"JORDKLANG" MARITA ISOBEL SOLBERG, BODØ KUNSTFORENING, 1. – 23. AUGUST 2020.
Tekst: Anki Gerhardsen - frilans journalist og kunstkritiker. Foto: Anki Gerhardsen – Marita Isobel Solberg
Publisert 14.10. 2020 | SeKunstMagasin nr 03 2020
KUNSTKRITIKK
Å LYTTE TIL MOSE
Marita Isobel Solbergs utstilling «Jordklang» er en sammensatt utstilling som leder tanken hen til både arkiv og laboratorium. Flere av kunstverkene befinner seg faktisk på bakkenivå, og inkluderer både jord, klang, lukt, smak og følelsen av natur mellom hendene. Alt i en underliggjort, vakker-rar og mystisk innramming.
Marita Solberg, Rotverk, Detalj. Foto: Marita Isobel Solberg
Utforsking av naturen, lengselen etter det opprinnelige, det vakre, det som mennesket er i ferd med å ødelegge og krenke; alt sammen preger og opptar mye av både samtidskunsten og samfunnssamtalen i dag, ikke minst synliggjort gjennom kunstscenen i Nord-Norge. Nordnorsk Kunstmuseum beskriver klimaendringer og overforbruk i presentasjonen av sin siste utstilling med kunsthåndverk, Lofoten International Art Festival hadde dette som sentrale momenter i 2017, og en rekke enkeltkunstnere trekker også fram økologi, natur og grønne verdier i sitt arbeid.
Sånn sett skriver Marita Solberg seg inn i et konkret interessefelt. Mye av det denne kunstneren har holdt på med de siste årene kan på mange måter leses som en kompleks refleksjon og en mangefasettert dialog med naturen.
Dialog, fordi i Solbergs kunst er det alltid sterke forbindelser til mennesket. Ikke som en fremmed eller som en trussel, men som en tydelig og allikevel nesten usynlig deltaker. En som befinner seg i det hele, lever der, bruker, skaper og legger igjen små merker og små spor. Nær og tett, men også annerledes.
I 2018 la Solberg for eksempel mose og lyng utover store deler av gulvet på Nordnorsk Kunstsenter i Svolvær, og nedi mosen kunne man høre lyden av en mannsperson som snakket. Under Barents Spektakel i 2019 stilte hun med et sjamanaktig og rikholdig utstyrt natur-apotek der publikum kunne få komme inn én og én for å motta eliksirer og sang og terapi. Det er flere trekk fra begge disse kunstprosjektene i utstillingen «Jordklang» som i august ble vist hos Bodø kunstforening både hva mose og apotek-elementer angår. Men her er det mer, det er annerledes, og utstillingen beveger seg på en måte dypere inn i både skogen og havet og menneskene som lever og har levd nært ved begge deler.
Nordlig preg
Marita Isobel Solberg legger vekt på sin nordnorske, samiske og kvenske bakgrunn i presentasjonen av seg selv som kunstner, og denne forbindelsen er godt synlig også her, men uten å være høylytt uttalt. Det pipler heller fram gjennom kunstverkenes enkelte bestanddeler, som i stor grad er hentet fra nordnorsk kystkultur. Her er en skål med ørestein fra torsk, her er fiskeskinn og dyrebein. Her er trebiter som ser ut til å ha ligget lenge i havet, greiner, kork fra garnbruk, jord, aske, sand, mose, stein, skjell.
Solberg har ordnet det i sirlige systemer, omskapt det til mystiske figurer, satt det sammen i former som løfter naturen inn i menneskenes verden; en verden av religion og hverdag, vitenskap og mystikk, rasjonalitet og irrasjonalitet. Slik som i kunstverket med tittelen Fáddámagiske apotek hvor for eksempel både fuglefjær og et dyrekranium er stilt opp sammen med pent brettede hvite frottékluter og en flaske Møllers tran. Eller som i kunstverket Mitt skrivebord som i likhet med apoteket er ryddig, sirlig ordnet og strukturert, men i stedet for skrivesaker og papir, er det små grå- og hvitspettede steiner som ligger klar til avlesning, nesten som et slags avansert tegnspråk. Og rundt denne «boken» står det glassklokker med krystaller, tre, fjær og bladverk.
Og apropos religiøsitet: På en av veggene henger en lenke med store trekuler, iblandet kork, bein, lær og fiskeskinn. Solberg har gitt den navnet «Jordbønner», og kunstverket blir som en dialog mellom det tradisjonelle hverdagslivet langs kysten i nord, ortodoks tro og samisk/nordnorsk åndetro. Det er fascinerende. Enkelt, men samtidig med en iboende refleksjon om verdener som forenes, utvikles eller kanskje brytes mot hverandre.
«Jordbønner» framstår som en sammensmelting mellom tradisjonelt hverdagsliv, ortodoks gudstro og åndetro. Nytt og gammelt på samme tid. Foto: Anki Gerhardsen
Natur og menneske
Mellom strukturene og systemene går hele tiden menneskets nære forbindelse til det hele. I et parti grønn mose på en vegg, er det montert inn et naturtro øre av gips. I et annet mosefelt ligger bittesmå hender av porselen. Like ved skålen med torskens øresteiner er det en sterkt forstørret ørestein laget av leire. I en glasskrukke ved inngangen er det vodka og bjørkeblader (som publikum kan forsyn seg av!). Mennesket er liksom i alt og rundt alt. Integrert og inspirert, skapende og prisgitt på samme tid.
Foto: Marita Isobel Solberg
Det er denne åpne refleksjonen, denne vennlige invitasjonen til å betrakte, ta del, sanse og undre seg som løfter Marita Solbergs kunst inn i et helt særegent rom. Ja, flere av kunstverkene kan vi som utstillingsbesøkende faktisk få berøre og også forme videre med egne hender. Dermed knyttes også vi til fellesskapet, delaktigheten, ansvaret og avhengigheten. Det ligger altså mange subtile signaler i dette, men det er befriende fritt for plakater og ferdige tolkninger.
Tilsammen framstår «Jordklang» som en underliggjort miks av arkiv, bibliotek og laboratorium. Et eget univers med historie og dype røtter, men allikevel i vekst og endring.