Steinar Christensen "Shelter" i Bodøgaard kunst & kultur

Det er først i de siste årene Christensen har arbeidet med iscenesatte fotografier og stillebenskomposisjoner, og vakte nordisk oppsikt ved å presentere stillebenfotografier side ved side med russiske ikoner fra Oscar Bodøgaards kunstsamling under Nordland Musikkfestuke i 2009. Den gang klarte kunstneren å spille på flere strenger samtidig, i spenningsfeltet mellom sted, samling og egen kunstneriske produksjon, som gav gode tilbakemeldinger.

Samtiden, kunsthistorien og Christensen
Utstillingstittelen "Shelter" henviser til beskyttelse eller ly. Noe som direkte refererer til det som skjer i de fotografiske motivene i The Shelter series, som utgjør utstillingens kjerne. De noe duse, grå og maleriske fotografiene til Christensen inneholder nøye komponerte tildekte instrumenter, hunder og hester. I Hest i studio (2013) står en brun velstelt hest med grått dekken i en blass studiosituasjon omringet av blitzstativ og fotoutstyr. I et annet verk, Steinway & Sons II (2013), er samme hest oppstilt med et flygel og to hunder, også disse med grå overtrekk. Jakt- og veddeløpshunder, hestesport og eksklusive håndlagde instrumenter er å regne som statussymboler for en overdådig livsstil.

Stillebenet er historisk sett en dekorativ sjanger i malerkunsten med motiver av mat, blomster og dyr i ulike tilstander av blomstring og forfall hvor europeiske kunstnere fra 1600- og 1700-tallet uttrykket ideer om forgjengelighet, liv og natur. Men Christensen rensker vekk gjenkjennende, hverdagslige identiteter og forvandler objektene til kompositoriske grunnelementene i et minimalistisk, moderne stilleben.

Et mulig større kunstnerisk landskap
I, Double Bass Case (2013), presenteres et enslig koksgrått kontrabasstrekk. Det ikke er vanskelig å tolke instrumenttrekk til å representere en kiste, og motivet til å fremstå som et memento mori – en påminnelse om vår dødelighet, og peke i retning av uttrykket Ars longa, vita brevis (kunsten er lang, livet er kort). Å påminne oss på livets kortvarighet som begrenser våre prestasjoner i alt vi gjør trekker Christensen tråder tilbake til Romantikkens motivkretser og kunstnere som tyske Caspar David Friedrichs Landscape with Grave, Coffin and Owl (1836), eller Belgiske Antoine Wiertz maleri L'Inhumation précipitée (1854).

Men alt som de tildekkede motivene The Shelter series tilsynelatende fornekter - overdådighet, suksessmarkører og en subjektivering av eierens ærgjerrighet - kommer symbolsk til syne i Christensens hundeportrettet, Romeo - The Champ (2007), fra serien Still-life scenes. En vakker, yndig cocker spaniel sitter omringet av sølvpokaler, blomster og premiesløyfer, med to fasaner og veltede beger som anakronistiske innslag fra en annen tidsepoke. Dette er ingen venstrehåndsprestasjon, og vitner om den kompetansen og visuelle blikket som Christensen besitter.

En gylden sjanse
Bodøgaard kunst & kultur har gitt mye veggplass til Christensens fotografier, men ikke nok plass til informasjon som peker mot en sammenheng mellom de forskjellige fotografiene og seriene. Som utstilling gir "Shelter" kun et innblikk i kimen til et tilsynelatende større, modent og dypt prosjekt. Ikke nødvendigvis skulle man ha inkludert flere verk i utstillingen, men utvalget kunne ha vært strengere og mer målrettet.  Som besøkende ønsker man å forstå tankene som ligger bak utstillingens oppbygging og utvalget av kunstverk – det kuratoriske grepet. Vi forventer mer enn bare å bli invitert til visuell betraktning. Derfor er det synd at et bevisst kuratorisk grep er fraværende i denne sammenhengen. Jeg skulle gjerne ha sett mer av hva Christensen vil med disse fotografiene og med utstillingen som en helhet.

Bodøgaard kunne latt utstillingen blitt til en mindre retrospektiv presentasjon av Christensens stillebenfotografier og hans interaksjon med sjangeren, eller en presentasjon av gitte motiver han har arbeidet med de siste 5 til 10 årene. Jeg skulle videre gjerne ha sett Christensen bli utfordret til å skrape enda lenger ned i disse bildenes felles kunstneriske kjerne.

Det er kanskje urealistisk og urettferdig å kreve dette av et privat galleri som ikke er et museum. Likevel, det er få andre regionale kunstinstitusjoner som kan utnytte potensialene som ligger der, og en mer åpen, inviterende arena til å utfordre seg selv blir vanskelig for selv Steinar Christensen finne. I stedet for å tildekke, burde Bodøgaard kunst & kultur avdekket – om ikke grave opp – den kunstneriske kimen som venter under trekket.