"Det ensyklopediske palass" - Venezia Biennalen 2013

Det er vanskelig å ikke anbefale den 55. Venezia biennalen "Det ensyklopediske palass". Med sine snaue 120 år regnes biennalen fortsatt som en av verdens viktigste kunstutstillinger og er en av de mest besøkte internasjonalt. Men det er ikke derfor denne kritikeren anbefaler biennalen. Heller fordi den vil overraske og utfordre deg.

Den 55. VENEZIA-BIENNALEN-2013 "Det ensyklopediske palass"
Tekst: Ellen M. Sæthre-McGuirk, professor i visuell kunst, UiN.
Publisert 20.09. 2013 | SeKunstMagasin nr 03 2013

KUNSTKRITIKK
VANNVITTIG BRED OG OVERRASKENDE DYP

Biennalen er vidtfavnende og presenterer en kakofoni av avvikende, nærmest kaotiske arbeider side om side med cerebrale verk relativt trygt plassert i den vestlige kunsthistorien. Under overflaten av denne vanvittige bredden skjuler det seg en fagtung og svært dagsaktuell kjerne; kunst som forskning, kunst som kunnskapsproduksjon, og kunst som formgitt refleksiv personlig erfaring. Med den 55. Veneziabiennalen bekreftes kunstens tradisjon som et refleksivt og intellektuelt arbeid.

Verdt å få med seg
En rekke bidrag både i utstillingens hovedpaviljong på Giardini, blant de nasjonale paviljongene og på Arsenale bevitner kuratorgrepet forankret i ”Det ensyklopediske palass” på en særdeles god måte. Hovedkuratoren Massimiliano Gioni presenterer særs sterke arbeider. For denne anmelderen, er det noen konkrete bidrag som utpeker seg som særdeles interessante.

Belgias biennalebidrag med kunstneren Berlinde De Bruyckere og hennes 
Kreupelhout, en skulpturinstallasjon med et stort tre omsvøpt i en myk og jordnær ømhet, kunne nærmest ikke stått i sterkere kontrast til da Thierry de Duve i 2003 benyttet den Belgiske paviljongen til å fremme de materialdelikate arbeidene til Sylvie Eyberg og Valérie Mannaerts. De Bruyckeres arbeid har flere referanser til St. Sebastian, helgenen som tilsynelatende reddet Venezia fra svartedauden, som både er representert og assosiert med treet. Verket er dypt forankret i Venezia som by, og utvikler en dialog mellom fortiden og nåtiden, byen og resten av verden på en spesiell poetisk måte. Bidraget er symbolrik og kompleks, og er et verdig bidrag i regi av S.M.A.K., samtidskunstmuset i Gent.

Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei er representert i den tyske paviljongen med 886 trebente krakker, balansert oppå hverandre med tilsynelatende hårfin balanse. Men denne kritikeren fortrekker likevel Ais arbeid i kirken Chiesa de S. Antonin, en av delene av Ais todelte verk Disposition. Her finner man seks mørke stålbokser som brer seg over golvarealet. Disse er kopier i forminsket målestokk av Ais fengselscelle fra da han ble fengslet for sine granskninger rundt korrupsjonen i Wenchuan-området. Korrupsjonen kunne knyttes til bortgangen av over 5000 skolebarn i et jordskjelv i 2008. Betrakteren blir som en voyeur for det intime maktspillet mellom Ai og fengselsbetjentene inne i boksene. Avstanden som skapes mellom dette maktspillet og oss på utsiden, reflekterer både vår manglende evne og muligens oppriktig interesse til å intervenere. Jeg oppfatter dette som en kritikk av oss selv og som en kommentar på den vanskelige situasjonen Ai fant seg selv i.

Også Irlands paviljong med Richard Mosse sin multivideoinstallasjon Enclave utfordrer betrakteren i lys av internasjonale, politiske situasjoner. Den manipulerer betrakterens persepsjon ved å presentere en fargerik og vakker - om ikke psykedelisk - presentasjon av øst-Kongo, teknisk mulig ved hjelp av militært infrarød film. I et område plaget med massakre, krig og seksuell vold, avduker Mosse den humanitære tragedien som preger befolkningens enkelskjebner. Sterke rosafarger dominerer filmen, noe som skaper sterke kontraster ved både å fremmedgjøre og ufarliggjøre en ellers desperat situasjon.  

Endelig OCA
Norges bidrag, kuratert av Martha Kuzma og Pablo Lafuente (fra OCA) samt Angela Vettese (Fondazione Bevilacqua La Masa), har funnet plass midt i smørøyet ved Piazza San Marco. Utstillingen Beware of the Holy Whore: Edvard Munch, Lene Berg and the Dilemma of Emancipation består av fotografi, trykk, tegning og maleri av Munch og et nytt videoverk av Berg med tittel Ung Løs Gris. Edvard Munchs arbeider ble vist i Venezia for første gang i 1954, og presentasjonen her er betimelig med tanke på årets store feiring av Munchs 150 års jubileum. Munch presenteres som stadig aktuell, både med tanke på sine ekspresjonistiske speilinger av samfunnets kjønnsforståelse, og også med sin samfunnskritikk. Denne skribenten takker for denne lille og samtidig brede presentasjonen av Munchs arbeid, noe som gir dypere forståelse av han som kunstner, men man kunne ønske at Berg fikk – eller tok – mer plass i utstillingen. Hennes film presenterer tre personer i et hotellrom, i et 'petit' drama som egentlig fører ingen steds hen. Jeg satt igjen med spørsmål om hvem av disse tre som egentlig var ung, løs eller grisaktig? Slik sett eksemplifiserer, problematiserer og iscenesetter filmen, og samspillet mellom aktørene, dilemmaer tilknyttet frigjøringen fra kjønns- og samfunnsroller.

Les flere aktuelle saker