«MØRKETIDA / DARKNESS TIME»,
KUNSTKVARTERET PÅ LEKNES - FRYSERIET MEIERIET KULTURSENTER, 9. - 17. FEBRUAR 2019
Tekst: Øystein Voll, kunsthistoriker, frilans kunstskribent og kritiker. Foto: Øystein Voll, Vebjørn Storeide.
Publisert 10.mars 2019 | SeKunstMagasin nr 01 2019
KUNSTKRITIKK
ET LYS I MØRKETIDA
Mørketida er et naturfenomen, men kan også i konkret og overført betydning beskrive en tid der politiske ideologier rundt om i verden i dag er i ferd med å trekke et mørke over menneskeheten igjen; i form av utestenging, sortering og økende sosial og økonomisk ulikhet. Midt oppe i dette opprettholder utstillingen «Mørketid» en optimistisk tro på at kunsten fortsatt kan bidra til å endre verden i positiv retning.
Utstillingen er kuratert av Kjetil Berge i anledning 10-årsjubileet til Kunstkvarteret ved Leknes i Lofoten (*1), og samler et utvalg kunstverk av 17 kunstnere. De som deltar er kunstnere ved kollektivet, og kunstnere som har vært på gjesteopphold ved Kunstkvarteret AiR siden oppstarten i 2008.
Fryseriet
Det å gå inn i Fryseriet, galleriet i Meieriet kultursenter, føles behagelig og gjenkjennelig. Det avlange rommet kombinert med stor takhøyde skaper et nærmest sakralt preg, og gir stor plass til de 24 kunstverkene. Samtidig er det intimt nok til at de kan spille på hverandre på kryss og tvers av galleriet. Kurator knytter sammen kunst fra norsk og internasjonal kunstscene. Flere av kunstnerne har ikke annen tilknytning til Lofoten enn at de har vært residenskunstnere ved Kunstkvarteret, men like fullt har de en sterk stemme inn i mørketidstematikken.
Victor Mutelekesha, The Phantom of Self, 2017. Foto: Vebjørn Storeide
Torso og selvportrett
For min del er det spesielt to kunstverk som taler sterkest om mørketiden i symbolsk form; Tine Surel Langes Kroppspress (2017/2019) og Victor Mutelekeshas The Phantom of Self (2017). Tine Surel Lange er komponist og kunstner med base ved Kunstkvarteret. Hun jobber mye med audiovisuelle verk. I Kroppspress har hun samarbeidet med den Lofotbaserte danseren og koreografen Thomas Voll og den Stockholmsbaserte bodypainteren Vilija Vitkuté. Videoen som projiseres i loop på galleriveggen viser en kropp som i starten ser ut til å kjempe mot seg selv og sin indre mørketid. Kroppen vrir seg som i pine. Den er også delvis abstrahert med at huden i første del av filmen stadig forsøkes dekket av mel. I enkelte glimt framstår kroppen som torso av en gresk skulptur fra antikken. Da er det som stein som går i oppløsning, forvitrer og drysser som støv til bakken. Kroppen tvinges etterhvert inn i en form for tvangstrøye av plast, blir hjelpeløs og ser ut til å måtte overgi seg, før den snart befrir seg igjen. Verket berører menneskets redsel for eget, påført mørke, underkuelse og tvang. Samtidig som det viser muligheter for frigjøring. Lydverket som Surel Lange har komponert ligger som et teppe av uro og støyende knitring i rommet. Det hele er nedtonet og behersket og Surel Langes lydlandskap gir en forstørret dimensjon til flere av de andre verkene i utstillingen.
Symbiose og overlevelse
Victor Mutelekesha fra Zambia og Oslo viser verket The Phantom of Self – et slags spøkelsesportrett av kunstneren selv. Skulpturen fra 2017 er en stor ball bestående av brukte klær med en menneskeskikkelse liggende over. Klær er kanskje den største identitetsmarkøren i vår verden. Vi blir det vi kler oss som. For meg blir dette også en påminner om at jordkloden og mennesket er en symbiose. En symbiose som mennesket er mer avhengig av enn jordkloden, fordi Jorden sannsynligvis klarer å gjenvinne balansen når menneskene er borte. Men for menneskene er tiden knapp, hvis vi skal overleve. Vi overforbruker alle ressurser vi har tilgjengelig. Vi har gjort det så lenge at det snart ikke er mer å hente. Og det ser ikke ut til at vi klarer å snu. I Mutulekeshas verk omfavner mennesket Jorden. Er det for å verne og berge den fra undergang? Eller er det for å klamre seg fast og forsøke berge livet når en ser at det bærer galt avsted? I mørketidstenkningen i denne utstillingen gis det iallfall dystre utsikter.
Turister
Det er også riktig å nevne et utvalg andre kunstnere som hver på sin måte bidrar til at Mørketida blir en god utstilling.
I gallerirommet henger store tegninger av oslobaserte Hanne Lydia Opøien Figenschou tegnet med fargeblyanter på sort papir. The Bag (2015) handler om kunstnerens møte med øya Lesbos (og flyktningkrisen) i Egeerhavet. Tegningen viser en typisk strandbag med kart over øya og gresk flagg. Hun forteller i utstillingsteksten om kontrastene mellom den manifesterte flyktningekrisen, øyas lukkede lesbiske miljø og den intetanende turist. Das Boot (2018) viser en detaljert tegning av Hurtigruteskipet MS Nordkapp til kai i Tromsø. På hvert sitt vis forteller begge motivene om turisme. Vi som bor i nord har en tendens til å ville dra til Syden for å oppleve sol og varme. Mennesker som bor i sør har etterhvert oppdaget mulighetene for å dra nordover for å oppsøke kulda og nordlyset, midnattssol og arktisk sommer. Disse turistene benytter gjerne Hurtigruteskipene som cruiseskip. Alle former for turisme setter spor. Noen gode, noen dårlige. Tegningene Opøien Figenschou viser i denne sammenhengen et bilde som maner til bevissthet, enten om det er vi som reiser, eller om vi bor i områder med masseturisme. Hva er det vi vil oppnå med våre reiser? Hva bidrar vi med dit vi kommer? Hvordan opplever lokalbefolkningen turiststrømmen? Og ikke minst, hvilke fotavtrykk setter vår utstrakte reisevirksomhet i klimaregnskapene?
Ruter og bølger
Hilde Frantzen kartlegger vanligvis landskap og objekter utendørs ved hjelp av rutenett på tekstil. Denne gangen har hun i Måling av Fryseriet (2019) beveget seg i en teknologisert retning, og projisere et lysende sort-hvitt rutenett på galleriets gulv som fanger opp golvets struktur og rammer inn en del av rommet. Som betrakter føles det naturlig å holde seg utenfor lysrammen. Vi er oppdratt til ikke å berøre kunsten, og i dette tilfellet utfordres også vårt forhold til gulvet vi går på. Er det samme impuls vi får når vi avstår fra å tråkke inn på hverandres eiendom? Eller avstår fra å komme for nært noe som vi oppfatter som mørkt og ubehagelig? Hvilke grenser pålegger vi oss selv i møte med andre mennesker?
Line Anda Dalmars ni meter lange tegning Dragsug fra 2017 er iøynefallende. På grunn av sin størrelse og den utmerkede teknikken dras mot og inn i blyanttegningen. Hav og bølger er tiltrekkende. Havets dyp skjuler livsviktige ressurser, men det innehar også et stort mørke. Det er vakkert og samtidig farlig. Dragsuget fanger oss og kan dra oss under. Vi vet at mennesker som strever med sin egen indre mørketid kan la seg lokke til å omsvøpes av vannet – og da er det gjerne for godt. Surel Langes urovekkende lydbilde i gallerirommet gir næring til Anda Dalmars verk. Tegningen er i seg selv et vakkert og imponerende kunstverk, men sammen med lyden i rommet blir dragsuget til noe potensielt ødeleggende.
Håp
«Mørketid» er en godt gjennomført utstilling. Kjetil Berge har som kurator valgt ulike kunstverk som løfter hverandre, og viser både konkret og på metanivå hva mørketida handler om. Utstillingen maner til ettertanke, og den innfrir et håp om lys etter mørket.
*1. Kunstkvarteret er et kunstnerkollektiv ved Leknes i Vestvågøy kommune. Det har siden oppstarten i 2008 tilbudt permanente arbeidsplasser for kunstnere i området. Siden 2013 tilbys tre måneder lange residensopphold – Artist in Residence/AiR – for norske og internasjonale kunstnere i samarbeid med Nordland fylkeskommune og Vestvågøy kommune.