BACHELORUTSTILLINGEN 2014, KUNSTAKADEMIET I TROMSØ, 24.06 – 01.06 2014
Tekst: Hilde Sørstrøm. Foto: Hilde Sørstrøm / Hilde Marstrander/ Alexander S. Wengshoel
Publisert 20.09 2014 | SeKunstMagasin nr 03 2014
KUNSTKRITIKK
DYSTOPISK REISE TIL FRAMTIDEN
Apokalyptisk landskap
I årets avgangsutstilling, No Guts No Galaxy, presenterer seks bachelor studenter sine avgangsprosjekter etter tre års kunststudier. Nytt av året er at utstillinga er flyttet fra Tromsø Kunstforening til kunstakademiet. Fordelt over to etasjer i akademiets eget galleri, filmrom, black box og white cube finner vi mixed-media installasjoner, film og foto. Kurateringen framstår litt kaotisk og uoversiktlig, men det bidrar i grunn til å danne et passende apokalyptisk landskap for utstillingen.
Moder Jord svarer tilbake
I galleriet ruver Hilde Marstranders fire fotografier på aluminiumsplater og fascinerer fra første øyekast. Motivet er nærbilder av rustende båtsider på fraktskip i Nord-Norge, Russland og Grønland som er spesielt utsatt for global oppvarming. På båtsidene som er malt i klare farger ser man linjer av rust som synes å bore seg gjennom den avflakkende malingen. Dette danner uttrykksfulle gjengivelser av noe som for mange ikke er annet enn alminnelige industriobjekter. Fotografiene representerer imidlertid en av hverdagens realiteter, nemlig forfall. Selv om konservering kan forsinke nedbrytingsprosessen kan den ikke stoppes helt. Marstrander uttaler i sin utstillingstekst som følger fotoserien, Contraposition, at Moder Jord jobber også i det stille og kan bruke år og generasjoner på å ta tilbake det hun mener er sitt.
Marstrands mål med prosjekt er å avbilde noen av tegnene på at vi mennesker og våre konstruksjoner ikke alltid er så motstandsdyktige som vi liker å tro. For meg blir dermed rusten som trenger gjennom malingen en påminnelse om at selv menneskeskapte fraktskip – som kan assosieres med styrke og en nærmest evigvarende karakter – er sårbare overfor naturkreftene. Marstrander kommunisere med publikum med et modent og interessant prosjekt med evne til å skape inntrykk, som blir værende også etter at jeg har forlatt utstillingslokalet.
Filosofisk rebus
Ørjan Andersons installasjon i galleriet består av en bærbar PC uten tastatur og er plassert på et stativ midt i rommet. På datamaskinen er det skriblet med tusj "Res Extensa" og "Res Cogitans", begreper brukt av filosofen René Descartes for å skille mellom kropp og sjel. På skjermen kan man lese diktet YYY, sterkt preget av usammenhengende, subjektive og tildels absurde formuleringer. Kombinasjonen av diktet og de filosofiske begrepene kan forstås som et forsøk på å stille spørsmål ved skillet mellom kropp og sjel. Kan disse i det hele tatt skilles fra hverandre eller er de egentlig uløselig sammenfiltret? Andersons film som vises i andre etasje gir også inntrykk av at det er spørsmålet om sannhet som ligger til grunn. Gjennom flere sekvenser med korte film- og lydklipp fra dokumentarer, naturprogrammer, youtube, klassiske filmer og moderne tv-serier blir det uklart hva som er fiksjon og hva som er virkelighet. Verkene som i stor grad legger opp til intellektuell analyse blir imidlertid litt for mye rebus med litt for få ledetråder for min del. Det er kanskje ikke å forvente noe annet når inspirasjonen hentes fra opphavsmannen til sitatet "Jeg tenker, altså er jeg".
Mystisk om fremtiden
Henrik Sørlids rominstallasjon befinner seg i kunstakademiets white cube og er på størrelse med en studenthybel. Sørlid har fylt opp rommet med interiør og gjenstander som hinter til okkulte ritualer. På veggen projiseres en film hvor bla. klipp av to-hodede babyer vises. Et interessant utgangspunkt som raskt griper oppmerksomheten min, men som til syvende og sist føles underkommunisert. Kanskje hadde det fenget meg mer dersom jeg hadde sett hans performance under utstillingsåpningen, for som enkeltverk fungerer det dessverre ikke for meg.
Også Vivian Sørlis installasjon Marbles with NSA and others blir noe vanskelig å få tak på. Bordet med klinkekuler og små isoporbiter, smelta mobiltelefoner, bærbare pc’er kokt i vann, og metallrør utover bordet, er presentert i et røft og kaotisk uttrykk, og danner et slags apokalyptisk scenario. Man ser likhetstrekk med Marstranders tematikk, en dystopisk spekulering i hva global oppvarming kan føre til, uten at Sørlis installasjon evner å engasjere videre.
Samfunnskritikken fortsetter lengre inn i rommet hvor Shameer Nyland Kinniya presenterer en fascinerende videoinstallasjon kalt Knowing it would have something of me…. Klipp av en kjøttkvern er projisert på et stykke strekt latex, hvor formen umiddelbart gir assosiasjoner til skinn av et flådd dyr. Formen minner rett og slett om merket som ofte følger på klær og sko for å vise at det er ekte skinn. Tankene går til samfunnets overforbruk av dyr i mat- og moteindustri og kjøperens ofte ukritiske holdning til dette. Det visuelle uttrykket er minimalistisk og stillferdig samtidig som det er kraftfullt, mørkt og spennende. Absolutt en kunstner det er verdt å følge med i fremtiden.
Blodig samfunnskritikk
En som virkelig klarer å kommunisere med publikum blant de seks bachelorstudentene, er Alexander Wengshoel. Studenten stod for vårens mest omdiskuterte kunsthendelse i Tromsø, som vakte oppsikt både i nasjonal og internasjonal presse samt i sosiale medier. Historien om hvordan han tilberedte kjøtt fra sin egen utopererte hoftekul og spiste den med fløtegratinerte poteter og rødvin ble sterk kost for mange. Kunstneren har selv uttalt at han ønsker å sette fokus på vårt forhold til egen kropp. Spørsmålet er om han har noe mer å formidle? I utstillinga henger flere fotografier av Wengshoel i en liten bod inne i white cube, fra operasjonen og av han selv dekket av blod. I tillegg til hjelpemidler, medikamenter, kroppshår og brev som representerer korrespondansen mellom Wengshoel og helsevesenet. Sammen forteller gjenstandene og fotografiene en historie om et liv som er fremmed for de fleste av oss. En sterk personlig historie om å møte et tilsynelatende empatiløst helsevesen med makt til å bestemme over andres liv. Et tema som jeg finner mest interessant ved dette prosjektet. Det er rett og slett samfunnets forvaltning av naturen, men da ikke dyr eller planter, men mennesket selv som på bekmørkt vis kommer under lupen her.
I No Guts No Galaxy viser kunststudentene et stort miljø- og samfunnsengasjement preget av en sterk dystopisk undertone. Men til tross for tross for dystre framtidsutsikter viser de nyutdannede kunstnerne med sine prosjekter en vilje og guts, som vitner om at det tross alt er "better to burn out than to fade away", for å sitere Neil Young & Crazy Horse fra albumet Rust Never Sleeps.