"Drømmeutredninger og rivefjell" av Kristin Tårnes

«DRØMMEUTREDNINGER OG RIVEFJELL», KRISTIN TÅRNES, TROMSØ KUNSTFORENING, 1. JUNI - 27. SEPTEMBER 2020
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Vsevolod Kovalevskij/Tromsø kunstforening
Publisert 14.12. 2020 | Se Kunst Magasin nr 04 2020

KUNSTKRITIKK
UNDERFUNDIGE OMFORMULERINGER

I de omtrent ti årene kunstneren Kristin Tårnes har bodd i Tromsø har hun arbeidet tett på lokalmiljøet. Det har hun gjort direkte i produksjonen av flere kunstverk der det oppstår sterke relasjoner mellom kunsten og bestemte steder, og deres lokalhistoriske betydning. Tårnes har også engasjert seg i det lokale kunstmiljøet i andre sammenhenger, for eksempel som kurator i Kurant noen år tilbake og som initiativtaker for å starte TKF - Loftet Atelierfellesskap.

Dag Solhjell og Leif Magne Tangen, fortidens og dagens intendant, vandrer rundt i bygget i Muségata 2, mens de diskuterer byggets fortid og framtid. Stillbilde © Kristin Tårnes

I det som er hennes første store separatutstilling i Tromsø presenteres tre filmarbeider. Her tar Tårnes tar oss med til tre steder; Tromsø Skipsverft på Skansen, Ä´vv Skoltesamisk Museum i Neiden og Muségata 2 i Tromsø hvor Tromsø kunstforening i dag holder hus. Dette er betydningsfulle steder der særlig uenigheter om fremtidig bruk har skapt store diskusjoner de siste årene. Tårnes møter disse stedene med et dokumentarisk blikk, men heller enn å intervjue autentiske personer, dokumenterer hun stedets identitet gjennom rolig iakttakelse av landskapet eller mennesker som samhandler med stedet. Uten å stille krav, eller komme med potensielle løsninger for disse stedenes framtid, slik andre debattarenaer bidrar med, oppfordrer filmene til Tårnes oss til å tenke omkring hvordan samtidens utviklingsprosesser påvirker stedets, og brukernes, identitet. 

Stillbilde fra en av kortfilmene i Hverdagslige framtidsfabuleringer med Kristin Tårnes og Kristina Junttila. © Kristin Tårnes

To ulike virkeligheter
Det første stedet vi tas med til i utstillingen er den gamle skipsverfttomta, nord i Tromsø sentrum. Midt på gulvet i det første utstillingsrommet ligger fire tv-skjermer spredt utover en haug av ca. 3 tonn betongbiter og annet byggemateriale. Hverdagslige framtidsfabuleringer (2019) er et utvalg av fire kortfilmer, filmet på tomta, og laget i samarbeid med kunstneren Kristina Junttila i perioden 2015 – 2018. Det nedlagte Tromsø Skipsverft etbl. 1848 var byens første industriarbeidsplass. Nå er den gamle skipsverfttomta åsted for storstilt utbygging av forretningsbygg og leiligheter.

Gjennom fire årstider ser vi blant annet hvordan Tårnes og Juntilla, barn og voksne koser seg på telttur, spiller badminton, aker og bader midt i det industrielle landskapet på det gamle skipsverftet. De lever i sin egen verden og er tilsynelatende uberørt av heisekraner, gravemaskiner og bygningsarbeidet som pågår rundt dem. Den sterke kontrasten mellom byggearbeid og familieliv blir en slags påminnelse om det humanistiske aspektets betydning i byutviklingen. Her sameksisterer to virkeligheter. Arbeiderne danner et bilde av effektivisering, progresjon og utvikling mens de lekende og familiære handlingene representerer en motsats som verdsetter kreativitet og lek.

Hverdagslige framtidsfabuleringer fremstår som Kristin Tårnes sterkeste og mest gjennomarbeidede verk i utstillingen og kan ses som en finurlig fortelling om hvordan vi tilpasser oss, og lever med utviklingen rundt oss i dag.

Lekende elementer
Kristin Tårnes sin 27 minutter lange film om Muségata 2 og historien til bygget, hvor Tromsø kunstforening har holdt til siden 1980-tallet, beskues mens jeg sitter og svaier i en av bildekk-huskene som henger fra taket. Filmen med den beskrivende tittelen Muségata 2, 9 september 2019 (2020), representerer en tid da Muségata 2, eller nærmere bestemt dets leietakere og brukere – som ikke bare er kunstforeningen, men også TKF-Loftet Atelierfelleskap, Kurant og Tromsø Folkekjøkken – stod midt i en prosess hvor det store spørsmålet var hvorvidt Tromsø kommune skulle selge bygget til Universitet i Tromsø eller ikke. Salget, som i 2020 ble avverget, kunne betydd kroken på døra for Tromsø kunstforening. I alle fall i den formen den eksisterer i dag. Det ville også fått store, trolig negative, følger for store deler av kunstscenen i Tromsø som samarbeider med kunstforeningen.

Kristin Tårnes film Muségata 2, 9.september 2019 kan betraktes sittende i bildekk-husker.

I filmen får vi gjennom et flue-på-veggen-perspektiv, eller kanskje snarere spøkelset-i-korridorene-perspektiv, møte noen av dagens brukere og vi får et innblikk i byggets historiske karakterer. Jeg kommer inn i rommet når filmen viser en mann som løper rundt i trappene og roper på Idar og Eka, ekteparet som okkuperte bygget på 1960-tallet. Kunstnerparet Idar og Eka Ingebrigtsen gjorde bygget om til en viktig kulturarena i byen, og var delaktige i etableringen av Hålogaland Teaterselskap og Nordnorske Bildende Kunstnere. I filmen får vi overvære en samtale mellom Leif Magne Tangen og Dag Solhjell som er på besøk denne dagen. Solhjell var intendant i kunstforeningen på 1980-tallet og var den som satte i gang prosessen med å pusse opp og tilpasse utstillingsrommene til visning av samtidskunst. Vi følger dem ganske lenge før «spøkelset» tilsynelatende blir uinteressert og forsvinner gjennom veggene og videre rundt omkring byggets interiør og eksteriør.

Fra Tårnes film Muségata 2, 9 september 2019, på TKF-Loftet Atelierfellesskap. stillbilde fra film © Kristin Tårnes

Det er lett å forsvinne inn i historien som åpner nye dører til å forstå bygget, da særlig med tanke på dets betydning for det lokale kunst- og kulturmiljøet. Og ikke minst hvordan den kunstneriske aktiviteten i bygget er en viktig del av byggets identitet. Det føles likevel som om filmen mangler noe. Jeg savner Tårnes sin ofte lekende og underfundige humoristiske tilnærming. Fiksjonselementene er riktignok til stede også her, i form av flere tydelige iscenesettelser og i den litt vel presiserende scenen hvor en skikkelse i hvitt laken, et klassisk spøkelse, beveger seg nedover trappene. Filmen lykkes likevel ikke like godt med krysningene mellom dokumentar og fiksjon slik som Hverdagslige Framtidsfabuleringer gjør.

Tradisjon og overtro
I likhet med de andre to filmprosjektene til Tårnes har også filmen (over)tro (2016) den karakteristiske humoren og dokumentariske stilen til Tårnes. Med Tårnes stemme som voiceover, beveger kameraet seg over terreng og arkitektur i området rundt Ä’vv Skoltesamisk museum i Neiden.

Kristin Tårnes, (over)tro, 2016, stillbilde fra film © Kristin Tårnes

Det tok hele åtte år fra museet stod ferdig bygget i 2009, til det ble åpnet for publikum i 2017. Tårnes bruker byggeprosjektet som utgangspunkt for å fabulere rundt forholdet mellom overtro, sted og byggeprosesser. Hun forteller at det finnes teorier om at det skal ha vært krenkede ånder i landskapet som forsinket åpningsprosessen. Videre forteller hun også om byggingen av sykehuset i Kirkenes der ansatte fra statsbygg skal ha tilbrakt en natt på tomta for å spørre åndene om tillatelse til å bygge før de startet.

Kristin Tårnes, (over)tro, 2016, stillbilde fra film © Kristin Tårnes
Lure smil gjemmer seg i spørsmålene og kommentarene til Tårnes som blant annet lurer på hva som egentlig definerer en god natts søvn. Filmen som varer i knapt fire minutter er en effektiv invitasjon til å tenke rundt hvilken rolle tradisjon, mytologi og overtro har i offentlige byggeprosjekter. I hvilken grad tas det hensyn til tradisjon og overtro, og som Tårnes også spør i filmen, hva gjør man hvis man møter på flere motstridene tradisjoner knyttet til et sted?

Helhetstenkning
Denne stadige søken inn og ut av historien, samtiden og fantasien som vi møter i Kristin Tårnes tre filmer åpner mange dører og vi får se hvordan sosiale liv, kunstnerisk utfoldelse og tradisjon er med på å skape et steds identitet. Sammen etterspør de tre filmene en helhetstenking i stedsutviklingen som i større grad involverer andre aspekter enn kapitalistiske. Utstillingen «Drømmeutredninger og rivefjell» presenterer dermed godt Kristin Tårnes kritiske skråblikk på samtiden, og en filmproduksjon der hennes særegne dokumentariske stil, gjerne lettere infiltrert med humoristiske elementer, danner et solid fundament i hennes kunstnerskap.