernes fokus på de formale relasjonene mellom form, farge og tekstur i utformingen kan i større grad kan knyttes til en praktisering av modernismen/formalismen.
Dette er kunstnere med et sterkt forhold til form og materialitet og utstillingen er tenkt å lede vår oppmerksomhet til kunstverkenes metafysiske, åndelige eller immaterielle verdier. Dette understrekes av fraværet av forklarende tekster og med en kortfattet verksliste.
Til tross for dette formalistiske fokuset er det samiske ikke usynliggjort på noen måte. Omtrent midt i rommet henger for eksempel en stor komsekule i metall. Randi Marainens Siella - Komsekule (2007) tar for seg den tradisjonelle sølvkula med ringer som har vært brukt både som dekorasjon og som en slags “åndelig beskytter” i samisk kultur. Her minner den om hvordan det åndelige og spirituelle har spilt, og fortsatt spiller, en stor rolle i samisk kultur og i kunsten.
Bryter rammen
Jeg legger raskt merke til Raisa Porsangers Muohtacalmmit - Hexaëmeron (2015 - 2018), og oljemaleriet Apsis (2001) av Alf Salo (1959 - 2013). De to koloristiske verkene snakker særlig godt med hverandre fra hver sin vegg i utstillingsrommet. Med kraftige rosa og røde farger appellerer de sterkt til den sanselige opplevelsen. Alf Salo har forholdt seg tradisjonelt til maleriets fysiske rammer. Han skaper bevegelse og form på lerretet som er i tradisjon med modernistisk maleri, og da særlig abstrakt ekspresjonisme. Raisa Porsanger forholder seg på mange måter til den modernistiske maleritradisjonen når hun, i sin utforskning av rom, form, farge og tekstur, fjerner den fysiske bilderammen og maler rett på veggen. Små pelsskulpturer sydd sammen av rosafarget reinsdyrskinn henger i nylontråder og dingler ut i rommet som plysjrosa reinsdyrskyer. Den unge kunstneren inntar likevel rommet med sitt verk på en ganske annen måte enn hos Salo; skulpturelt som en installasjon når man ser Porsangers verk fra siden, men som et abstrakt maleri sett rett forfra.
Tendensen med å la verket bryte ut i rommet - slik Porsanger gjør – viser seg også i Kristin Tårnesvik sitt verk Feltarbeid (2017). Tårnesvik har tegnet sorte sirlige streker på et titalls hvite papirark som igjen er satt sammen til en større form montert opp på en plate dratt ut i rommet. Slik reduseres ikke tegningene til innrammede bilder på en vegg. Verket ekspanderer monumentalt og ruver skulpturelt ut i rommet. Silje Figenschou moderniserer også sine strektegninger skulpturelt i Varangerfunnene I-III (2017) hvor hun baserer seg på tegninger av arkeologiske funn. Ved å krølle sine papirtegninger, leker hun seg også fritt med volum og form og understreker tegningens tredimensjonale karakter. Og selv om verket er festet på veggen bryter også Figenschou med den tradisjonelle innrammingen når hun fester papirene på to horisontale plankebiter som bare delvis rammer inn verket. Verkene til Tårnesvik og Figenschou representerer sammen også en spontanitet og et slags veien-blir-til-mens-du-går-uttrykk som også er tilstede i flere av verkene i utstillingen.
Tid og rom
Ideen om fotografiet som et frossent øyeblikk eksisterer ikke lengre i møte med Morten Torgersruds bilder Dáiddaráiddus fra fotoserien A Neutral Flexible Structure (2012). Bak mørksotede glass kan man skimte motiv med ledninger, rør, en grusbakke, motordeler og takbjelker. Jeg beveger meg forbi de åtte fotografiene og ser mitt eget speilbilde, og utstillingsrommet rundt meg i glassene. Jeg blir en del av motivene til Torgersrud. Alt etter hvor jeg går og står så skapes nye, foranderlige, rom. Fotografiene fra 2012 er slik et fascinerende møte med rom og tid som stadig flyter inn og ut av hverandre.
Flyt er forøvrig også et passende ord for å beskrive formen i kunstverkene til Geir Tore Holm og Ann-Elise Pettersen Hyndøy. I Holms fem små bilder ser jeg noe jeg tenker må være kaffeflekker på hvitt papir. Bilderammene blir som små hus for kaffemøtene. De brune flekkene i forskjellige utflytende former får meg til å tenke på Holms ikoniske porselenskopp og skål Parabovlla (1993) og kaffens betydning i samisk kultur der samtaler i århundrer har formet seg over en varm kopp kaffe. Et mer psykedelisk - eventuelt spirituelt - møte får jeg i animasjonsfilmen Matematikkens Skjønnhet (1990) av Ann-Elise Pettersen Hyndøy hvor skiftende former og farger danner forskjellige, flytende og psykedeliske mønster.
Tar tilbake det estetiske perspektivet
Dette formalestetiske møtet som «Making Form» åpner for er tydeligvis et etterlengtet møte for meg, for jeg blir værende unormalt lenge i utstillingen. Jeg bryter ikke opp før noen ansatte kommer for se om det står bra til med meg. På det tidspunktet sitter jeg på gulvet ved Arken (2000) laget av Elly Mathilde Novvale. En slags båtlignende form bestående av noe som ligner biter av rekved og jernstenger som synes å ha tilbrakt lange tider i havet før de endelig fant hverandre i denne perfekte formen. Jeg ser på hvordan det nok en gang er dette spontane, men samtidig strukturerte uttrykket som trer frem mens jeg kjenner på hvor godt det er å bare flyte med i her-og-nå-opplevelsen i utstillingsrommet.