L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Utstillingen "Skjæringspunkter" av Aslaug Juliussen

Aslaug Juliussen klipper, limer, vever, syr og blander forskjellige materialer sammen for å se hva som oppstår. Hva skapes i skjæringspunktet mellom materialene? Hva er det som bringes frem og hvorfor er det så interessant?

KUNSTKRITIKK
20.12.201813:26 Marion Olsen

ASLAUG JULIUSSEN "SKJÆRINGSPUNKTER" 20. OKTOBER 2018 – 31. MARS 2019 NORDNORSK KUNSTMUSEUM, TROMSØ.
Tekst: Marion Olsen – Kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum
Publisert 20.desember 2018 | SeKunstMagasin nr 04 2018


KUNSTKRITIKK
SKJÆRINGSPUNKTER

I Aslaug Juliussens utstilling "Skjæringspunkter" er det ikke bare virkningen av materialenes skjæringspunkter i hennes kunst som utforskes. Det er også lagt opp til andre møtepunkt – mellom hennes arbeider og kunstverk fra andre kunstnere. Slik blir Juliussens kunstnerskap satt inn i et større perspektiv og lar publikum selv få oppleve kunstens vide refleksjonsnivå. 

Vakkert og absurd
Plassert i foajeen på høye sokler gir skulpturene Hornild, Hornbærer og Hornrose (2005 - 2006) en bittersøt forsmak på hva som ligger og venter innover i Nordnorsk Kunstmuseums utstillingssaler. De runde skulpturene har Juliussen laget av en sammenblanding av reinskinn, pelshår, broderitråder, deler av reinsdyrhorn, bomull og lim. Hornild med sin sterke rødfarge og utstikkende horntagger utpensler det ellers sterile rommet med en vibrerende energi og det med en lidenskapelig henrykkelse. Hornbærer, en svart ball med krumme tykke horngevirer ligner klør som løfter skulpturen opp fra sokkelen og oppleves uforutsigbar og truende. Den hvite Hornrose er halvveis komponert av utstikkende horn og pels, og halvveis blottet av tekstil og rennende lim. Den materiale balansegangen mellom ru, fint, kledd og nakent er harmoniserende. De tre elegante kulene er utført i gjenkjennelig organisk materiale med nærmest abstrakte uttrykk som gir følelse av et krypende ubehag.

Mot tradisjonens tro
I en av salene henger to av Juliussens eldre tekstilverk fra 1990-tallet ved siden av vevnaden Gule gnistrer (2000) av Synnøve Anker Aurdal (1908-2000). Som Juliussens eldre kunstnerkollega og mentor fra 1980-tallet var Aurdal en av de første til å eksperimentere med tradisjon og modernitet, og brakte nye materialer inn i den gamle veve-teknikken på 1960-tallet. Hun gjorde den nonfigurative bildeveven kjent og var en sterk forkjemper for å få tekstilkunsten anerkjent på linje med andre kunstneriske medier. Aurdals vev i ull med motiv av gule og oransje firkanter på sort bunn ligner en maske med øyne og munn – og trekker referanser til det menneskelige. Juliussens Høstdagen glir forbi (1992) viser også kunsthåndverkerens iver i å utforske den tradisjonelle vevekunsten ved å introdusere hestehår. Hennes teppe er komponert i gule og grønne toner av ull, broderi og lange sorte hestehår. I motivets geometriske mønster tegner håret opp bølgeformer som inviterer til en tekstur med ett nytt sanselig spill i tekstilkunsten.

I nye sammenhenger
Iver Jåks (1932-2007) er en annen av Juliussens eldre og samtidige kunstnerkollegaer. Hans kunst har sterk forankring i tradisjonell duodji, samtidig som hans skulpturkomposisjoner av blant annet funnet naturmaterialer har et abstrakt formspråk. En av Iver Jåks sine skulpturer i miniatyr er plassert ved siden av Juliussens enorme Hornkjede (2006). I glassmonteret ser man at Dråpene (1981) består av einer, vidje, reinsdyrhorn og ibenholt. Harmonisk og strategisk balanserer han materialene opp mot hverandre, en trepinne som bærer det som kan ligne to hengende steiner. Iver Jåks forbindes først og fremst som en modernist som satte elementer fra samisk kultur og tradisjon inn i nye sammenhenger og ga de nye former. En utforsking av materialet stod derfor hele tiden sentralt hos ham.

Jåks lille kunstverk fremstås rolig og balansert ved siden av Juliussens store dramatiske Hornkjede som henger ned midt i rommet av høysalen. Kjedet av reinsdyrbein, årgangsmerker i hvit plast og sorte kløver er festet sammen i en spiral på gulvet. Spiralmønsteret og årgangsmerker henleder tankene mine til profesjonell reindrift. Spesielt reinskilling. Da løper dyrene sammen og ofte danner et spiralmønster sett ovenfra. I dette skjæringspunktet finner jeg også kultur og tradisjon sterkt tilstede. Men bruken av bein, kløv og åregangsmerker trekker også sterke referanser til tiden, døden og naturens syklus. Til felles bruker de to kunstnerne tradisjonene og materialene på nye måter, i nye sammenhenger, noe som skaper nye uttrykk i gamle håndverkstradisjoner.

Kulturens forsvarsmekanismer 
I tredje etasje vises Juliussens Frosne blomstrer (2009) sydd av reinsdyrskinn, ull og pels sammen med ett tekstilverk av den franske avdøde kunstneren Louise Bourgeois (1911-2010). I verket Uten tittel fra 2006 har Bourgeois brodert fem spindelvev i blått, gult, og litt rosa. Spindelvevene er sydd med sirlige sting og brer seg utover det hvite bomullstekstilet. Bourgeois er kjent for sine skulpturer av enorme edderkopper. For henne representerer edderkoppen makt og beskytter – som en analogi til sin mor, familiens overhode, som drev en tapetfabrikk og viet sitt liv til spinning og veving. Senere er edderkoppen brukt som symbol på kreativt liv. Det er av dens vevteknikk som bidrar til at edderkoppens klarer å overleve, på mange måter likt menneskets behov for tekstilens beskyttelse.

Rundt Juliussens myke pelsblomster stikker det ut metalltråder og blå, røde, gule eller hvite årgangsmerker. De utstikkende stive metalltrådene får meg til å tenke at de beskytter blomstens indre som består av en skjørere del – nemlig glass. I Frosne blomstrer blandes det animalske og vegetabilske hvor naturen, dyrene og mennesket er snevret inn i samme kretsløp. Et møtepunkt mellom mennesket og natur er for meg veldig fremtredende hos begge kunstnere. Der naturen representeres både som skjør, lik spindelvevet som går i stykker ved berøring, og som robust i form av naturens egne forsvarsmekanismer.

Hinner
Et annet spennende skjæringspunkt oppstår mellom Juliussens verk Hornkule (2001) i møtet med Nicola Constantino sitt verk Menneskelig buntmakeri (2000) og Rose-Marie Huuvas bildeserie Shirri (ca.1990). Juliussens Hornkule er ikke like elegant som de tre fargesterke kulene i foajeen. Dens utforming med pålimt skittenhvite reinsdyrs hår og tynne horntagger trekker sterkere referanser til den strie pelsen og dyrekroppen. Hornene stikker uregjerlig ut rundt hele kulen som en slags ekstern skjelettkonstruksjon som beskytter den indre myke kjernen. Derimot bretter Nicola Constantino (f. 1964) ut noe av det mest sensitive på kroppen på høyhælte stilett sko og korsett – laget av imitert menneskehud prydet med brystvorter. Det er underlig å se Constantino fremstille menneskehuden som et lappeteppe. I motsetning til Huuvas syv veggobjekter av reinsdyrskinn, som jeg synes er helt oppriktig vakkert. Med en grønnfarge bringer Huuva frem nydelige sjatteringer i dyrehudens struktur.

Mens dyrekroppen i stor grad assosieres til kultur og tradisjon hvor kroppsdelene brukes som materiale til gjenstander, til tekstil eller som mat – blir vår egen kropp grensen til vår omverden. Den er levende, varm og frisk. Men med en gang avklippet hår, negler, hudflak eller spytt blir fraskilt kroppen vår blir det til avfall – dødt og frastøtende. Julie Kristeva mener at vi reagerer så sterkt fordi kroppsavfall er abjekter som minner oss om død, kroppslig forfall, forgjengelighet, sykdom eller smerte. I lys av dette leker kunstnerne seg med huden og utfordrer samtidig etablerte kriterier og normer for estetikk.

Dialog
I utstillingen møter vi Juliussen i dialog med kunstnere som har en felles interesse for det materialbaserte håndverket, til tradisjoner hvor tekstil, organiske materialer eller naturmaterialer er blandet sammen. Synnøve Aurdal er kanskje den som har introdusert Juliussens til et vidt spekter av muligheter innenfor tekstil. Iver Jåks en god venn og inspirator med sin interesse for naturmaterialet – der alt går på naturens premisser og hvor tradisjon og modernitet var hans bærebjelker. Bourgeois dekonstruerer og rekonstruerer, mens Nicola Constantino tematiserer menneskehuden som normalisert tekstilstoff og bryter estetikkens normer. Rose-Marie Huuva lager kunstverk som framtrer luksuriøse og smakfulle. Juliussen kunst kan uten tvil ses i lys av disse møtene hvor alle kunstnerne på ulike måter tematiserer og problematiserer samtidskunst, aspekter ved miljø, ved tradisjon, kjønn og identitet. Samtidig opptrer de som en samlet hær av pioner som baner vei for en større aksept av denne typen kunst.

Utstillingen viser på mange måter Aslaug Juliussens utvikling som kunstner gjennom 40 år – hvor tekstil har vært den røde tråden hele tiden. Hun eksperimenterer som kjent med naturlige og organiske materialer der verdiløst materiale fra reinsdyrnæringen utvilsomt dominerer. En næring som hun selv har hatt som livsstil og vært en del av i 22 år. Hun er en kunstner som med lekenhet, frihet og kreativitet skaper spennende kunstverk ved å benytte teknikker, tradisjonelle materialer og materialkunnskap og ferdigheter innen samisk håndverkstradisjon – duodji. Juliussens dekonstruerer og sammenføyer det på nytt. Hun fremstiller det på en ydmyk og fullverdig måte. Det er nettopp denne behandlingen av materialet, i møte mellom historie, kultur og natur jeg finner interessant ved hennes kunst.

I 2019 skal utstillingen «Skjæringspunkter» stillest ut på Anchorage Museum i Alaska og på Blåfarveverket i Modum 18. mai – 22. september.

Les flere aktuelle saker