"Nothing Will Grow Together Because Nothing Belongs Together"

Olavsvern er ikke et hvilket som helst bygg. Den nedlagte marinebasens opprinnelige funksjon var å huse sjøforsvarets ubåter og torpedoskip. Fjellanlegget som ble gravd ut i 1963 symboliserer hemmelighetskremmeri, spenningsforholdet mellom frihet og kontroll og ikke minst den såkalte russerfrykten, som med anspenthet og mistanker preget forholdet mellom Norge og Russland under og etter Den kalde krigen. Noe som også gjenspeilet seg i Kurants norsk-russiske utstillingsprosjekt, hvor fjorten kunstnere bidro til å skape en høyst forunderlig og stemningsfull opplevelse med performance og installasjoner.

Skremmende start
På åpningsdagen ankom publikum med båt fra Tromsø. Men allerede i Kurants lokaler før ombordstigning ble mistenksomhet og en anspent stemning manet fram. Strenge sjømenn med skrekkfilmaktig sminke som delte ut stempel til publikum. Noen fikk røde og noen blå, men ingen forklaring på hvorfor. Stemplene bestod av logoen til en nattklubb med navnet Night Club Torpedo som var kunstneren Kirsten Astrups prosjekt. Gjennom en installasjon bestående av plakater, utstillingsstand og flygeblad i Kurants lokaler ble nattklubben som skulle ligge i Olavsvern promotert som tidenes opplevelse og skapte store forventninger. Forsøket med å skape en skremmende stemning fortsatte på båtturen hvor praktiske opplysninger, ordrer og fraser som “Sometimes you’ll be frightened, but you’re ready to learn.” lød over høytaleren.

Etter en times båttur tok det nesten tre timer å gå gjennom utstillingen. Det var kaldt og rått i betonghallene og i de algebelagte tunellene. Den vanlige informasjon om utstilling, verksliste og kunstnere fantes ikke. Videre var smilende gallerivakter byttet ut med en skremmende guide ikledd kapteinsjakke, caps og med en schæferhund i bånd. I det første møtet med prosjektet var det altså mye som tydet på at dette skulle bli en annerledes utstillingsåpning. 

Et poetisk varselstegn
De kunstprosjektene som fungerte best i fjellanlegget var de som virkelig utnyttet og utforsket potensialet i rommet. Slik Emilija Skarnulyte gjorde med sin videoinstallasjon No Place Rising omgitt av russiske Alexander Lysovs lysinstallasjoner i ubåtdokken. På storskjerm over bekmørkt vann så man scener av en forlokkende havfrue svømme under vann. Filmens lydspor med gjentagende klanglyder sammen med Lysovs lysglimt nedover hallen gav en alarmerende effekt. Resultatet var eventyrlig og poetisk med en mørk undertone. Tradisjonelt har havfruen framtrådt som forvarsel i myter og sagn. Sett i lys av Olavsverns historiske kontekst, kan havfruen kanskje tolkes som et varsel om truende farer, for eksempel i form av russiske angrep. Og slik ble, på poetisk vis, selve fundamentet i russerfrykten skildret. Besøkende som kom med båt nummer to fikk også se en performance hvor Skarnulyte selv svømte rundt i sølvglitrende havfruekostyme.

Russisk køkultur og sjømannskoner 
Frustrasjon kjentes på kroppen i Kirsten Astrups omfattende prosjekt Night Club Torpedo hvor de uhyggelige sjømennene igjen dukket opp. Da som dørvakter i en nattklubb som gikk over flere rom. Russisk køkultur ble imitert ved å sende publikum gjennom tre kaotiske køer hvor dørvaktene sjekket stempel, uten at fargen så ut til å spille noen videre rolle. Disse urettferdige utvelgelsesprosessene dannet et flertydig bilde som kan knyttes både til sosiale sammenhenger og ikke minst til asylsøkere og flyktningekrisen vi opplever akkurat nå.

Night Club Torpedo inneholdt også en performance hvor gravide kvinner lot seg fortrylle av en fløytespillende sjømann. For meg et interessant forsøk på å rette fokus mot russiske sjømannskoner som til tross for å være aleneforsørgere og ha ansvar for praktiske gjøremål mens mennene er borte, forblir under mennenes kontroll. Så selv om mannen tradisjonelt er betraktet som familiens overhodet, er det egentlig kvinnen som bestemmer. Den russiske kvinnen er blitt beskrevet av den russisk-ortodokse religiøse patriarken Kirill som familiens fundament og dermed hele det russiske riket. * Han anser feminismen som et farlig fenomen fordi det gir falske forestillinger om frihet. Tukling med kvinnens rolle mener Kirill kan føre til moderlandets kollaps. Med andre ord et tema som absolutt fortjener oppmerksomhet.

Ilmira Bolotyan & Anna Schefers syntes også å ha blitt inspirert av sjømannskonen i sin performance Vulnerable Singing, dog med en annen vinkling. Ikledd vinterklær minnet Bolotyan selv om en sjømannskone, russisk eller norsk som venter ved havet. I samspillet mellom rommets akustikk og Bolotyans nydelige fremførelse av russisk folkesang ble sjømannskonens, så vel som universelle følelser som savn og redsel formidlet.

Olavsvern som hvit-kube galleri 
Til tross for at Olavsvern som visningsrom skiller seg fra det dominerende utstillingslokalet, var det allikevel flere kunstnere som valgte å benytte rommet som hvit-kube galleri. Henrik Plenge Jacobsen lyktes best i dette. Hans semi-abstrakte gipsskulpturer og veggtepper av hengende blanke mylarstrimler i skinnende rødt, blått og sølv skilte seg ut i formspråk. Kunstverkene peker mot modernistisk abstraksjon med kontrollert geometrisk abstraksjon i veggteppene, og organisk, og friere abstraksjon i gipsskulpturene. Særlig interessant var det hvordan veggteppene, i det umiddelbare møtet, åpnet for frie tolkninger, mens titlene (som i dette tilfellet faktisk var tilgjengelig i utstillingsrommet) i stor grad kontrollerte tolkningen. Veggteppene; Julian the Editor in Chief, Ed the System Administrator og Chelsea the Intelligence Analyst tolket i alle fall jeg som en kommentar til hvordan vår verdensforståelse administreres av ytre forhold. For eksempel gjennom et strengt redigert nyhetsbilde. Et tema som ble tydeligere formidlet i Per Martinsens installasjon The Fear Machine med utskrifter av nyhetsoppslag og kommentarfelt som hyllet Vladimir Putin montert på veggene. På gulvet midt i rommet stod overvåkningsutstyr og overvåket rommets besøkende. Martinsen gav slik et skremmende bilde av et samfunn preget av oppdiktede historier, betalte nettroll og kontinuerlig overvåkning. 

Nihilisme og trolldom  
Passiv nihilisme tilknyttet krig ble effektfullt formidlet i Emilija Skarnulytes andre videoinstallasjon. En sløv og apatisk holdningen til krig – som noe som skjer 'der ute' – ble godt understreket ved å betrakte krigsscener i slow motion gjennom en døråpning. Også Ørjan Amundsens lydinstallasjon i tunellene, Hidden message in Doom II, var et verk som fokuserte på vårt passive holdning til krig. Gjentatte ganger hørte man en kvinnestemme si "It’s only war.”

Ringen ble avsluttet i Tanya Busses film og installasjon. Igjen manet kunsten frem den fortryllende effekten av kontroll.  Veien til hennes verk gikk gjennom en mørk, trang og steinete hule til et grottelignende rom. Her rullet klipp av maskiner og gruvedrift med en hypnotisk karakter over lerretet. En kjele med einebærbusker fylte rommet med en tung eim, som om det var et heksebrygg på kok. Jeg var trollbundet men skjønte det ikke selv før filmen ble avsluttet og rommet fylt av Screaming Jay Hawkins voodooiske framføring av klassikeren “I put a spell on you”.

Kuratoriske grep 
Kvinnene bak organiseringen av den eksperimentelle utstillingen var prosjektlederne Camilla Fagerli og Maria Danielsen fra Kurant Visningsrom, kuratorene Ekaterina Golubina fra Kola og Natalya Smolianskaya fra Moskva og produsent Eirin Hammari. Deres valg av å flytte kunsten ut av galleriene er forøvrig ikke hva som gjør utstillingen eksperimentell – siden dette skjer stadig oftere og er på ingen måte revolusjonerende. Derimot var mangelen på utstillingstekster og formidling av kunstnerskapene og kunstverkene oppsiktsvekkende. Et klart brudd med den konvensjonelle utstillingsformen. Et forsøk, antar jeg, på å bidra til å skape en parallell til hemmelighetskremmeriet som preget Olavsvern da marinebasen var i drift. Tildels et befriende trekk. Men det bidro også til at noe gikk tapt i opplevelsen.

Likevel. Summen av stemningsfulle opplevelser jeg sitter igjen med vitner om et absolutt vellykket prosjekt. Det gikk fra å være intendert kaotisk og frustrerende til å bli poetisk og fortryllende. Utstillingen – med kun fire utstillingsdager – beviser ikke bare at Kurant er i stand til å skape store opplevelser, men også viktigheten med å delta på slike opplevelser som publikum. Den ultimate kunstopplevelsen får man kun ved å være tilstede der hvor kunsten vises, når den vises. Og ikke nøye seg med å lese om det i en kunstkritikk i ettertid. 

* Eggen, Karen-Anna og Høyland, Kristine (2015). Kronikkserie i Aftenposten om Russland, del 4: «Mannen er hodet, og kvinnen er halsen» tilgjengelig fra http://mavite.ap.no/8011489/4