JET PASCUA «ABANDON», 06. APRIL – 22. APRIL 2018, TROMSØ KUNSTFORENING
Tekst: Hilde Sørstrøm – kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent
Foto: Hilde Sørstrøm og Mats Gangvik
Publisert 20.juni 2018 | SeKunstMagasin nr 02 2018
KUNSTKRITIKK
MELLOM TERAPI OG TRAUME
Utstillingen «Abandon» markerer slutten på Jet Pascua sitt treårige stipendiatprosjekt i det nasjonale stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid ved Kunstakademiet i Tromsø.*
Hos Tromsø kunstforening er videoinstallasjonen Hendiatris det første kunstverket man støter på. Bilder fra dagliglivet og bybilder fra Filippinene projiseres på veggene i utstillingsrommets hjørne mens større projeksjoner midt i rommet viser intervjuer som kunstneren har gjort av sin onkel, far og tante. De snakker om familieliv, utdanning og arbeidssituasjonen på Filippinene. Men først og fremst om å forlate barna sine. Slik fedre i øystaten sørøst for det Asiatiske fastlandet har gjort i generasjoner for å tjene penger til familien hjemme. De forteller om tapt familietid som en tøff, men nødvendig konsekvens. For det å være borte fra familien er ikke et valg man tar.
Hendiatris viser seg å være en sentral brikke i «Abandon», ved at den gir innblikk i hvordan migrasjon ikke bare påvirker de som blir igjen, men også de som forlater sin familie. Pascua opplevde selv å bli forlatt av sine foreldre, og møtet med hans familiemedlemmer i gjør et sterkt inntrykk, fordi de gjennom sitt nærvær - og fravær - har hatt stor innvirkning på kunstnerens liv. Hendiatris legger i det hele tatt hele grunnlaget – den emosjonelle stemningen – som følger meg opp trappene til resten av utstillingen i andre etasje.
Frustrasjon og familie
Her finner jeg Plus Ultra (Further beyond), en treplate lent mot trappegelenderet i gangen. I det harde trematerialet er det slått inn gafler i metall. Et sted på platen er flere gafler samlet i en haug, som om noen midt i prosessen har gitt opp og forlatt prosjektet i frustrasjon. De resterende gaflene som står tett i tett i platen, danner en form som ligner en pilspiss. Styrt av opplevelsen i første etasje opplever jeg verket som en installasjon som peker i retning av frustrasjonen som traumatiske opplevelser fører med seg – for eksempel ved familiesplittelse og migrasjon.
Ulike virkeligheter
Det er to svært ulike verdener som møter meg i de neste verkene. I Surrounded by water legges frustrasjon og bitre følelser bort. Filmen som vises på en stor skjerm i et eget rom er nok et sterkt møte med Pascuas familie. Denne gangen er det et møte mellom kunstneren og hans gamle bestemor som ligger for døden. Her er det kun ømhet, respekt og det sterke båndet mellom en bestemor og hennes barnebarn som er i fokus.
Den eldre, elegante, kvinnen – som skryter av hvor flink hun er å holde seg og barnebarna rene – ligger påkledt i senga med et hvit laken trukket opp til brystet. Hun ligger avslappet med en arm bak hodet mens hun prater med Pascua som vi kun hører stemmen til. I samtalen spør Pascua henne om situasjonen hennes i dag, om sykdom og alderdom, samtidig som han nøster opp tråder til barndommen da han og andre barnebarn var på besøk hos henne i Putlod – en provins i Filippinene. Hun snakker hjertelig og rolig om dagligdagse temaer som samtidig beskriver landets sårbare situasjon relatert til for eksempel utdanning og fattigdom. Men hun deler også eksistensielle refleksjoner om døden og forholdet til familien sin. Hun ikke er redd for å dø, men hun er redd for å bli glemt. Og hennes aller største ønske er å få samlet familien før hun dør.
Du kan ikke unngå å bli grepet, og berørt går jeg videre til neste rom hvor jeg finner den multimediale installasjonen We can do magic. Arkivklipp fra diverse debattprogrammer og nyhetssendinger viser en ganske annen situasjonsbeskrivelse. Videoklippene projiseres på hver sin vegg i rommet. Støpte byster av mektige menn – som begge har fått deler av ansiktet knust er festet til veggene og skaper kontraster til de nærmest uvirkelige scenene som foregår bak dem – hvor blant annet diktatoren Ferdinando Marcos hylles. Blandingen av historisk og nyere materiale viser at historien gjentar seg. Det sender tankene til dagens absurde situasjon i landet, med en president som står fritt til å bekjempe kriminalitet med utenrettslige drap. Og det tilsynelatende med folket i ryggen. Det er denne håpløse situasjonen som avsløres i verket. Mitt tidligere møte med Pascuas familie i foregående verk sitter friskt i minnet, og tvinger frem spørsmål om politikeres tilsynelatende fraværende ansvarsfølelse når det gjelder deres innvirkning på økonomi, familieliv, arbeidsliv, og utdanningsmuligheter i landet.
Tosidighet
Å ta i bruk kunsten som et terapeutisk virkemiddel er selvsagt ikke nytt. Det som særlig interesserer meg i Pascuas tilfelle er tosidigheten som viser seg i vekslingen mellom ømhet og vrede. Dette kommer spesielt tydelig frem i vegginstallasjonen Dust. Mannsportrettet som er plassert i det nest siste rommet er hugget ut i tre. På gulvet ligger flis og trespon som spor etter selve uthuggingen og tilfører det ellers respektfulle portrettet noe av den samme frustrasjonen som kom fram i gaflene i Plus Ultra (further beyon). I denne tosidigheten, som synes å være gjennomgående i hele utstillingen, avslører Pascua at prosessen med å gå tilbake for å forsøke å forstå og forsone seg med hvorfor ting er blitt som de er blitt – kan være både terapeutisk og traumatiserende på samme tid.
Tanker fra taket
Installasjonen The Others som avrunder utstillingen består av plater av bølgeblikk som sammen med plater i tre og papp fyller hele det innerste, og største, rommet. Montert på gulvet danner installasjonen en forhøyning som ligner rekker med hus og hustak som besøkende er velkommen til å gå på. Jeg beveger meg over de knirkende takplatene og inn i nattemørket som preger rommet. Små glipper i tak og vegger slipper ut lys og lyd og danner et bilde av barn og voksne som snakker livlig sammen i rommene under taket. Jeg setter meg ned. Det er tid for kontemplasjon. Til å kjenne på det massive inntrykket utstillingen har etterlatt seg. På hvordan politikkens innvirkning – eller manglende innvirkning – i dag og gjennom historien – splitter familier og får store konsekvenser for enkeltmenneskers livssituasjon. Det er jo ikke nytt, men Jet Pascuas personlige og kollektive erfaringer fra Fillippinene danner likevel en ny historie fortalt på en svært virkningsfull måte. Den narrative oppbygningen, som kunne blitt kjedelig bygger her opp en intensitet som stadig forsterkes og dras med videre til siste slutt. Og én ting er i alle fall sikkert; «Abandon» er en utstilling som blir værende.
*Ved Det kunstfaglige fakultet på UiT-Norges arktiske universitet.