Den 69. Nordnorske kunstutstilling 2015
Hvem er jeg og hvor hører jeg til? Menneskets strevsomme forhold til ytre og indre natur ser ut til å være en gjennomgangstone på Nordnorsken i år. Utstillingen er tankevekkende og uttrykksmessig mangfoldig, men uten de helt store overraskelsene.
DEN 69. NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING 2015 - BODØ KUNSTFORENING, 14. FEBRUAR – 15. MARS 2015
TEKST: Anki Gerhardsen, journalist og kritiker. FOTO: Anki Gerhardsen
Publisert 20.juni 2015 | SeKunstMagasin nr 02 2015
KUNSTKRITIKK
Lengsel, uro og vemod
Den 69. utgaven av Den nordnorske kunstutstilling – som kanskje best kan beskrives som den nordnorske varianten av Høstutstillingen – er snart på vei til et galleri nær deg. Utstillingen åpnet ved Bodø Kunstforenings nye lokaler midt i februar, og har siden den gang vært innom både Harstad og Narvik. Nå er utstillingen å se på Galleri Apotheket på Stokmarknes, men setter om få dager kursen mot Adde Zetterquist kunstgalleri i Saltdal.
Nordnorsken har som mål å presentere landsdelens mest interessante kunstneriske uttrykk, basert på frie, innsendte arbeid. I år prøvde 150 kunstnere å få inn totalt 382 verk. 20 av konkurrentene kom gjennom nåløyet med til sammen 23 arbeider. Det er ingen tematisk overordnet idé som former utstillingens uttrykk, men allikevel er det som om det går en rød tråd av natur, bekymring og vemod gjennom de antatte verkene – ikke minst fordi flere av dem faktisk består av ren natur.
For eksempel installasjonen til debutanten Mari Wiborg-Jenssen fra Grovfjord. Hennes Habitat 1 er satt sammen av kvist og tynne greiner, formet til en redelignende, liten hytte som publikum kan krype inn i. Den er lun og skjør på samme tid, og gir en fornemmelse av sårbar beskyttelse.
Ane Øverås, også hun debutant, har fylt en del av gulvflaten med smale tømmerstokker i en tilsynelatende vilkårlig stabel. Øverås arbeider til vanlig med stedsspesifikke skulpturelle uttrykk. I hennes verk, Etui for stålprofiler, er stokkene imidlertid påmontert håndtak i stål, hulet ut og fylt med nettopp stålprofiler. Øverås sier selv at verket peker på stålbåtens fortrengning av de gamle trebåtene, men utelukker heller ikke muligheten for at det kan betraktes som tungvinte stresskofferter.
Sigfrid Hernes sine store svarthvite fotografier av en rekke monumentale steiner fra henholdsvis Norge og Russland, er også godt festet i naturen. Men nettopp fordi teksten forteller oss at steinene er fotografert på tvers av grensen, sniker det seg inn en ekstra dimensjon i dette verket. En refleksjon over det evigvarende, stabile og urokkelige – all politisk uro til tross.
Vi og verden
Og det er enda mer natur i årets utstilling. Her er refleksjon over skadet natur, forvridd natur og manipulert natur. Ottar Karlsens papirskulptur av en framavlet, dysfunksjonell hane er både humoristisk og sørgmodig, mens Tom S. Kosmos maleri av mennesker i dyrepels på mange måter kan leses som en overgang til utstillingens del II: Menneskets forhold til egen og indre natur. Spørsmålet som murrer i det ene arbeidet etter det andre er: Hvem er vi, og hvordan håndterer vi verden? Dette er et tidløst, eksistensielt spørsmål, men nettopp fordi det har blitt diskutert så mange ganger før, skal det en del til for å bringe inn nye perspektiver. Nordnorsken klarer ikke helt å vippe meg av pinnen denne gangen.
Elisabeth Færøy Lunds fem fotoportretter av en og samme kvinne tematiserer identitet og skjønnhetsnormer, særlig knyttet til hår. Det er et interessant forsøk, men uten de helt overraskende resultatene. Heller ikke Bjørn Tore Stavangs oljemaleri av et ansikt på en Ipad vrir verden i en ny retning. Det er heller nesten overtydelig i sin kritikk av vår digitale tid. Da er det betydelig mer spenning i Tom S. Kosmos andre maleri Underground som jeg tidligere har sett utstilt i Bodø. Kosmo maler naturalistisk og figurativt, men vrir verden ut av det sporet ved å blande elementer som ikke naturlig hører sammen. I dette verket møtes en overdimensjonert padde og en tynn jentunge på en t-banestasjon. Motivet formelig oser av eksistensiell uro, og etterlater en fornemmelse det tar tid å riste av seg.
Stille undring
Men til tross for dette eksemplet på sterk uro; det meste som møter publikum er presentert i en stille, undrende og nesten tilbaketrukket form. Det er lite som slår og sparker, og det mest pågående arbeidet er kanskje debutant Harald Glomsås tusjtegning med tittelen Widwey on my mind. Dette fargerike verket med halvt erotisk og halvt aggressivt tilsnitt kan leses som en leken, men samtidig kamplysten kommentar til Norges omstridte kulturminister. Sånn sett er verket det eneste med en eksplisitt politisk og dagsaktuell referanse.
Når det er sagt; Juryen har gitt årets pris til Hanne Lydia O. Kristoffersen for hennes monumentale tegning Spring Too, og i sin begrunnelse har juryen lagt særlig vekt på solid teknikk og et rikt tolkningsgrunnlag. Kristoffersen tematiserer stadig kjønn og identitet i sine arbeider. De er ofte selvportretter, og hennes tegning av en tildekket kvinne (eller er det kanskje en mann) kan selvfølgelig også gi assosiasjoner til pågående religionspolitiske debatter. Her er ansiktet delvis skjult av en finlandshette, hendene skjult i et par selbuvotter, mens en pelsfrakk dekker resten av kroppen. Verket kan altså gjerne danne grunnlaget for en debatt om så vel kultur som tro, om enn på en mer stillferdig måte enn tegningen til Glomsås.
Det stille og det lavmælte og lite provoserende betyr allikevel ikke at Nordnorsken er kjedelig i år. Det er få enkeltverk som skiller seg ut, men utstillingen er variert og interessant, både i form, materiale og uttrykk, og den gir publikum et mangefasettert rom å reflektere over sin tilværelse i.