Utstillingen "Stilleben i bevegelse", Nordnorsk Kunstmuseum

Ori Gersht, Falling Bird, stillbilde, HD film.
Foto: Ori Gersht / Andrew Mummy Gallery, London

Som motiv har stillebenet alltid befunnet seg nederst på rangstigen i kunstens motivhierarki. Oppstilte glassvaser, frukt, blomster, døde dyr og fugler arrangert på en flate under effektfull belysning, var ikke betraktet som like prestisjefylt for kunstnere å beskjeftige seg med som historiemaleriet – med sine storslagne fremstillinger av mytologiske, bibelske eller historisk hendelser. Hvorfor har allikevel kunstnere re-fortolket og fornyet sjangeren i flere århundre?

Tilknytning til tradisjon
Et spennende og gjennomtenkt utvalg av eldre kunstverk i kombinasjon med nyere samtidskunst synes jeg gjorde vinterens store utstilling hos Nordnorsk Kunstmuseum, til en svært interessant og engasjerende opplevelse.

Utstillingen var oversiktlig montert. Eldre malerier fra kunstnere som norske Frants Bøe, nederlandske Cornelis van Lelienbergh og tyske Anthony Harms, var gruppert og plassert ved siden av etablerte norske og internasjonale samtidskunstnere etter motiviske fellestrekk. Kanskje ikke den mest spennende måten å gjøre det på, men det bidro uten tvil til at kunstverkenes motivmessige forhold til stillebenssjangerens historie, tradisjonelle motiver, komposisjonsprinsipper og kontrastfylte lyssetting, ble fremhevet.

Moderne memento mori-symboler
De kanskje mest kjente memento mori-symbolene; dødningehodet, det halvtomme drikkebegeret og det brennende stearinlyset, var riktignok fraværende. Likevel var det nærmest obligatoriske varskuet om død, tydelig tilstede gjennom andre symboler. Det var særlig interessant å se hvordan nye symboler bidro til å tilpasse historien om vår forgjengelighet til vår samtid. I Krista van der Niets fotografi Fruit fungerte for eksempel en strømpe som et slags nymotens memento mori-symbol ved å skape illusjon av mugg på den friske frukten. Verket kunne dermed leses som en påminnelse om at også det som er sensuelt og vakkert en gang skal råtne.

Utstillingens punchline, hva gjelder samfunnskritisk kommentar, kom imidlertid fra Morten Viskums omdiskuterte, Rotter/Oliven del 1, fra 1998. Plassert på en sokkel stod to olivenglass, hvorav et inneholdt konserverte oliven og et konserverte døde rotteunger. For meg ble kunstverket oppfattet som en kritisk kommentar både til forskningsmetodene vitenskapen tar i bruk, i sin evinnelige søken etter evig liv, og menneskets til tider ukritiske behov for å for å bremse aldringsprosessen.

Tekniske nyvinninger
Tekniske nyvinninger har bidratt til å løfte genren til nye høyder. Et eksempel var den visuelt slagkraftige filmen Falling Bird av Ori Gersht. Filmen som minner om en "nyinnspilling" av et trompe l’oeil maleri, starter med et stillbilde av en hengende fasan og en hylle med druer over en mørk vannflate. Et motiv med klare likhetstrekk med Jean-Baptiste-Siméon Chardins maleri A Mallard Duck Hanging on a Wall with a Seville Orange fra 1700-tallet. I Gershts versjon får vi imidlertid se det tilsynelatende stillestående og maleriske motivet bli levende i det fuglen plutselig faller ned og forsvinner under vann. I tillegg til å være visuelt henrivende bidrar også lyden av dystre drønn og skvulpende vann til at verket oppleves levende og dynamisk. Rett og slett et stilleben i bevegelse.

Sam Taylor-Woods til tider groteske filmatiseringer av forråtnelsesprosesser i filmen A Little Death, ble for undertegnende stående som utstillingens mest fascinerende kunstverk. Den fire minutter lange filmen A Little Death ble, for undertegnende, stående som utstillingens mest interessante. I filmen råtner en hare mens den blir spist av innsekter. Ved siden av haren ligger en fersken som forblir frisk og fin. Denne kortversjonen av forråtnelsesprosessen tydeliggjør en viktig karakteristikk ved menneskets eksistens - nemlig at det er forbigående. I tillegg fungerer den tilsynelatende genmanipulerte ferskenen som en kritisk kommentar angående dagens skjønnhetsnormer. Mens haren går gjennom en naturlig prosess, gjør ikke ferskenen det. Man kan derfor spørre seg om det er haren eller ferskenen som er det mest groteske i dette verket. Skjønnhet, forfengelighet, liv og død angår oss alle. Det er temaer som pirrer nysgjerrigheten, og kanskje derfor lever stilleben som genre fortsatt i beste velgående.

Maleriene spilte unektelig en viktig rolle i utstillingen Stilleben i bevegelse som eksempler på klassiske stillebensmotiv, men for meg var det det kunstverkene fra vår samtid som gjorde sterkest inntrykk. Gjennom installasjoner, film, fotografi og skulptur fikk man et innholdsrikt innblikk i hvordan dagens kunstnere fremdeles gjør stillebens motiv fortsatt interessante og fascinerende.