DEN 73. NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING, 26. JANUAR – 24. FEBRUAR 2019, BODØ KUNSTFORENING
Tekst og foto: Anki Gerhardsen, frilans journalist og kunstkritiker.
Publisert 19.mars 2019 | SeKunstMagasin nr 01 2019
KUNSTKRITIKK
ET STED MELLOM LIV OG DØD, VEMOD OG GLEDE
Det store innslaget av skulpturelle kunstverk gjør dessuten både gleden og alvoret til en svært sanselig opplevelse.
Den som har reist gjennom landsdelens festivaler, utstillinger og andre kunstneriske møteplasser de siste par årene, kan ikke ha unngått å legge merke til at de store globale utfordringene har skapt et særlig engasjement i kunstfeltet.
Klimakrisen er kanskje det viktigste stikkordet, og det gjelder selvsagt ikke bare i nord. Frykten for klodens framtid gjennomsyrer samtalene overalt, men i nord har relasjonen menneske-natur, det opprinnelige og det moderne vært særlig synlig som et grunnlag for en vemodig-aggressiv refleksjon. Lofotens store samtidskunstfestival LIAF hadde i 2017 framtidsdystopi som en slags rød tråd, Hålogaland Teater har hatt klima og migrasjon som viktige søyler i sin programmering, og mye av den samiske kunsten har vist et fortvilet sinne over storsamfunnets ekspansjonsbehov. En ekspansjon som visualiseres som en grell kontrast til nettopp natur, tradisjonell reindrift og sårbarheten i landskapet.
Sånn sett er den 73. utgaven av Den Nordnorske Kunstutstilling noe helt annet. Den kretser i sterkere grad rundt det personlige, den tøyser litt med ting, den kommenterer i mindre grad politiske problemstillinger, er mer sanselig enn intellektuell, og aller mest preget av store variasjoner i både materialer og uttrykk – og med mye tekstil.
Varm, myk glede
For å ta det formelle først. Av totalt 130 søkere, ble 20 kunstnere antatt med tilsammen 23 kunstverk. Nesten halvparten av dem som er representert her, er debutanter. Med unntak av Ronja Sofie Helgesens serie med ørsmå fotografier påført akryl og silikon, er det ingen malerier. Det er flere verk som har skulpturelle trekk. Mange av dem vakre, noen av dem fulle av smerte og noen av dem varme og innbydende – både bokstavelig og i uttrykk.
Juryens pris gikk til verket Hug Me av debutanten Regina Pedersen i Steigen.
Pedersen jobber med tekstil og strikking, og juryen lot seg begeistre av den sanselige opplevelsen verket byr på.
Juryen har gitt sin pris til et av de varmeste kunstverkene, nemlig debutanten Regina Pedersen sin boksesekk i strikket ull med den inviterende tittelen «Hug Me». Klemme er det også meningen at publikum skal gjøre. Sekken er i naturlig størrelse der den henger fra taket, og den som prøver å bokse, framfor å omfavne, vil bli overrasket over hvor motstandsløst og vennlig neven tas imot av en figur som ellers assosieres med brutalitet.
Juryen har lagt vekt på nettopp det emosjonelle tilbudet i kunstverket, også fordi det byr på både duft, taktil opplevelse og visuell glede, og de setter dette tilbudet i sammenheng med «...en verden fylt av sosial og politisk usikkerhet.» Koselig, med andre ord, og en fin inngang til kunstens verden for de aller minste.
Humor, etterfulgt av stort alvor
Den litt lune, humørfylte tonen er også tilstede i Philipp Spillmanns verk «Bordbein». Spillmann bor i Kautokeino, er utdannet gullsmed, og var med på Nordnorsken i fjor med små skulpturer av reinhorn og patronhylser. I år er deltar han med et lite teakbord, ikke større enn en krakk, der det fjerde bordbeinet er avkuttet. I stedet ligger det en liten trefigur, formet som et hundebein oppå bordet der beinet mangler. Til å smile over, men kanskje ikke en kunstopplevelse som blir sittende i minnet særlig lenge.
Lill-Anita Svendsen fra Vestvågøy deltar for andre gang, og nå med det underfundige og lett humoristiske bildet: «Hodet tel han Hans kain innehold spor av nøtter, melk og plastikk».
Da er det mer å både smile og gruble over i broderiarbeidet til Lill-Anita Svendsen fra Vestvågøy: «Hodet tel han Hans kain innehold spor av nøtter, melk og plastikk». Bare tittelen er en satirisk kommentar til så vel forurensning som de stadig omseggripende diettene folk går på. Men selve bildet viser en presteaktig karakter med et fiskehode både på kroppen og hengt opp foran seg.
Selv ble jeg kanskje mest grepet av en nøktern, men allikevel svært uttrykksfull og abstrakt marmorskulptur laget av debutanten Kenn-Ole Moen, bosatt i Mosjøen. Kunstverket er et minnearbeid over to navngitte personer, og det er de nesten anatomiske referansene i skulpturen som gjør den så virkningsfull. Er det et bein her? Noe skjellettaktig? Tegningene som danner seg naturlig i den grønn-hvite, glatte fauske-marmoren gir også en sterk opplevelse av noe kroppslig. Noe som har vært og som ikke er der lenger. Noe fylt med spenn og liv, men som ikke er levende mer. Så forsiktig, så stille, og allikevel så sterkt og slående kan det altså gjøres.
Det er et dypt alvor i debutanten Kenn-Ole Moens skulptur av fauskemarmor med tittelen In memory of Francesca from Scotland and David from England.
Savner de største kunstnerne
Det er flere kunstverk som både griper og virker, som innbyr til langvarig refleksjon eller ren estetisk glede. Marianne Moes landskapslignende veggtavler i filt, for eksempel, eller Eva Bertelsens fotoserie om blomstenes vei fra farge til forråtnelse. Men det er også en del som ikke setter nevneverdige spor. Det er kanskje slik det må bli når en kunstutstilling har mer til hensikt å vise spennet av kunstnere i en landsdel framfor selv å lete fram de aller beste og de aller viktigste. Nordnorskens innhold er basert på en juryering av innsendte arbeider, ikke kuratering i vanlig forstand. Og da blir den også først og fremst en demokratisk katalog der juryen velger fra den delen av kunstscenen som har lyst til være med på Nordnorsken. Det har mange kvaliteter i seg selv, de mindre kjente kunstnerne kan eksempelvis få en god start på sin karriere. Men det er allikevel påfallende at de aller største, de kunstnerne som vekker mest oppmerksomhet der ute og som er i størst internasjonal vekst, herunder flere samiske kunstnere, ikke er representert. Gidder de rett og slett ikke å bry seg om Nordnorsken?