Per Adde "Etter 90"

Adde Zetterquist Kunstgalleri tok bilde av Per Adde under monteringen av sin utstilling. Foto: Bjørnar Meisler

Kunstneren Per Adde har viet sitt liv til disse fargesterke oljemaleriene, og ingenting tyder på at han er i ferd med å gi seg. Nå er han 93 år, og i det usedvanlig vakre galleriet som viser hans og Kajsa Zettterquists kunst på Storjord i Saltdalen, stiller han nå ut 32 ferske kunstverk – alle malt etter at han passerte 90. Bildene blir til på hans egen kongsgård oppe i fjellet i Graddis. Der bor han og Zettterquist i en ansamling av laftede tømmerhus og hytter, og der har han sitt atelier og sin inspirasjonskilde: Naturen, reinflokkene som passerer, reinsamenes hverdag og virke. Gløden i bildene kommer kanskje fra hans langvarige politiske engasjement for det samme. Naturvern og kampen for samenes rettigheter har gjort Per Adde kjent for et mye større publikum enn dem som kun er interessert i kunst.

Fra Sverige til Norge
Adde er opprinnelig fra Philipstad i Sverige, med kunstutdannelse fra Hovedskous Målarskola i Gøteborg og den Kungliga Konsthögskolan i Stockholm. Interessen for naturen og det nordlige han han hatt siden ungdomstiden. Men motivkretsen, den som står så tydelig fram på denne utstillingen, etablerte seg først da han flyttet til Norge og Graddis en gang tidlig på sekstitallet.

Maleriene med titler som «Bekkefar», «Skumring», «I reinskogen», og «Flammende høst» tilhører denne motivkretsen. Eller «Lyrisk minne», «Gylden drøm», «Poesi» «Stillhet». Gult. Orange. Blå toner og dypt grønt. Alle bildene er sterkt og uløselig festet i nettopp naturen og den tradisjonsrike samiske næringen. Alle sammen bærer i seg en inderlig nærhet, en dyp respekt og noe som ser ut til å være en evigvarende fascinasjon og begeistring for disse nevnte elementene. Det er først og fremst i fargene og penselstrøkene og blikkets retning og fokus, variasjonene oppstår.

Derfor kan denne utstillingen umiddelbart virke noe massiv og nærmest monoton. Alle bildene har i seg et klart formulert slektskap som gjør at de nesten glir over i hverandre. Noen av maleriene er som forstørrede fragmenter fra et eller flere av de andre bildene som henger her, bare videreutviklet, modnet, og gitt eget liv. Det betyr at det ene bildet tidvis skygger for det andre, og at du som publikummer må konsentrere deg for å gi hvert enkelt maleri det rommet for opplevelse som det faktisk inviterer til. 

For da pipler det fram: Isblått mot oker, en ildrød stripe over vårgrønt. Kanskje er det nattlyset i bjørkeskogen om sommeren. Blodet fra reinslaktingen. Risset av et menneske med dyreflokken sin. Hvert enkelt maleri er interessant, mange er svært vakre. De er alle fylt med spenning, og en komplett, men samtidig helt åpen fortelling om et øyeblikk eller et flyktig sanseinntrykk.

Detalj av Per Adde Ren poesi (2018). Foto: Anki Gerhardsen

Tilstede i øyeblikket
Per Adde virker altså ikke å være opptatt av det indre sjelslivet, eller psykens lys og mørke. Han er hele tiden her og nå, og ser ut til å være på konstant jakt etter sammensmeltingen mellom det faktiske uttrykket og det umiddelbare inntrykket. Og så får penselen fange det som da skjer mellom øyet og tanken. Og det gjør han om og om igjen. Og hvorfor gjør han det?

Adde har riktignok beveget seg fra en sterk, men allikevel avdempet fargeskala til nesten overdrevent lysende toner: Knall oransje, blodig rødt, så lysegrønt at det nesten vipper over mot neon. Men de nye fargene til tross, det er Adde i hvert penselstrøk, og jeg blir til slutt stående midt i rommet for å se fra bilde til bilde mens jeg grubler over nettopp dette. Monotonien. Den faste motivkretsen. Dette som Adde alltid holder fast ved, og som gjør han så lett å kjenne igjen. Slik også maleren Christopher Jenssen er lett å kjenne igjen, eller som malerier av amerikanske Mark Rotko. Om og om igjen de samme strøkene. De samme rissene med penselen. Fargene. Litt som Claude Monet: Den samme fordypningen i naturen. Blir Adde aldri lei? Er han aldri redd for at publikum skal gå lei? Eller er det også i denne monotonien et budskap fra fjellkunstneren og naturforkjemperen i Graddis?

Prøver han å fortelle oss at naturen, dyret og mennesket er det opprinnelige og det egentlige – som alltid har vært der? At forandring er en moderne idé, og at det er modernitetens konstante jag etter forandring som ødelegger vår evne til å se den uendelige rikdommen i det som alltid har vært? Det tror jeg. Per Adde er der han er. Han fanger øyeblikkets møte med det evige. Det er derfor bildene har i seg dette slektskapet, dette lett gjenkjennelige. Og det er derfor ingenting noen gang blir det samme.