L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"SALT & Yang Fudong - The light that I feel", Langstranda Sandhornøy 2014

Hvor slutter egentlig SALT og hvor overtar naturen og stedet? Kunstprosjektet på Sandhornøy er fullstendig gjennomtrukket av omgivelsene, men klarer allikevel å gjøre det kunst bør gjøre; forstyrre.

KUNSTKRITIKK
20.09.201412:23 SE KUNST

SALT & YANG FUDONG - THE LIGHT THAT I FEEL. LANGSTRANDA, SANDHORNØY, GILDESKÅL 29.08 2014 – 06.09 2015

Tekst: Anki Gerhardsen; journalist og kritiker. Foto: Anki Gerhardsen / Yang Fudong/Marte Antonsen / Gunnar Holmstad / SALT
Publisert 20.september 2014 | SeKunstMagasin nr 03 2014

KUNSTKRITIKK
NÅR KUNSTEN VIDER UT VERDEN

Til å begynne med var jeg mer skeptisk enn begeistret. Fra dekket på båten som kjørte publikum i skytteltrafikk mellom stranda og Bodø sentrum, hadde jeg i flere minutter betraktet den enorme fiskehjellen strekke seg ut under fjellmassivet. Der det lå badet i seinsommersol, akkompagnert av skyfri himmel og en drivende hvit sand fikk det meg bare til å tenke på ord som "nordnorsk eufori" og "eksotisme".

Jeg lirket meg forbi en utenlandsk journalist med et digert kamera på stativ og tenkte: Er det vi som skal være de innfødte her i kveld? De som bur der ingen skulle tru at nokon kunne bu?

Jeg kjente en stigende irritasjon hver gang jeg hørte noen si "Arktis", og det hørte jeg svært mange ganger. Det nye inn-ordet, tenkte jeg. Det som gir adgang til de feiteste lommebøkene. Og må all kunst i Nord-Norge alltid handle om fisk og lys og fjell og Nord-Norge? Jeg begynte å grue meg til å skrive en kritikk som kanskje kom til å handle mer om smart markedsstrategi enn god kunst.

For det er ingen tvil om at markedsstrategien har fungert godt i Saltprosjektet, og den internasjonale pressen er i full gang med å beskrive hvor eksotiske vi er her nord. Det er også verdt å diskutere kritisk hvor grensen for Arktis egentlig går, og hvorfor alle vil eie ordet. Men Salt er allikevel et sterkt og mangetydig verk som går lengre og dypere og som berører uavhengig av myter og forestillinger. Heldigvis.

 Sterke forbindelser
Stedsspesifikk kunst er kunst som ikke kunne fungert uten stedet den er på. Dette kunstverket har riktignok planer om å reise langt, men jeg forholder meg til Sandhornøy. Her er SALT så sammenvevd med stedet at det er vanskelig å si hvor det ene begynner og det andre slutter. Det er et verk som forbinder arkitektur med landskap og innhold med sted.

Det mest iøynefallende er naturlig nok den største av de tilsammen tre hjellkonstruksjoner til Sami Rintala. Den er 150 meter lang og rommer filminstallasjonen, The light that I feel, av den kinesiske kunstneren Yang Fudong. Hjellen slipper landskapet og det skiftende lyset rett inn der det blander seg med filmene, menneskene som går der og ser på, sanda under føttene våre og lyden av stemmer og bølgeskvulp.

Denne nærheten til naturen hadde jeg for så vidt forventet. Min bekymring gikk på hvorvidt verket også bød på noe mer. Noe som forstørrer, utvider, sprenger og forstyrrer de uendelig vakre omgivelsene. For selv om Yang Fudong har markert seg som en av verdens mer interessante samtidskunstnere med sine videoarbeider er han bare et menneske. Han kunne vel også bli så bergtatt av naturen på Sandhornøy at han bare klarte å gi oss det som så mange andre internasjonale kunstnere har gitt oss før: Naturen vår.

Fudong gjør heldigvis ikke det, til tross for at alt er filmet nettopp i naturen. I de åtte trebokser med svart-hvite filmarbeider tar han tvert imot stedet ut av stedet og naturen ut av naturen. Han gjør verden til en underlig plass. Gjennom svært lange og dvelende tagninger som hviler så lenge i øyeblikket at det forvandles til mangetydig poesi.

Kunstneren har brukt lokale ungdommer i filmarbeidet sitt, men også de er underliggjorte og på siden av seg selv. De er stort sett filmet nakne eller ikledd badetøy og sminke som gir assosiasjoner til 50-tallsestetikk – tidvis løpende på stranda, tidvis så stillestående at kun ørsmå bevegelser røper at det er film og ikke stillbilder.

Underliggjøringen til tross; 50-tallsestetikken og de nakne kroppene skaper også et tydelig innslag av romantiske strømninger og vemodig lengsel i Fudongs kunst. En slags avvisning av det moderne som lett kan tolkes nettopp som eksotisme: Menneskene i nord skulle holdt seg der de var ment å være: I komplett harmoni med naturen, langt vekk fra kaffebarer og Facebook.

Løser opp grenser
Fudongs filmarbeider går i kontinuerlig loop. De begynner mens det ennå er høylys dag. Da er bildene vanskelig å skjelne. De grå motivene er bare svake antydninger på skjermen, men de blir mer og mer markante ettersom himmelen mørkner og lyset omkring skifter – fra knallblått til kveldsrosa. The light that I feel tilpasser seg dermed naturen og stedets orden og rytme. Fra å være et knapt merkbart innslag i et overveldende landskap til å fange all konsentrasjon og oppmerksomhet, i det mørket velter inn og landskapet går av scenen. Slik blander naturen seg inn i kunsten og kunsten inn i naturen, og grensene forsvinner. Det er da det begynner å vokse, og det er da SALT klarer å løfte seg ut av den nordnorske euforien som kunstnerisk sett er mer konserverende enn grensesprengende.

Les flere aktuelle saker