"ON ADAPTATION" MA – AVGANGSUTSTILLINGEN,
TROMSØ KUNSTFORENING 10. JUNI – 25. JUNI 2017
Tekst: Marit Olsvik Opsahl – KUNSTHISTORIKER, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT. Foto: Marit Olsvik Opsahl
Publisert 20.september 2017 | SeKunstMagasin nr 03 2017
KUNSTKRITIKK
- DET SOM OMGIR OSS
Kunstakademiet i Tromsø fyller 10 år i år, og de fire kunstnerne som stiller ut i årets avgangsutstilling er det femte kullet kunstnere som nå uteksamineres med en mastergrad i samtidskunst. Som avgangsutstillinger flest er også «On adaptation» satt sammen av en variasjon av individuelle kunstprosjekt laget av kunstnere som i hovedsak har det til felles at de har studert sammen. Men måten utstillingen er kuratert på legger opp til at vi som publikum skal se utstillingen i lys av en felles historie, der måten vi tilpasser oss naturen, geografien og omgivelsene våre er en fellesnevner.
Tang som mat og glass
I Tromsø Kunstforening har Wyn-Lyn Tan (f. 1974, Singapore) laget et av de mer iøynefallende verkene i utstillingen, som fører oss inn i det ene av utstillingsrommene. Installasjonen Sea Glass består av tangbuketter i grønt og brunt som henger ned fra taket, og er som en skog av tang i utstillingsrommet. Når sollyset skinner inn gjennom de store vinduene i rommet og treffer tangen, lyser den opp og blir gjennomsiktig og minner om brunt tonet glass, derav ordspillet i tittelen. Tangbukettene har Wyn-Lyn Tan høstet, vasket, tørket og bearbeidet i løpet av hennes toårige opphold i Tromsø. Kunstnerens innsamling av den våte tangen fremstår nærmest som en meditativ seanse når hun viser oss prosessen i videoverket Sea to Sea. Her vises to filmer vises side ved side. På den ene skjermen ser vi Tan gå langs den nordnorske fjæra, hvor hun plukker og vasker tang – som er den samme tangen som utgjør skogen vi nettopp har gått gjennom. På den andre videoskjermen ser man derimot en helt annen håndtering av sjøtang. Heisekraner samlet opp store mengder med tang og lemper den over på digre lastebiler for å frakte den til videre bearbeiding og salg i Singapore.
Mange opplever nok tang som ugress, og som en unyttig plante som finnes i store kvanta i fjæra. Tangen vi ser i Sea Glass er skulpturell, og vakker å se på – men i tillegg til de materielle og skulpturelle egenskapene, retter Tan i både Sea Glass og Sea to Sea søkelyset mot tangens verdi som næringskilde i ulike deler av verden. Der vi i Norge nok for det meste bare spiser tang når vi spiser sushi, er den i flere asiatiske land ansett som en delikatesse – og som en viktig næringskilde. Tanken på at tanghaugene vi går forbi på søndagsturen kunne ha blitt brukt til mat gir en noe ekkel bismak av overflod. Samtidig er det en fin påminnelse om forskjeller i matkultur i øst og vest.
Nordlige betraktninger
På en hylle vis-a-vis Wyn Lyn Tans filmer og installasjon ligger tre fotobøker av Cornelius Stiefenhofer (f. 1983, Tyskland). Fotobøkene har hver sin tittel på coveret; Circulation, Convection og Migration, og viser fotografier som alle er tatt i nordlige deler av Norge, Sverige, Finland og Russland. I neste utstillingssal henger en serie større fotografier fra Stiefenhofer ned fra taket, disse også med motiver fra ulike steder i nordområdene. Felles for fotografiene er at de ikke viser mennesker, men heller avtrykkene av menneskelig væren og liv; en plastpose i lyngen, en skjøteledning hengende i et tre, refleksjoner av et gruveanlegg i bakvinduet på en bil, bokstaver som former ordet HOME plassert i vinduskarmer.
Stiefenhofers fotografier er nok også de som tydeligst visualiserer utstillingstittelen i bokstavelig forstand, da fotoene fanger opp mange aspekter ved det å tilpasse seg naturen, geografien og omgivelsene. Motivene er dagligdagse og velkjente, men som på ulikt vis sier noe om hvordan vi tilpasser oss eller manipulerer de geografiske områdene vi bor i – enten det er i form av enkle grep for å gjøre hjemmet mer hjemmekoselig, eller i form av spor vi etterlater oss i form av søppel og industri. Samtidig er den fotodokumentariske tilnærmingen med på å reise noen spørsmål, som forblir hengende i lufta. For hva forteller disse sporene av menneskelig aktivitet? Og hva sier disse tilpasningsstrategiene om livet i nordområdene?
3000 portretter
Der både Tan og Stiefenhofer undersøker forholdene i nordområdene, eller mellom vest og øst, tar Wendimagegn Belete Masresha (f. 1986, Etiopia) utgangspunkt i en helt spesifikk geografisk og politisk hendelse i sitt videoverk Unveil. Filmen vises i stort format på en hel vegg, og består av en montasje av 3000 filmsnutter satt sammen til ett stort bilde av små kvadrater, som går i en evigvarende loop.
De kvadratiske filmsnuttene er innsamlede filmklipp som viser portretter av menn og kvinner som var med på å kjempe for Etiopias selvstendighet i årene mellom 1935 og 1941. Denne motstandskampen førte til at Etiopia ikke ble kolonisert, og landet står i en særstilling blant de afrikanske landene og som et symbol for den antikolonialistiske bevegelsen i sin helhet.
Rent formalt er Unveil et lavmælt videoverk; filmene vises uten lyd og farger, og viser bare portretter av mennesker – ingen blodige kampscener. Videoen til Masresha oppleves likevel som voldsom kanskje nettopp fordi den unngår å si noe om hendelsesforløpet eller den politiske konteksten. Å se ansiktene på personer som faktisk har vært med i denne motstandskampen avdekker en annen historie, som handler om mennesker, samhold, og ikke minst – kampen for frihet.
Et øyeblikk unna
De tre skulpturene til Robert Julian B. Hvistendahl (f. 1987, Norge) er både visuelt og innholdsmessig en kontrast til de øvrige verkene i utstillinga. Skulpturene er minimalistiske i formen, men er resultater av en nøye og omstendelig utprøving av materialer, ingredienser, strukturer og plasseringer. Fellesnevneren i de tre skulpturene er en sand-sirupsblanding, som sakte og uforutsigbart fører til at skulpturene med tiden kollapser.
Skulpturene ser ved første øyekast stabile ut, men har alle elementer i seg som gjør de ustabile og uforutsigbare. I Spenningstilstand 11 (Pidestall) balanserer en sylinder av sand-sirupblandingen på en plate som er støttet oppe av en tynn søyle av bambuspinner. Den brune sirupsmassen er i Spenningstilstand 12 (Trakt) formet som en kule, og lagt i en glasstrakt som henger i tre gummistrikker fra taket. I Spenningstilstand 13 (Friksjon) er tre gummistrikk festet både i tak og i gulv, og holdt sammen av den samme massen.
Det er noe lekent over måten Hvistendahls skulpturer forholder seg til utstillingsrommet på – selv om de har et preg av å være hjemmesnekret i bruken av materialer, er det likevel noe raffinert over gjennomførelsen. Alt er satt sammen og konstruert for å skape bevegelse, enten det er snakk om strikk som svinger eller trepinner som kollapser på gulvet. Ved siden av å være fysiske utprøvinger, tilføyer Hvistendahls skulpturer også et annet element i opplevelsen av utstillinga. De gir oss også en forventning, eller et ønske om å få med seg det som skjer. Å være vitne til ødeleggelsen av disse verkene blir nesten like viktig som å se at de faktisk holder seg oppe. Et øyeblikks uoppmerksomhet kan stå mellom deg og dette øyeblikket, og om du er heldig får du det med deg.
En felles historie
Tilpasning foregår begge veier. Vi lar oss både påvirke av det som er rundt oss, men vi er også med på å påvirke det som er utenfor oss selv. I ”On adaptation” gir kunsten oss et fint innblikk i hvordan denne tilpasningen kan foregå på ulike nivåer og i ulike sammenhenger. Til tross for at avgangsutstillingen samler fire enkeltstående kunstprosjekt, er det vel så interessant å se ”On adaptation” ut fra det felles temaet det legges opp til. For selv om de fire nyutdannede kunstnerne isolert sett viser frem gode prosjekter, er det i lys av hverandre at tilpasningsstrategiene skinner sterkest igjennom.