BARENTS SPEKTAKEL 2019 «THE WORLD’S NORTHERNMOST CHINATOWN!» 13. – 17. FEBRUAR 2019, KIRKENES
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, skribent og frilans kunstkritiker
Foto: Pikene på broen / Aleksandr Alekseev og Mikhail Slavin.
Publisert 10.mars 2019 | SeKunstMagasin nr 01 2019
KUNSTKRITIKK
SUPERPLANTER OG KRAFTDYR I ARKTIS
Stødig plassert i gågata står den kinesiske portalen til Taibola som et landemerke for «The Worlds Northernmost Chinatown». Portalen er møysommelig utskåret i tre, malt i fargene rødt, gull og sort. Fire løver med lysende øyne blinker trolsk i forskjellige farger. Reist på norsk jord og laget av russiske kunstnere i kinesisk stil setter skulpturen tydelig fokus på de tre nasjonenes sameksistens i Arktis. Under årets Barents Spektakel blir portalen en inngang til mange spørsmål angående ansvar og sameksistens i Arktis. Hvem skal ta ansvar for naturforvaltningen? Hvem skal rydde opp etter hvem?
Et rop om varsku
I Norge har det etterhvert verdenskjente kunstprosjektet Pile o’Sápmi til kunstneren Máret Ánne Sara stilt viktige spørsmål knyttet samiske rettigheter i den industrielle utviklingen. Pile o’Sápmi oppstod på bakgrunn av reindriftssamens Jovsset Ante Saras kamp mot den norske stats krav om tvangsslakting av rein. I Kirkenes videreføres kunstprosjektet med et nytt bidrag til serien.
Lydinstallasjonen Ealáskan er et samarbeid med lydkunstneren Elin Mar Øyen Vister. Gående gjennom gaten forbi Terminal B høres lyden av en reinsdyrflokk i bevegelse fra delvis skjulte høyttalere. Med jevne mellomrom stilner lyden før den igjen tar seg opp og danner en flommende lydbølge av usynlige reinsdyr som beveger seg gryntende gjennom gaten. Der Máret Ánne Sara før har tatt i bruk reinsdyrhoder og skaller som grotesk effekt, er det nå lyden av reinsdyrene som skaper nærværet. Og denne gangen er det et åndelig nærvær av dyrene som trer frem. Det politiske budskapet er også fortsatt tydelig. For som gardinen av reinsdyrskaller som ble utstilt på Documenta14, og senere foran Oslo tingrett, gir også Ealáskan uttrykk for et rop om varsku.
Som del av The World’s Northernmost Chinatown blir Pile o´Sápmi særlig relevant fordi det her setter fokus på hvordan samisk kultur og næring unektelig vil bli berørt av Kinas kraftige inntog i Arktis - som jo også er Sápmi. Hvis for eksempel planene om å bygge jernbane mellom Kina og Kirkenes blir en realitet vil det kunne få konsekvenser for reinsdyr og reindriftsnæringen. Men som lyden av reinsdyrene hinter om, har den samiske kulturen en flokk med åndelige hjelpere med seg på veien.
Konservere eller destruere?
Máret Ánne Sara er også involvert i samarbeidsprosjekt Sensors of Change med Susanne M. Winterling. I 2. etasje i det nedlagte bygget Malmklang hører jeg lydopptak av hav og vind, og finner store mengder skall fra kongekrabber liggende spredt over hele gulvet. Det voldsomme terrenget som brer seg utover rommet sender tankene til spredningen av kongekrabbe i Barentshavet. Krabbearten - som opprinnelig stammer fra Stillehavet - ble satt ut i Barentshavet av Russiske forskere for omtrent femti årene siden. Spredningen har vært enorm og gitt betydelige endringer i bunnfaunaen i Barentshavet. Invasjonen av krabber kan dermed leses som en kommentar til hvordan økosystemet forvandles som følge av menneskelige inngrep. I likhet med Ealáskan frembringer også Sensors of Change en følelse av åndelig nærvær hvor krabbene - som reinsdyrene - tillegges en egen kraft når de sprer seg utover rommet.
Mellom krabbeskallene ligger små glassbeholdere med diverse biomasse, som beinrester og planter. Det er ikke umiddelbart klart hvilke tanker som ligger bak, men det sender tankene til konservering – en annen form for menneskeskapt inngrep i naturen. Installasjonen stiller et viktig geopolitisk spørsmål angående menneskets rolle i forvaltningen av hav- og landomrdåene i Arktis; skal vi konservere eller destruere?
Irene Rasmussen, Plants for Plants. Foto: Pikene på broen/Mikhail Slavin
Positiv drivhuseffekt
Vi trenger ikke å se lenger enn over grensa til Nikel, og byens sorte skoger for å få et soleklart eksempel på hvor galt det kan gå om den industrielle utviklingen ikke kontrolleres. Hvem har ansvar for å rydde opp etter industriell forurensning i Arktis? Irene Rasmussen som i en årrekke har arbeidet med plantearters evne til å rense forurenset jord, kommer med et forslag.
I Kirkenes deler hun av sin kunnskap med publikum i installasjonen Plants for Plants som er et todelt drivhus i den snøfylte gågata. Drivhuset inneholder naturvitenskapelige forskningsrapporter om fytoremediering, bilder og tekster, samt noen biologiske funn fra Nikel. Den kinesiske tilstedeværelsen i kunstprosjektet markeres med en stor rund asiatisk papirlampe som henger i taket og lyser rødt – som om det var en advarende varsellampe tiltenkt industriutviklingen i Kina.
Det innerste rommet i Drivhuset er fylt med frodige sennepsplanter som strekker seg håpefult oppover og åpner for en positiv framtidsvisjon. Sennepsplanten har nærmest magiske krefter når det gjelder å rense forrurenset jord, og er allerede mye brukt til nettopp dette. Kunnskapsdelingen tar mye plass i arbeidet til Rasmussen. Det kan redusere kunsten til forskningsformidling. Men ser jeg forbi formidlingsaspektet, er dette et kunstverk som innsiktsfullt balanserer mellom håp og tap, og kunst og vitenskap.
Tang-bad i baren Tang til Devils Apron. Foto: Pikene på broen/Aleksandr Alekseev.
Sørnesbygget
Planteriket har rotfeste i flere av kunstverkene i Sørnesbygget, som er det nærmeste man kommer et galleri under årets festival. Særlig interessant er filmen aliexpressnordgarden av russiske Ilia Dolgov. Med nærbilder av spirende planter, arbeidende hender, datamaskiner, frø og diverse annet utstyr dokumenteres prosessen med å lage en hage i kunstnerens studio i St. Petersburg. Frøene har han sanket i Kirkenes og kjøpt via Aliexpress – verdens største nettbutikk for varer produsert i Kina. I filmen kommer plantenes liv til uttrykk gjennom bilder av spirende plantevekster som vokser og beveger seg hurtig. Med sammensetningen av frø fra Kina og frø Norge skaper Dolgov en ny verden og forteller på sin meditative måte om skaperkraften som ligger i planteriket.
Peter Fends grafiske installasjon Arctic Action går direkte til verks. I veggtekster og gulvillustrasjoner oppfordrer han oss til å sanke tang. Hans appell er at vi bør erstatte olje- og gassproduksjon med å produser biologisk drivstoff av tang. På gulvet ligger illustrerte kartområder over Arktis hvor det er mulig å sanke tang. Tanken om tang som det nye superdrivstoffet passer godt inn i utstillingen, men kunstprosjektet til Fend skiller seg estetisk ut som enkelt, og lite spennende blant de andre bidragene i årets utstilling.
Sjøtangens mange bruksområder kommer derimot bedre til uttrykk i festivalbaren Tang, et sosialt kunstprosjekt av Kåre Grundvåg og Trond Ansten. Som Devils Apron har de i flere år drevet med ølbrygging på tang. Dette ølet får publikum smake på i en hemmelig bar, gjemt bak den offisielle baren. Den intime, tangtapetserte baren er betjent av diverse lokale kjendiser og når jeg stikker innom er det en av byens prester som gledelig serverer meg tang-øl. Her kan man også ta et bad i fiskekarene som kunstnerne har gjort om til et spa med sjøvann, alger og tang. En morsom gimmik, men arbeidet til Devils Apron er også en invitasjon til å utforske våre egne fysiske naturomgivelser. Til å lære oss å kjenne det vi har rundt oss på nye måter. Til å stille nye spørsmål og til se hvilke fantastiske krefter som skjuler seg i naturen. Slik føyer kunstprosjektet seg godt inn i årets festivalkunst der Barents Spektakel klarer å sette nytt lys på klimakrisen, som allerede har blitt diskutert utallige ganger både i kunsten og samfunnsdebatten.