Gruppeutstillingen "Sourgi" Samisk senter for samtidskunst

Med sitt vell av farger, lukter, teksturer og naturmaterialer, er «Suorgi - Tregreiner - Tree Twigs» som en tur i skogen. På kloss hold trer detaljene i verkene frem, mens på avstand fornemmes slektskapet mellom dem.

KUNSTKRITIKK

«SUORGI - TREGREINER - TREE TWIGS» SÁMI DÁIDDAGUOVDDÁŠ, 17. FEBRUAR – 08. MAI 2022
Tekst: Astrid Fadnes. Foto: Astrid Fadnes og Kjell Ove Storvik/ Sámi Dáiddaguovddáš
Publisert for Se Kunst Magasin nr 02 2022

KUNSTKRITIKK

En hel slekt i blod, bjørk og ull

Utenfor Sámi Dáiddaguovddáš står en lang rekke oppstilte og høyreiste bjørketrær. Dype spor i den hvite snøen leder meg inn mellom de kraftige stammene – som en portal inn til kunstsenteret. Utstillingen til de tre kunstnerne Aslaug Magdalena Juliussen, Marita Isobel Solberg og Trond Ansten får i så måte en velegnet innledning, der Anstens verk Gielahuksendáidda (Fangstarkitektur) (2022) leder publikum både gjennom og inn i en slags rekonstruert skog.



Trond Ansten, Gielahuksendáidda (Fangstarkitektur) er en portal av bjørketrær foran Sámi Dáiddaguovddáš. Foto: Astrid Fadnes

Hånden må med

Rett innenfor døren møtes jeg av Marita Isobel Solbergs små skulpturer. Siskkimuččas (Innerst inne) (2020) er en bearbeidet rot som nærmest hviler mot en sølvkule, plassert på en liten pidestall ved gjesteboka på resepsjonsskranken. Et lignende stykke trerot med horn, og en med et menneskeøre formet i hvit gips, er plassert i hver sin kant av foajeen. Sammen med filmen Čorpmadievva árpu (For en neve tråd) (2018) gir verkene små hint om hva som venter i resten av utstillingen.

Foto: SDG

Filmen viser de tre kunstnerne i arbeid med barking av bjørkestammer, fletting av tynne greiner og tvinning av tråder. I sømløse overganger vises filmklippene nærbilder av innhenting av råmaterialer fra skogen og tilvirkningen i verkstedet ved bruk av øks, kniv – og det viktigste redskapet av dem alle: hendene.

«Taus kunnskap tilhører kroppen» skriver Sara Kollstrøm Heilevang i en av tekstene som følger utstillingen. Filmens bilder av de nennsomme, arbeidende hendene, etablerer en bevissthet om denne kroppslige dimensjonen som følger meg videre gjennom utstillingen.

 

Foto: SDG

Den rekonstruerte skogen

Seks store skulpturer og installasjoner nærmest kranser inn hovedsalen – demokratisk nok er Aslaug Juliussen, Marita Isobel Solberg og Trond Ansten representert med to verk hver. Kraftige farger og voldsomme dimensjoner vekker sterke følelser som både tiltrekker meg og vekker en form for underlig avsky. Som Solbergs Ulločohkkehus (Ullsanking) (2022) – der et feminint ansikt i keramikk med et øyeeple i sølv, er omgitt av tykk, klebrig ull og henger i tau fra taket. Som en ullgudinne nærmest svever hun i rommet. Spyr hun ut ullen, eller sluker hun den i seg? Jeg kjenner jeg vil ha henne litt på avstand, men jeg må likevel helt inntil, for å kjenne den umiskjennelige stramme lukta av ubehandlet saueull.

Det hviler en litt gruelig, samtidig sterk og feminin kraft over Marita Isobel Solbergs hengende skulptur Ulločohkkehus (Ullsanking), Foto: Astrid Fadnes

Det er riktignok Aslaug Magdalena Juliussens enorme tekstilinstallasjon Vy-Várdus: Med vid sikt III #1-7 (2021) som i størst grad dominerer rommet. Sju tykke, røde tekstiler av sammensydde trekantede stoffbiter og med innsydde, spisse bjørkepinner, henger tungt over gulvet på vannrette stenger i ulike høyder. Matte på den ene siden og nær glinsende på den andre, vekker tekstilene assosiasjoner til de oppspente reinskinnene på husvegger i reindriftsområder, der et mylder av røde tråder minner om hår. Den blodrøde fargen får også tankene over på innvoller, der trådene er tykke blodårer som forbinder det hele.

Aslaug Juliussen, Vy-Várdus: Med vid sikt III #1-7, Tekstilverket fanger blikket med sin blodrøde tilstedeværelse. Foto: Astrid Fadnes

Et annet av Juliussens verk, Vy – Várddus: Med vid sikt I (2021), er lett og lys, bygd opp rundt en sourgi som betegner et tre hvor hovedstammen har delt seg og danner en form lik bokstaven Y. Ønskekvist kalles den gjerne, og en suorgi er ifølge gammel tro lykkebringende og kan få kilder av vann og metall til å åpenbare seg. Utstillingen henter sin tittel fra det nordsamiske ordet, og y-formen er å finne igjen i flere av Juliussens verk. I Vy – Várddus: Med vid sikt I strekker suorgiens «armer» seg høyt opp i rommet. I sammenføyningen bærer den et flettverk av små bjørkepinner i samme Y-form som sammen med hvite tvinnede tråder danner en slags tung manke over en krokbøyd skikkelse.

Aslaug Juliussen, Vy – Várddus: Med vid sikt I, 2021. Suorgi, den Y-formede kvisten, har tråder og fletter som henger tungt ned mot gulvet. Foto: SDG

De høyt ragende greinene speiler på et vis formen i treskulpturen til Trond Anstens Árran (Arnested) (2022) som står i motsatt ende av rommet. Det er en skulptur der tre slanke, mørke trestokker reiser seg opp og bæres av tre tilsvarende stokker, sammenbundet av hamptau. Kilt inn i det hulrommet som dannes mellom dem, har kunstneren plassert en sirlig uthulet og symmetrisk tilskåret kule i tre.

Mine tanker vandrer uunngåelig tilbake i tid da håndverkstradisjoner og materialkunnskap stod sterkere i hverdagen med hendenes og knivens samarbeid: flis for flis, time for time, til den nær svimlende tanken om at dette en gang var et stykke tømmer, for ikke å nevne et levende tre!

Den ruvende treskulpturen reflekterer kunstnerens kunnskap og bakgrunn som treskjærer – og interesse for håndverkstradisjoner og mathåndverk som ølbrygging. Kveik, som inngår i materiallista for verket, betegner den tradisjonelle norske gårdsgjæren som ble lagret på tilskjærte stokker, eller gjærkranser. I konteksten av en utstilling med integrert samisk språk, symboler og uttrykk, vekker den runde utskårede trekulen også assosiasjoner til komsekula, et smykke som på samisk kalles šiella, som betyr beskyttelse. Trekula ligger oppløftet og varsomt skjermet av de sterke stokkene – kanskje den i seg selv også virker beskyttende?

Sterke karakterer

I den tilstøtende salen har Juliussen og Solberg ett verk hver, de øvrige fem verkene er laget av Ansten. De langt mindre installasjonene og skulpturene oppnår ikke det samme samspillet her – individuelt utstilt på hyller eller hengende på veggen. Like fullt formidler de en lekenhet i sammensetninger av materialer; et nebb på en fot, fiskehale på et sirlig utskåret skaft, oppstilte reintenner bak glass, fjær og fiskeskinn – listen over materialene bistår med å identifisere det rike mangfoldet av materialer: fiskelim, olderbark, torsketarmer, sandflyndre, patronhylser og ekstrakt av søl, for å nevne noen.

Det er Anstens og Solbergs film Eallinguovllaš kino (Biotopical Cinema) (2022) som fanger blikket i rommet, filmlerretet tar da også opp nær hele endeveggen. I filmen skiftes fokuset fra fysisk tilvirkning av materialer og mennesket som redskap, til det mer symbolbærende i møtet mellom mennesket og naturen, for ikke å si menneske som natur. På det svære lerretet følger jeg Solbergs skikkelse, som med sakte steg vader seg gjennom en grunn elv som snirkler seg gjennom et irrgrønt skoglandskap. Vakkert filmet med drone følger kameraet den hvitkledde skikkelsens vandring fra luften.

Utover å være keramiker og billedkunstner, er det særlig som performancekunstner Solberg har gjort seg gjeldende de siste årene. Solbergs installasjon Noaidegoansttalaš dálkasat (Fáddá magic pharmacy) (2022) i kunstsenterets blackbox, et mørkt, rituelt rom med et slags bål i midten, omgitt av et mylder av objekter i bearbeidet treverk og skinn, blir nær meningstomt uten en kropp til å formidle og levendegjøre materialene. Denne koblingen mellom kropp og kunst, egner seg imidlertid godt til filmformatet, som når Eallinguovllaš kino (Biotopical Cinema) går over til et hvitt vinterlandskap og viser Solberg som med en pinne tegner inn streker som danner labyrintiske mønstre i snøens overflate.

De nær meditative dronebildene av kunstnerens langmodige, sporløse skritt viser kunstneren som en liten og bevegelig prikk i landskapet. De lette avtegningene i snøen som snart viskes ut får meg til å tenke på kontrasten bildet danner mot hvordan vi i dag respektløs risser, borer og sprenger uslettelige menneskelige spor inn i fjell, elver og skoger.

Som en tur i skogen

Når jeg vandrer igjennom utstillingssalene lar jeg meg trekke helt på kloss hold og inntil kunstverkene. Jeg gransker de utskårede, finpussede, polerte eller tråklede detaljer, trekker meg tilbake for å se helheten i verkene – og sammenhengen mellom dem, før jeg igjen må tilbake, studere den lille detaljen, overgangen mellom materialene og forestille meg hvordan hendene har skåret, spikket, pusset, polert, flettet og sydd fram verkene. Som en tur i skogen, hvor jeg kan lene meg til bakken for å studere teksturen i ørsmå blader og i neste øyeblikk la fantasien fare over formen på en krokete furu, og lar meg undre og fascinere over hvordan alt dette ble til.

Det mest slående med utstillingen «Suorgi - Tregreiner - Tree Twigs» er hvordan disse tre kunstnerne med sine ulike praksiser og kunstneriske uttrykk presenterer monumentale skulpturer, små og store installasjoner og filmer som både står fram som sterke enkeltverk – men samtidig synes å henge sammen, som om de er nær beslektet, eller tilhørende det samme økosystemet.

Dette blir satt på spissen i utstillingens tre fotografier som viser snø, blodig is og spor fra ritualer. De framstår som én fotoserie, men tilhører faktisk hver av de tre kunstnerne. Disse sømløse overgangene og det opplevde slektskapet mellom verkene, vitner om et tett samarbeid – og gjør det til et forfriskende godt kuratorisk grep av Sámi Dáiddaguovddáš å sette disse tre kunstnerne sammen i én utstilling.

 

ABONNERE PÅ SE KUNST MAGASIN

Årsabonnement og enkeltutgaver bestiller du på nett via tekstallmenningen.no

Privat abonnement 369 kr. / Fire utgaver i året levert hjem rett i postkassen.
Bedriftsabonnement 669 kr. / Motta tre eks. av fire utgaver i året.
Enkeltutgaver 105 kr.

Betalingsalternativer:

Faktura eller




Abonnementet er løpende til det blir sagt opp.

Har du spørsmål eller ønsker å bestille abonnement gjennom oss, ta kontakt så ordner vi det!

Kontakt redaksjonen: magasin@sekunst.no eller post@sekunst.no





( DETALJ) Vy-Várdus: Med vid sikt III #1-7, 2021, er sydd av en mengde stoffbiter og gamle slips. Y
Marita Isobel Solbergs installasjon Noaidegoansttalaš dálkasat (Fáddá magic pharmacy) (2022) fra
Trond Ansten, Árran (Arnested), 2022. Den høyreiste skulpturen uttrykker standhaftighet, vekker as