GEIR TORE HOLM OG SØSSA JØRGENSEN "SAMARBEID 1993 - 2018"
05. OKTOBER – 16. DESEMBER 2018 TROMSØ KUNSTFORENING
Tekst: Hilde Sørstrøm kunsthistoriker, skribent og frilans kunstkritiker
Foto: Vsevolod Kovalevskij og Humle Rosenkvist for Tromsø kunstforening
Publisert 18.desember 2018 | SeKunstMagasin nr 04 2018
KUNSTKRITIKK
NATUR OG MOTKULTUR
Inne på Tromsø kunstforening er alle utstillingsrommene tatt i bruk. I tillegg til korridorer, aktivitetsrom og trappeoppganger, rommer kriker og kroker på huset nye og gamle kunstverk. Blant annet presenteres også en god del arkivmateriale, videoopptak, foto og plakater som dokumenterer gamle prosjekter av Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen.
Når jeg går gjennom utstillingen blir det raskt klart at «Samarbeid 1993 – 2018» ikke bare handler om to kunstneres samarbeid seg imellom. Det handler i stor grad om å samarbeide med omgivelsene. Å ta ansvar. Enten det er forpliktelser i å ivareta gode relasjoner for medmennesker, dyr, planter, eller for arkitekturen rundt deg. Det handler om ta del i hverandres liv. Ha det gøy, dra på konserter, delta på kunstnersamtaler eller sørge sammen.
Skilt for lørdagskafeer på Sørfinnset skole / The nord-land. Foto: Humle Rosenkvist
Happenings
Utstillingen fokuserer på kunstprosjektene Balkong, Sørfinnset Skole/ The nord land og Øvre Ringstad. Stor plass er viet det stadig pågående prosjektet Sørfinnset skole / The nord-land (2002-) med en trestruktur som strekker seg gjennom store deler av utstillingssalen i 1. etasje. Den fungerer som en slags lang oppslagstavle for plakater i form av oppkopierte A3 og A4-ark. Plakatene er fra de mange forskjellige sammenkomstene Holm og Jørgensen har tatt initiativ til på det lille stedet i Gildeskål; lørdagscafé, tøvekurs, kunstnersamtaler og konserter. Ofte med stort fokus på økologisk mat og samisk tradisjon. Her kan man mimre tilbake til en hel rekke begivenheter, eller som i mitt tilfelle kan man ergre seg over det man har gått glipp av. Sørfinnset Skole fremstår som et kunstprosjekt som ikke bare samler folk. Den viderefører også kunnskap om sjøsamisk kultur, skaper diskusjoner relatert til økologiske utfordringer, og dyrker verdien av å bringe mennesker nærmere hverandre og sine omgivelser.
Innerom og uterom
Et av de mest interessante konseptene i utstillingen er etter min mening Holm og Jørgensens såkalte dokumentarskulpturer laget for å vise til bestemte kunstprosjekter. En av disse er Vi ror til Tromsø som er plassert i parken utenfor kunstforeningen. Den består av et båtnaust bygget i tre og transparente takplater, designet av kunstneren Robert Julian B. Hvistendahl, og en nordlandsbåt. Skulpturen viser til roturen kunstnerparet utførte i forkant av utstillingsåpningen. Roturen i den gamle oppussede nordlandsbåten gikk fra Sørfinnset til Sørsjetéen i Tromsø med et ønske om å trekke en linje nordover langs kysten og sette fokus på historie og kystkultur. Følelsen av å sitte ombord i båten får man kjenne litt på inne i utstillingen. Sittende på trekasser, blant båtutstyr og kart, kan man se opptak fra roturen som er filmet med et kamera festet til båten.
En annen interessant dokumentarskulptur består av vind og stålrør. Vindorgelet, som det kalles i beskrivelsen, er plassert på inn- og utsiden av ett vindu i andre etasje. Legger man øret inntil rørene kan man høre vinden suse fra utsiden. Skulpturen viser tilbake til starten i 1993, da Holm og Jørgensen tok utstillingsformatet ut av sine vante rammer og åpnet et kunstgalleri hjemme hos seg selv. Selv om dette ikke er så uvanlig i dag representerte Balkong-prosjektet (som opprinnelig hadde tittelen Galleri med balkong) 1990-tallets mange kunstnerdrevne visningsrom, som var et nytt fenomen i norsk sammenheng.
Globale spørsmål
Det mest interessante verket i dokumentasjonen av Øvre Ringstad er uten tvil installasjonen Holsbekken (RGB) (2018). Her viser kunstnerne en film som live-streamer overvåkningsopptak fra bekken ved kunstnernes egen gård i Øvre Ringstad. Filmen er koblet til en beholder som inneholder vann fra bekken blandet med gjær og sukker. Når gjæringsprosessen får vannet til å boble endres RGB-fargene i bildet. Følger man godt med vil man se røde, gule, blå og grønne farger (det samiske flaggets farger) som popper opp og forstyrrer bildet med jevne mellomrom. Kunstverket ble opprinnelig laget for OCA sin utstilling «Let the River Flow» tidligere i år og trekker en betydningsfull lang linje fra Alta-Kautokeinovassdraget til Holsbekken i Skiptvedt, og viser slik hvordan diskusjonene i Alta-saken fortsatt har global relevans i dag. Samtidig dokumenterer også dette underfundige samspillet mellom fargeforstyrrelsene og det skitne vannet fra Holsbekken, forstyrrelsene som enkelte samiske politisk aktivister bidrar med når de utfordrer myndighetene i dagens miljø- og klimautfordringer.
The Small Monument i det urealiserte prosjektet Ny Skole i Batticaloa. Foto: Vsevolod Kovalevskij
Sorg
Det at Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm har valgt å inkludere prosjektskisser og uferdige prosjekter er et interessant grep som gir innblikk i hva det vil si å arbeide som kunstner. En av disse skissene er Ny skole i Batticaloa hvor kunstnerne har formet et forslag til et minnesmerke over ofrene etter tsunamikatastrofen som rammet Thailand i romjula 2004. På veggen henger innrammet papirdokumentasjon med reglene for idèkonkurransen. Kunstnerparets forslag var å benytte 2,5, millioner til å bygge en ny skole for de overlevende på Batticaloa, Siri-Lanka – heller enn å bruke pengene på å lage et monument i Norge. Installasjonen viser et monument og to filmer i rommet. The Small Monument, er formet som et lite hus og var ment å stå på Bygdøy og peke mot Batticaloa. Igjen trekker de opp linjer i geografien slik de også har gjort i andre prosjekter.
Sterkest av filmene er intervjuet med Gerd Kulseth, en mor som har mistet sitt barnebarn, sin datter og hennes kjæreste i tsunamien. I det intime møtet får vi høre om hvordan hun i sorgprosessen har funnet stor støtte i familie og venner. Ved siden av skjermen står også friske blomster i en vase til minne om de døde. Konkurransebidraget til Holm og Jørgensen vant ikke og kunstprosjektet aldri ble realisert. Men jeg synes prosjektet viser hvor viktig sosiale relasjoner er i møte med sorg og er ikke minst et rørende og godt eksempel på hvordan de arbeider som kunstnere.
Tomrom
Søssa Jørgensen og Geir Tore Holm sitt 25 år lange, og stadig pågående kunstnersamarbeid, representerer en motkultur til den etablerte utstillingspraksisen. Det fortjener uten tvil oppmerksomhet fordi det er noe som har satt sine spor i praksisen til andre kunstnere og kuratorer. Men jeg er usikker på hvorvidt en utstillingsform av retrospektiv karakter evner å uttrykke det inkluderende og sosiale som i stor grad er essensen for deres kunstpraksis. For når utstillingen skal stå på egne ben – uten sosiale happenings – oppstår det et tomrom som utstillingsrommet ikke klarer å fylle. Men heldigvis er de tre siste helgene i utstillingsperioden viet til å vekke Balkong til live i Tromsø med kunstutstillinger i tre private hjem. I tillegg arrangeres Kystens dag i november hvor publikum inviteres til å filetere sei, lære om kystkultur, forholdene i havet, fiskerier og næringsliv. Det er helt klart imponerende at kunstnerne aktiviserer utstillingen på denne måten, og med disse aktivitetene blir utstillingen absolutt aktuell og givende å ta del i.