SISSEL MUTALE BERGH «OKSIDE RÏHPESIEH»
Sámi Dáiddaguovddáš – Samisk senter for samtidskunst, 14. APRIL – 10. JUNI 2018
TEKST: Anki Gerhardsen – FRILANS JOURNALIST OG KRITIKER.
FOTO: Anki Gerhardsen og Sámi Dáiddaguovddáš / Egil Rasmussen
Publisert 20.juni 2018 | SeKunstMagasin nr 02 2018
KUNSTKRITIKK
STERKE FØLELSER OG STORE TAP
Identitet er vår tids sentrale omdreiningspunkt. Det popper opp overalt. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Og hvem kan jeg bli? I et ene øyeblikket er alt mulig, alt flyter, du kan velge selv. I det neste er det røtter og opprinnelse og tapt kontakt.
Mye av den samiske kunsten kretser rundt den siste varianten, og Sissel Mutale Bergh føyer seg sånn sett inn. Hun er vokst opp i Trøndelag, og er opptatt av Trøndelagregionens sørsamiske røtter. Disse røttene, denne kulturen, dette språket og denne historien gjennomsyrer det kunstneriske arbeidet som til sammen utgjør utstillingen Okside rïhpesieh. Oversatt til norsk betyr det ”dørene åpner seg”, og det er en tittel som fanger opp essensen i dette prosjektet: Vi inviteres inn i rom som har vært skjult, ikke bare for storsamfunnet, men også i de fortellingene som typisk formidles fra de samiske miljøene selv.
For alle minoriteter har egne minoritetsgrupper i seg, og i det samiske Norge er sørsamene er del av de færre blant de få. Norske myndigheter antar at det bor om lag tusen sørsamer her i landet, og mindre enn halvparten snakker språket. Det står på UNESCO sin liste over alvorlig truede språk, og selv om det finnes skoleringstiltak, er det vanskelig fordi de få brukerne bor spredt. Det sørsamiske kan altså lett forsvinne helt, og denne trusselen har åpenbart motivert Bergh som kunstner. Hun vil at vi skal se noe vi ikke har sett før. Det er en prisverdig motivasjon, men budskapet og narrativet har vi allikevel møtt mange ganger tidligere.
Klar fellesnevner
Utstillingen er svært variert hva uttrykk og medialitet angår. Her er skulpturer, her er foto, her er malerier, tegninger, et enormt kart, og dessuten to omfattende videoinstallasjoner. Her er nye arbeid og eldre arbeid, og de beveger seg fra det svært konkrete til det mer surrealistiske og abstrakte. Tematisk er det allikevel en klar fellesnevner som handler om fornorskning, forsvinning, overgrep, sinne, og en kamp for å løfte det sørsamiske fram igjen. Bergh er særlig opptatt av majoritet versus minoritet, men her er i tillegg en tydelig markering av dikotomien modernitet og natur. Også der blir det noe repetitivt over budskapet. Mer om det snart.
Dette nesten tapte sørsamiske språket er særlig sentralt i Berghs store kartarbeid Ajmoeji ajtoejimh, som betyr noe i retning av utvisket eller utvasket. Dette er et pågående kunstprosjekt som leter etter spor av det sørsamiske i så vel ord og stedsnavn som landskap, arkeologiske funn og historier fra kysten av Møre, Trøndelag og tilliggende områder. Kartet fyller nesten en hel vegg i galleriet, og strekker seg fra tak til gulv. I tillegg til et omriss av geografien er det nitidige opptegnelser og ordforklaringer. Alt håndskrevet med blyant, nøye nedtegnet og med piler og streker og forbindelser.
Det er et stort kunst-lingvistisk forskningsprosjekt som inkluderer flere ulike samarbeidspartnere. Det viser hvordan samiske begreper har blitt fornorsket og endret, skjult og dreid, og det er et imponerende stykke arbeid som er lagt ned for å samle inn dette materialet. Bergh ser eksempelvis på stedsnavnet "Oksbåsen", og minner om at okse betyr dør eller åpning på samisk, og at det samiske ordet for hellig område er båassja. Kan det være at dette slettes ikke handler om okser og storfe, men tvert imot en omskrivning av sørsamisk navngivning?
Det er interessant, men dette er samtidig et krevende prosjekt å ta inn. Det er mye tekst, mange detaljer, og mange av tekstene er også helt utilgjengelige fordi de er så høyt oppe på veggen at det ikke går an å lese. Det er kanskje et kunstnerisk poeng i seg selv, gitt den tematikken Bergh behandler, men slik det står nå framstår verket med svak struktur og inngang. Med mindre man er oppriktig interessert i lingvistikk og spor av språk, skal det en del til for å samle den motivasjonen som trengs for å gå inn i de svært mange detaljene i dette kartarbeidet.
Det rene mot det stygge
Da er objektene, skulpturene og filmene som i stor grad preger resten av utstillingen, enklere å forholde seg til. Der er det lett å se en klar sammenheng mellom mange av arbeidene, og dette skaper både oversikt og rom for fordypning. Det er fint, men dermed blir også budskapet i utstillingen så markant og så klart at det tidvis blir overtydelig. Det skyldes delvis at verkene formidler den samme virkelighetsopplevelsen og den samme fortellingen, men dette overtydelige handler nok også om at det er vanskelig å lage kunst om samiske tap uten å tangere eller gjenta den beretningen mange andre kunstnere har gitt før.
Jeg skal forsøke å være konkret: I begge videoinstallasjonene er det samiske hele tiden plassert i en kontekst av ekthet, tradisjon, urkraft, passivitet og offerrolle, mens det ikke-samiske representerer makt, overgrep, arroganse, dumskap, rovdrift, plastikk og vold. Her kommer også dikotomien natur og modernitet inn, og der tilhører det samiske naturen og det opprinnelige, mens storsamfunnet tilhører den ødeleggende moderniteten.
Slik jeg leser Berghs arbeid, kommer denne todelingen også tydelig til uttrykk i den tittelløse serien av skulpturer som blander biter av trestammer med syntetiske materialer. Trestammen som er gjennomboret av en stor mengde kulepenner gir dessuten direkte assosiasjoner til forbindelsen mellom overgrep og tapt språk. En fortelling om makt og overgrep pipler også ut fra det skalp-lignende objektet med langt, flettet hår.
Men aller mest kommer todelingen og den noe monotone fortellingen om makt, fram i filmen som bærer tittelen Tjaetsi. Her vipper det nesten over i klisjéene.
Natur mot modernitet
Tjaetsi er den første i en serie filmer, som i følge katalogteksten undersøker relasjonen mellom menneske og verden sett fra et lokalt utgangspunkt. Den felles vignetten er knowhowknow. I Tjaetsi er det havet det handler om. Filmen vises på et stort lerret i et eget rom, og på gulvet foran lerretet ligger en bjørkestamme innbundet i rødt nylontau og garnkavler.
I hele filmen er kontrasten natur/industri særlig påfallende. Dette er et tema som engasjerer kunstnere globalt, og med de miljøutfordringene verden står overfor, er ikke det så rart. Det som er rart er at så få kunstnere makter å ta i denne tematikken uten å henfalle til selvfølgeligheter og utsagn som politikere, miljøbevegelsen og mediene fint greier å formulere på egen hånd.
Tjaetsi er sånn sett ikke noe unntak. Vi blir med ned på dypet, til det hemmelighetsfulle livet i havet. Bildene er vakre, og sammen med Maja Solveig Kjelstrup Ratkjes musikk og lydkulisser, blir det enda vakrere. Her er også gløtt av trebåtbygging, barn som leker i fjæra, og fotografier fra gamle dager. Denne sårbare skjønnheten kontrasteres av trålere og lakseindustri, fisk som gisper etter luft i overfylte garn, arbeid i høy hastighet på kaiene, og sinte stemmer som jager filmfotografen vekk fra privat grunn. En langhåret, svartkledd, mystisk kvinne med tydelige samiske trekk er en gjennomgangsfigur i filmen. Hun observerer, vandrer, dukker opp uventet og overraskende, og representerer noe nesten utenomjordisk og dypt sanselig. Med jevne mellomrom stirrer hun rett inn i kamera med et sterkt og kraftfullt blikk før hun til slutt blir til en fisk og absorberes av naturen.
Det er lett å forstå fortvilelsen over historien, og også det pågående misforholdet og tapet den samiske kulturen opplever. Men skal kunsten hjelpe oss både med å se, gruble og reflektere over verden, må den lete etter vinkler som både vider ut hodet og dessuten demmer opp for stereotypier. Okside rïhpesieh hjelper oss å se, men dessverre følger litt for mange stereotypier med på kjøpet.