"PILE O’ SAPMIE" TROMSØ, 23. JANUAR – 28. JANUAR 2017
Tekst og foto: Hilde Sørstrøm, KUNSTHISTORIKER, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT.
Publisert 20.mars 2017 | SeKunstMagasin nr 01 2017
KUNSTKRITIKK
- KRIGER MED KUNSTEN OG HJERTET
Hvem er Pile o’ Sapmie? Eller rettere sagt hva? Jo, det er tittelen på et stadig pågående politisk kunstprosjekt kuratert av kunstneren Máret Ánne Sara, som er Jovsset Ánte Saras søster. Prosjektet involverer en rekke samiske kunstnere, musikere, skuespillere og andre støttespillere som tar i bruk kunsten for å protestere mot det de opplever er den norske stats manglende anerkjennelse av samiske rettigheter.
Inspirert av amerikansk historie
Pile o’ Sapmie er også tittelen på installasjonen med reinsdyrskallene som er laget av Máret Ánne Sara for å støtte brorens kamp mot staten. Kunstverket som tidligere vært vist utenfor Indre Finnmark tingrett i 2016 - da med hele reinhoder - har nå oppstått som hodeskaller i Tromsø.
Tittelen og verket er inspirert av et amerikansk fotografi fra 1870, kjent som Pile o’ Bones. Fotografiet viser en stabel med bisonskaller fra massenedslaktningen av bisonbestanden i Sør-Carolina. En handling utført av hvite amerikanere for å drive indianere vekk fra området. Ved å referere til denne hendelsen retter Máret Ánne Sara krass kritikk mot den norske statens behandling av samefolket. Kunstinstallasjonen med reinsdyrskallene som møter de involverte i rettsaken og forbipasserende ved tinghuset i Tromsø, fremstår for meg som en stille, men kraftfull protest. Opplevelsen av å bli formet etter andres behov manes frem gjennom den strategiske plasseringen av reinsdyrskallene hengende på rekke og rad i glassmonteret - hvor de absolutt ikke hører hjemme. Og når hun samtidig referer til den amerikanske historien og antyder at den nå gjentar seg i Norge, går hun ikke forsiktig fram.
Med røtter i fortiden
Jovsset Ánte Sara ikke er alene om å oppleve at levebrødet trues av statlige tiltak. Man trenger ikke å være samisk, noe jeg forøvrig ikke er, for å forstå at det finnes mange lignende historier om tidligere og pågående konflikter mellom tradisjonsnæring, og offentlige myndigheters reguleringer og inngripen på viktige beiteområder. Kamper som preger enkeltmennesker, familier og samfunn på et nivå som kan være vanskelig å ta innover seg.
At kampene som noen reindriftssamer gjennomgår i dag har røtter langt tilbake, blir tydelig i utstillingen «Sápmi 1970-2017 – Bly manifestasjoner» på Galleri Snerk. Utstillingen samlet grafiske verk av de samiske kunstnerne Arvid Sveen, Máret Ánne Sara, Hans Normann Dahl og Hans Ragnar Mathisen, samt en installasjon og tekstiltrykk av den samiske svenske kunstneren Anders Sunna.
Utstillingens problematiserer først og fremst to ting; For det første at lite tyder på at noe har forandret seg hva gjelder samenes rettigheter siden Alta-utbyggingen på 1970- og 80-tallet. Og for det andre; at ånden som preget den samiske protestkunsten, blant annet verkene til Masi-gruppen etablert på slutten av 1970-tallet, lever i beste velgående gjennom dagens samiske kunstnere. Arvid Sveens tegning Finnmarksvidda, ka e det vi gjør fra 1978 (ikke en masi-kunstner, forøvrig) er ett eksempel på at reindriftssamenes kamp har klare paralleller til fortiden. Med kull og blyant tegner Sveen et deprimerende bilde av industriutviklingen på Finnmarksvidda hvor gravemaskiner og kraftledninger gjør ødeleggende inngrep på viktige natur- og beiteområder.
Aktivist eller terrorist?
I vinduskarmen står Anders Sunnas installasjon Sapmie Air Force med to hvite rypefigurer i tre dekorert med samiske bånd rundt brystet. Med en håndgranat i nebbet spiller verket på det velkjente fredssymbolet - den hvite dua med oljekvisten i nebbet. Sunnas ryper tar imidlertid en ganske brutal (men dog litt komisk) vending. I andre enden av rommet ruver Sunnas 4 Nation Army med fire samiske flagg montert sammen og påmalt fire bevæpnede menneskeskjelett ikledd samedrakt.
Denne sammenvevingen av samiske motiver og krigsmotiver, fremstilt med en viss humor, synes å være et gjennomgående tema i Sunnas kunst. Han har tidligere hevdet at staten driver med skremselspropaganda mot det samiske folket, og slik jeg ser det er hans svarte humor en klar kritikk mot denne mistenkeliggjøringen. Humor er også tydelig tilstede i graffittimaleriet som Anders Sunna lagde sammen med Linda Zina Aslaksen mens rettsaken mot Jovsset Ánte Sara pågikk. Maleriet med den mildt sagt tidsaktuelle tittelen Grab them by the pussy viser den oppreiste løven fra det norske riksvåpenet som dras etter halen av en skremmende samisk skikkelse. Med reinhodeskalle og menneskehender gjør samen tegn til at den vil klippe halen av den vettskremte løva. Et oppsiktsvekkende verk som trolig kunne skapt sterke reaksjoner stående ute på Stortorget i Tromsø, men på grunn av dårlig vær måtte det flyttes inn på kunstakademiet. Synd fordi det nok mistet en stor del av publikummet og kanskje også den politiske kraften som verket var tiltenkt. Nå lever det videre på sosiale medier og jeg ser ikke bort ifra at det kan ha større kraft på instagram, enn på Stortorget. Den estetiske opplevelsen er likevel unektelig best i nærkontakt med det imponerende maleriet.
En hvit rein
Et verk som skilte seg ut var den forunderlige performancen Therianthrope, laget av prosjektets eneste ikke-samiske kunstner; Viktor Pedersen. Her møter vi kunstneren i en heldekkende reinkostyme av hvit pels, et belte med kniv rundt livet og en tromsøpalme i hånden. Den hvite reinen kommer fredfullt gående - på to bein - over Stortorget i Tromsø sentrum. Henvendt mot publikum reflekterer reinen over omgivelsene og forklarer at den kommer fra en annen verden – en verden vi alle en gang har tilhørt. Den hvite reinen blir etterhvert angrepet av et annet truende fantasivesen med sort maske. Frustrert, og etter mange angrep, trekker reinen til slutt kniven og skremmer vekk det mørke vesenet som løper avgårde. Avslutningsvis oppfordrer reinen fredfult publikum om å oppsøke hans verden; “Why have you not come to visit us? We miss you”. Viktor Pedersens performance utfordrer oss, og da særlig oss ikke-samiske, til å reflektere over vårt forhold til det samiske. Til å virkelig bli kjent med “den andre”. I likhet med Sunna, advarer også Pedersen om konsekvensene av undertrykkelse. Men i motsetning til Sunnas krigerske fremtoning velger Pedersen en mer forsonende tilnærming. Uten at det blir mindre kraftfullt av den grunn.
Mer enn politikk
Pile o’ Sapmie-programmet var fullspekket av enda flere kunstopplevelser; fra plakatutstilling av den anonyme samiske aktivistgruppen Suohpanterror til kunstnersamtaler og filmvisninger på Small Projects, og en sterk gateforestilling av et stunt-teater bestående av skuespillerene Anja Saiva Bongo Bjørnstad, Anitta Suikkari og Inga Marja Sarre. Blant annet poserte de foran samisk-inspirerte turistattraksjoner som en kritikk mot glorifisering av en kultur den norske staten ikke anerkjenner som annet enn en del av turistnæringen. Det var også konserter og minglekvelder på byens punk-bar Bastard gjennom hele uka. Det var i det hele tatt noe punk over hele Pile o’ Sapmie - ånden som skamløst bredte seg over Tromsø denne uken.
For meg er politisk kunst best når politikk må gi plass til hjertet. Når kunsten viser at det handler om mye mer enn politisk uenighet. Det handler like mye psykologi, identitet og eksistensielle spørsmål. Det var det flere eksempler på da Pile o’ Sapmie var i Tromsø. Og selv om jeg frykter at kort visningstid og den pop-up-aktige taktikken gjør at budskapet ikke når ut, har jeg stor tro på at kunstprosjektet vil sette mange spor fremover. Ikke minst på sosiale medier. Bare sjekk instagramtaggen #pileosápmi