"Hollow Earth" - Ungkunstutstillingen 2013

Festspillene i Nord-Norge har siden 1997 delt ut kunststipender til unge lovende talent. I fjor gikk tildelingen til de to masterstudenter ved kunstakademiet i Tromsø, Tanya Busse fra Canada og Emilija Skarnulyte fra Litauen, for å la kunstnerduoen følge sin interesse i endringene i naturen som forårsakes av vår jakt på mineraler og metaller.

Naturinngrep
I vinter oppsøkte Busse og Skarnulyte gruver, dagbrudd og bergverksbedrifter i Kirkenes, Kiruna og Svalbard, for å filme, fotografere, observere og følge geologileksjoner hos Statoil i Medkila for å lære om utvinningsindustrien. Resultatet ble installasjonen Hollow Earth. En fascinerende utstillingsopplevelse i en mørklagt industriell verkstedhall under årets festspillene i Harstad. Hallen, med en høyde på 33 meter under taket, er det gamle Kaarbø båtverksted. I dag produseres det store maskindeler til bergverksnæring og oljeborerigger. Busse og Skarnulyte fant det derfor svært meningsfylt å la sin installasjon inkludere dramatisk lyssatte maskindeler som de fant i lokalet, i tillegg til sin visning av film-materiale projisert på tre lerreter hengende fra taket til metallisk elektronikamusikk.

Forskningsmateriale, egne filmopptak og arkivfilm vises gruveindustriens herjinger i landskapet – sett fra luften, på bakkenivå og under jorden. Alf Hjort Moritzsens dokumentarfilm fra i 1954, funnet hos Polarinstituttet, viser menn som føres ned i en kullgruve på Svalbard i åpne togvogner iført hjelm og pannelykt med batteri på ryggen. Med enkle maskiner og håndkraft borres og dyttes dynamittkubber inn i dype hull for å sprenge frem kullet. Videre lastes og føres det ut av gruven til ventende lasteskip, der 1950-tallets isberg utenfor Svalbard viser seg å være svært møkkete og full av svart sot når lasteskipene sees glidende forbi mot fastlandet. Skiftet er kontrastfullt når Moritzens film går over i lange tagninger av yrende fugleliv, lekende reveunger og fargerik blomsterflora.

I Busse og Skarnulyte egne filmopptak er de maskinelle håndborene fra femtitallet byttet ut med dagens monstermaskiner som spiser seg gjennom underjordisk fjell, og tunge hjullastere som forflytter mengder med stein og malm på kilometerlange grusveier i enorme labyrintiske dagbrudd.

Menneskets forhold til det geologiske
Norge er rikt på mineralforekomster og samfunnet har et stort behov for mineraler og metaller på mange områder; fra byggeråstoff til solceller og mobiltelefoner. Ny teknologi skaper økt forbruk, enorme søppelberg og forurensning. Menneskeskapte klimaendringer og overforbruk av ikke-fornybare naturressurser er ett av dagens store globale problemer. Utvinning av mineraler og bergverksdrift innebærer inngrep i naturen. Mineralene må utvinnes der de ligger, noe som også skaper arealkonflikter i forhold til andre interesserte i å forvalte for naturressurser. Er det riktig å opprettholde bergverksdrift som tar ut slike ressurser i så stor grad at det ikke er mer igjen til fremtidige generasjoner? Er det feil utvikling når vi bør gjøre vårt levesett mer bærekraftig?

Målet er ifølge Tanya Busse og Emilija Skarnulyte ikke å være aktivistisk eller moraliserende, men kun en objektiv kartlegging. Så selv om prosjektet innehar et tydelig miljøaspekt ved å vise rekkevidden av en bergverksindustri som utarmer jorda for dens ressurser og sette varige spor i naturen, legger kunstnerne opp til at vi som publikum må gjør opp våre egne meninger – når vi betrakter de stillferdige filmopptak av stupbratte fjellstrukturer, gruveganger, fargerike mikroskopforstørrede mineralstrukturer, steinstøv, anleggsmaskiner, utgravde arealer og beitende reinsdyr.

Åpenbart danner sammenstillingen av femtitallets positive holdning til kullutvinning for nasjonens økende økonomisk velstand, til nåtidens bekymring over konsekvenser for fortsatt utvinning, grunnlag for kritisk refleksjon over hvordan naturen blir påvirket av teknologitung ressursjakt i nord. 

Usynlig arkitektur
Det er appellerende når Busse og Skarnulyte fremhever hvordan Hollow Earth får en usynlig arkitektur til å fremtre.  Men at jordens usynlige former avsløres gjennom teknologisk og mekanisk arbeid er jo aldeles ikke nytt for oss. Nytt er derimot kunstens nye fascinasjon for eksponering av den formløse fysiske materien, og av geologisk stratifikasjon, jordens lagdelte materie, fordi den også ber oss om å forestille oss den geologiske tilstedeværelsen i vårt miljø. Tanya Busse og Emilija Skarnulyte deler dermed den økende estetiske interessen som finnes blant samtidskunstnere og filosofer for geologisk materie og de fysiske bevisene på menneskeskapte geologiske endringer på vår planet – og plasserer det geologiske som en betingelse for vår egen tid. Det vil også si en økt bevissthet om det antroposene, som betyr menneskeskapt, og er et hett tema i den tverrfaglige debatten rundt de vanskelige økologiske problemene menneskene i dag står overfor. Et begrep kjemikeren Paul J. Crutzen introduserte i 2001 fordi menneskelig aktivitet på jorda forårsaker så store biologiske og geologiske endringer på jordkloden at vi nå lever i en ny geologisk tidsalder som bør hete anthropocene; der jordas befolkning øker i høyt tempo, byene brer seg, industrien vokser, energibehovet stiger fører til landbruk, avskoging, gruvevirksomhet, klimagassutslipp og tap av biologisk mangfold.

Hvilken betydning har det geologiske i dag?
Bergverksindustriboomen i kommuner med store naturressurser er en uhyre aktuell tematikk. I katalogen som følger Hollow Earth bidrar fem essays av forskjellige forfattere med faglige perspektiv til å påpeke ulike konsekvenser og interessekonflikter ved utvinning av olje, gass og mineraler, gruveteknologi. Men mediebildet preges først og fremst av krangel om hvem som får de økonomiske gevinstene ved å tillate bergsverksbedrifter å etablere seg, og mindre om hvordan bergverk- og mineralutvinning i distriktene kan sameksistere med mennesker, natur og andre næringer som reinsdyrsdrift?

Stående fremfor vår verste økologiske krise noen sinne kan man lese i den ferske antologien, The Geologic Now (2013) at den fremvoksende geologiske fikseringen i samtidskunsten signaliserer en vilje til å synliggjøre de bekymringsfulle sidene ved menneskeskapte naturendringer, som reaksjon på tidens hensynsløse utvikling. Kunstprosjekter som Hollow Earth er dermed viktige bidrag som gir oss nye horisonter og navigeringsmetoder til å forstå samtiden og kartlegge fremtiden gjennom å utvikle menneskets forhold til det geologiske – når det blir tydelig at vi selv er blitt problemet. Våre forestillinger om naturen er nå utdatert. For vi er ikke bare omgitt av geologisk materie. Vi er ikke bare betraktere av det som et landskap. Vi bebor og lever "i" det geologiske. Menneskeheten blir tilslutt tvunget til å komme til enighet med jordens krefter. Vi lever i en menneskekultivert natur og det er på tide å kontrollere og håndtere vår videre innvirkning på planeten.