L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Utstillingen "Re-Aligned Art" i Tromsø kunstforening

Utstillingen "Re-Aligned Art" vitner om en enorm aktivistisk kampvilje og engasjement i samtidskunsten. Til tross for at den ikke lykkes i å få frem den samme kampviljen i meg, ble timene tilbrakt på Tromsø Kunstforening aldri bortkastet tid.

KUNSTKRITIKK
20.12.201307:51 SE KUNST

"RE-ALIGNED ART", TROMSØ KUNSTFORENING 13.09. – 10.11. 2013
Tekst: Hilde Sørstrøm, Kunsthistoriker og frilans kunstskribent
Publisert 20.12. 2013 | SeKunstMagasin nr 04 2013

KUNSTKRITIKK
LÆRERIK KUNSTAKTIVISME

Det er ingen tvil om at kuratorene Ivor Stodolsky og Marita Muukkonen har gått grundig til verks i arbeidet med utstillingsprosjektet. Formålet var å vise eksempler på mangfoldet av taktikker og strategier som har skapt nye allianser og posisjonering blant samtidens aktivistiske kunstnere i Russland, Hviterussland og Ukraina. Re-Aligned Art framstår som et særdeles ambisiøst prosjekt når 30 forskjellige kunstnere og kunstnergrupper med forskjellige interessefelt og uttrykksformer skulle tilsammen skape en helhetlig opplevelse. Flere uterom og visningssteder for kunst i Tromsø by var for en periode forvandlet til arenaer for politisk kunstaktivisme. Jeg har imidlertid konsentrert meg om utstillingen i Tromsø Kunstforening.

Grafisk design
Kunstforeningens lokaler var nærmest fylt til randen av ulike former for installasjonskunst. Illustrasjon og typografi preget store deler av utstillingen, og bekreftet dermed at bruk av grafisk design som propagandaverktøy fortsatt er en tradisjon som står støtt. I 10 år har russiske Chto Delat?, en gruppe bestående av filosofer, kunstkritikere, poeter og kunstnere, arbeidet med blant annet avisproduksjon. I deres vegginstallasjon, Et gjensyn med Chto Delat? Newspaper - fra den startet opp i 2003 (2013), kunne man gjennom ti lange rader med avisutklipp fordype seg i tanker om politikk og estetikk som har opptatt kulturarbeiderne i disse årene. I deres siste avisutgivelse, The Sublime is Now, inspirert av Barnett Newmans essay med samme navn, kunne man fordype seg i refleksjoner rundt det sublime. Temaet, som særlig siden Immanuel Kants Kritikk av dømmkraften (1790) har vært en gjenganger i filosofiske og kunstteoretiske diskusjoner, ble her brukt til å reflektere rundt politiske handlinger som eksempler på noe sublimt.

Pønk
Som forventet i en utstilling som denne var det mye fokus på det russiske feminist pønkrock kollektivet Pussy Riot. Fengslingen av de tre medlemmene tidligere i år skapte furore i internasjonal media – og to av dem sitter fortsatt fengslet. I trappeoppgangen fikk man muligheten til å lytte til jentebandets musikk, se opptak av perfomancer og se andre kunstneres støtteaksjoner til Pussy Riot. Den russiske kunstneren Alexey Iorsh benytter seg av tegneserieformatet til å formidle historier. I tegneserieroman Art Activism rammes kulturarbeidere av undertrykkelse og andre nylige hendelser i Moskva, inkludert Pussy Riot. Gatekunstneren Leonid "Arch Genius" sine anarkistiske utstillingsdukkene med hanekamfrisyrer og opprørsk klesstil oppfordret til protester gjennom demonstrasjonsplakater og slagord som: "Intolerance - the way to a new Holocaust", "Control your Internal 'Breivik'" og "Boycott the Olympics in Sochi". Sistnevnte dukke var dekorert i regnbuens farger og var en klar protest mot Russlands omdiskuterte forbud mot "homofil propaganda".

Interaktivitet
Utstillingen inneholdt flere interaktive installasjoner, og de voldsomme demonstrasjonsropene fra karaokeanlegget i videoinstallasjonen Rebel Karaoke av russiske Ivan Brazhkin i andre etasje, var ment som en invitasjon til å ta mikrofonen fatt. At man selv fikk muligheten til å rope ut antifascistiske protester mens videoklipp fra demonstrasjoner rullet over skjermen, ble for meg en måte å understreke en følelse av nytteløshet. For er det noen som hører etter i det hele tatt? Selv om installasjonen Three Chairs (2013) av den russiske kunstnergruppen ZIP Group aldri ble så innbydende at jeg klatret opp i noen av stolene, opplevde jeg det som interessant å bli oppfordre til refleksjon angående vår plass i verden og hvordan vi utnytter den. De tre tronelignende trestoler med hvite plastseter var bygget opp foran kunstforeningens store vinduer med utsikt over Tromsøysundet. Særlig interessant var stol nummer to, The Strategic Decision Chair, som la til rette muligheten til å dekorere vinduet med plastelina eller tegnesaker - og dermed påvirke både ens egen og andres utsikt. I løpet av utstillingsperioden ble vinduet dekorert med tegninger, skriblerier og plastelinafigurer. Noe som tydet på at Zip Group virkelig hadde lyktes i å engasjere publikum. Derimot fant jeg installasjonen til ukrainske Roman Minins, Plan of Escape from the Donetsk Region (2011), fascinerende med sin estetisk egenart. Utenfor visningsrommet i andre etasje hang det gruvehjelmer med hodelykter. Entret man uten hjelm møtte man kun et mørklagt rom. Tok man på hjelm og lykt, derimot, avslørte det seg en fortryllende samling av mosaikklignende mønster og fargerike eksperimentelle fotografier med gruvearbeid som tema. Kombinasjonen av lys, farge og ens egen hodebevegelse la grunnlaget for opplevelsen. Slik klarte kunstneren å skape interesse for en virksomhet som ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener.

Var Re-Aligned Art en viktig utstilling?
Kort oppsummert kan man vel si at do-it-yourself-strategien står sterkt blant de utvalgte kunstnerne under Re-Aligned Art i Tromsø. Selv om hovedfokuset var rettet mot politiske og aktivistiske hendelser i Russland ble også norske hendelser, som 22.juli-massakeren, satt i søkelyset. Dette understreker at temaer som fascisme, brudd på menneskerettigheter og frihetsfrarøvelse er noe universelt som evner å utløse kollektivt engasjement og kampvilje. Kanskje er Re-Aligned Art særlig viktig for nordmenn som lever i et av verdens mest likhetsfremmede samfunn? Vi som i stor grad er skånet mot den formen for fascisme og undertrykkelse man opplever i Øst-Europa og andre steder i verden? Om hensikten var å vekke aksjonsvilje blant besøkende vet jeg ikke, men utstillingen vil bli husket som en lærerik påminnelse, litt i samme gate som Arnulf Øverlands dikt "Du må ikke sove" fra 1937. 

Les flere aktuelle saker