"TRAVELING ALONE", TROMSØ KUNSTFORENING, 17. JANUAR – 24. MAI 2015
Tekst: Marit Olsvik Opsahl, kunsthistoriker og frilans kunstkritiker.
Publisert 20.juni 2015 | SeKunstMagasin nr 02 2015
KUNSTKRITIKK
DEN VANSKELIGE REISEN
Funderinger om hvem man er og hvordan man formes går igjen i flere av videoene og fotografiene i Traveling Alone. Ett av verkene som gir et innblikk i den ofte så trøblete overgangen fra tenåring til voksen er kortfilmen A Million Miles Away av amerikanske Jennifer Reeder. Filmen fører oss rett inn i livene til en gruppe amerikanske tenåringsjenter som synger i et jentekor. Vi får se scener fra hverdagen bestående av venninnesnakk, musikk, gråt og sang inne på jenterommene. Noen krangler med foreldrene, mens andre sliter med venninner de ikke helt klarer å stole på.
Opplevelsen av disse unge jentenes følelsesliv er ganske nervepirrende. Man føler litt på spenninga når den tilsynelatende usikre vikarlæreren Crystal Chambers møter jentene for første gang i klasserommet for korøving. Det å være vikarlærer i ungdomskolen må være selve styrkeprøven på det å kunne bevare en form for hardt opparbeidet identitet. For hvordan står man imot ungdommenes harde arbeid for å gjennomskue deg og svakhetene dine? I Crystals tilfelle tester de unge jentene henne ut med spørsmål og kommentarer. Jentene som på jenterommet fremstod som sårbare og usikre, fremstår plutselig som sterke og sammensveiset i møtet med denne vikarlæreren.
I A million Miles Away er det vondt å se hvordan identiteter skapes og formes. Usikkerheten om hvem man er, og ikke minst hvordan andre mener man burde være, eller tror at man er, kan vel sies å være like tilstedeværende også for de som har kommet godt inn i voksenlivet. Til tross for dette oppstår et slags vendepunkt i filmen. Etter et sammenbrudd får jentegjengen vikarlæreren til å betro seg til dem om problemene sine, og hun mottar uventet støtte og forståelse. Vikarlærerens usikkerhet om seg selv er ikke så ulik det jentene opplever, og de finner en slags felles forståelse og et eget samhold i dette.
En øvelse i å reise alene
Blant utstillingens syv norske og internasjonale kunstnere tilfører kunstnerduoen Wolff og Hauge en annen spennende vinkling på dette med å finne seg selv. I deres installasjon Pursuing Evidence blir vi invitert inn i et helt mørkt rom dekket med svart scenemolton, hvor det er helt umulig å se noe. Eller? Etter en liten stund fremtrer noe på veggen. Duse nedtonede glimt av lys, som man bare så vidt kan se. Jeg tror iallfall jeg ser dem.
Det å falme i mørket er selve klisjeen på det å være i det uvisse: å ikke helt vite hvor du skal, eller hvordan du eventuelt skal komme deg dit.
Det er også en interessant opplevelse å legge merke til hvordan man beveger seg rundt i det mørke rommet. Er du av typen som stoler på at du virkelig ser noen små lysglimt på veggen? Går du rundt i rommet for å se lyset fra alle mulige vinkler? Eller står du bare helt i ro i frykt for at det er noen andre inne i dette kullsvarte rommet, som du ikke vil snuble over?
En søken etter mening
En av de mer fornøyelige verkene i Traveling Alone er Ane Hjort Guttus How to Become a Non-Artist. I denne videoen får vi se dokumentasjonsbilder av gjenstander som hennes sønn Einar (4) har satt sammen på kreative vis; eggeglass, kleshengere, fjernkontroller, og andre dagligdagse gjenstander man kan finne i et hjem. Bildene av guttungens kunstverker blir tørrvittig forklart, analysert, tolket og diskutert av Guttu selv på et litt knotete akademisk språk. Hennes analyse dreier seg rundt en slags søken etter en intensjon og en kontinuitet i formuttrykk i de ulike tingene Einar setter sammen.
Mot slutten påpeker Guttu i sin analyse at alle disse tingene Einar setter sammen får til sist like stor verdi. De er like estetiske, som de er ikke-estetiske. Til syvende og sist konkluderer Guttu at alt i hverdagen kan fremstå som kunst, og samtidig som ingenting.
Bilder fra noens liv
I fotoserien Juvenilia, til Ole John Aandal, får vi igjen et innblikk i ukjente ungdommers dokumentasjoner av egne liv i form at store, uklare MMS-bilder skrevet ut i store formater. Alle fotografiene har Aandal hentet fra internett. De er "samlet og gjenbrukt" av kunstneren, og de bærer på ingen måte preg av å være teknisk gode. MMS-formatets grovpikslede layout er langt fra den sylskarpe kvaliteten vi ser i dagens bilder, og gir et nostalgisk tilbakeblikk til den tiden da grovkornede mobilfoto faktisk var ganske fancy.
Bildene viser ulike situasjoner hentet fra unge jenter og gutters hverdag; noen viser en naken kropp, andre har dokumentert at de klarer å stå i bru, mens andre igjen har tatt selvportrett. De små øyeblikkene er foreviget via en mobiltelefon, og kanskje ikke tiltenkt andre enn kjæresten, en venn eller et familiemedlem. Nå presenteres de i storskala på en gallerivegg, og det kjennes litt som om vi snikleser dagboka til noen. For selv om disse bildene ikke avslører hvem personene er, føles det likevel så personlig å skulle se på disse. På en måte er det jo små glimt av noen som er i ferd med å bli seg selv. I ferd med å skape seg en egen identitet uten å helt tenke over det.
Når barndommen er over
Noen har en gang sagt at barndommen slutter idet man innser sin egen dødelighet.
Traveling Alone i Tromsø Kunstforening begynner nettopp der; i den kaotiske overgangen – fra bekymringsløs barndom, til å det å lete etter seg selv og finne en tilhørighet. Denne tematikken berøres av de ulike kunstnerne i utstillingen på en fin måte. Kunstverkene gir oss et lite glimt av noen av disse tankene man kan ha om seg selv, og de man har rundt seg. Enten det handler om foreldre og venner, veivalg i livet, eller hvordan man velger å se på seg selv, eller tingene rundt seg. Men, selv om man reiser alene er det på ingen måte ensomt. Hvor spennende og vanskelig denne reisen blir kommer an på hvem man reiser sammen med – og ikke minst hvilken rute man tar.