L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Den 68. Nordnorske Kunstutstilling 2014

Som en av de eldste eksisterende landsdelsutstillingene i Norge er Den Nordnorske Kunstutstilling for en institusjon å regne. Til tross for at utstillingen i en periode så ut til å ha utspilt sin rolle opplever jeg at Nordnorsken, uten egentlig å fremstå mer interessant eller nyskapende enn tidligere, er kommet for å bli. 

20.06.201414:39 SE KUNST

DEN 68. NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING
Tekst: Hanne Hammer Stien; kunsthistoriker og kritiker. Foto: Per Kristian Nygård, Nordnorsk Kunstnersenter.
Publisert 20.06 2014 | SeKunstMagasin nr 02 2014

KUNSTKRITIKK
KOMMET FOR Å BLI

Mens produsentene av utstillingen, Bodø Kunstforening, i en periode prøvde ut ulike kuratoriske modeller for utstillingen, er årets Nordnorsken kuratert på tradisjonelt vis. En jury bestående av kunstnerne Kristin Tårnes og Kjetil Berge fra Nordnorske Bildende kunstnere og Ingeborg Kvame og Line Anda Dalmar fra Bildende kunstneres forening Rogaland har gjort et utvalg på grunnlag av innsendte arbeider. Av de til sammen 349 verkene, laget av 143 kunstnere, er det kun 22 arbeider som har kommet gjennom nåløyet og det er disse som utgjør utstillingen.

Levende kunstscene i Nord-Norge
Gledelig er det at mange yngre kunstnerne og kunststudenter deltar på årets Nordnorsken, som arrangeres for 68.året på rad. Dette vitner om at det er mulig å snakke om en levende og voksende kunstscene i Nord-Norge. Fordi det samtidig gis plass til autodidakte debutanter side om side med etablerte kunstnere fremstår utstillingen som svært brokete. Kunstverkenes springende kvalitet oppleves som kritikkverdig. Men det er kanskje nettopp denne bredden som gjør Nordnorsken til en gjenganger på de mindre visningsstedene i landsdelen. Det kan også se ut som om Bodø Kunstforening har landet på et utstillingsformat som i hovedsak ikke etterstreber bekreftelse på den større samtidskunstscenen, men som vektlegger utstillingens pedagogisk og kunstpolitiske funksjon internt i Nord-Norge.

Årets Nordnorsken består hovedsakelig av todimensjonale bilder som henger på vegg. Med tanke på de mange frivillig baserte visningsrommene som utstillingen besøker, er dette nok et klokt valg – all den tid multimediale verk krever mer spesialkunnskap, både når det gjelder montering, visning og vedlikehold.

Naturromantikk og nostalgi
Nytt av i år er at utstillingsåpningen var lag til Nordnorsk Kunstnersenter (NNKS) i Svolvær. Allerede i inngangspartiet til utstillingen ble man møtt som besøkende av debutanten Lisbeth Skranes verk Domkoret synger ut mot forurensingen av kysten.... Installasjonen er laget av plastkanner og annet søppel, montert som et relieff på vegg. Den talende tittelen og de gapende ansiktene som henvender seg til betrakteren, lar det ikke være noen tvil om at kunstneren har et budskap om å ta vare på naturen – ressursgrunnlaget i Nord-Norge. På nostalgisk vis er også denne tematikken representert i Odd Fyhns fotografi av en falleferdig sjark titulert Myndighetene drepte meg. I teksten som følger utstillingen poengteres det at et overordnet budskap om å ta vare på naturen og kulturen i nord også er noe som holder årets Nordnorsken sammen.

Vendingen mot naturen ser ut til å være et uunngåelig spor når det gjelder samtidskunst som forholder seg til Nord-Norge. Blant annet kom dette til syne under fjorårets LIAF - Lofoten Internasjonale Kunstfestival. Selv om formspråket der var et helt annet, klarte heller ikke disse kunstverkene å overskue det som gjerne fremstår som en endimensjonal, tilbakeskuende og naturromantisk holdning.

Intime relasjoner
Det er altså ikke den evinnelige tilbakevendingen til naturen og forvaltningen av denne som gjør årets Nordnorsken verdt et besøk. Det er i stedet de kunstverkene som dveler ved menneskenes relasjon til de hjemlige – og mer private omgivelsene – som utgjør de mest spennende innslagene ved utstillingen. 

Margrethe Pettersens installasjon Stueplantehistorier er et eksempel på dette. Installasjonen består av tre fotografier av stueplanter med tilhørende lydspor, avspilt i hodetelefoner. Lydsporene baserer seg på intervjuer kunstneren har gjort med eierne av de respektive stueplantene, som på en fortrolig måte forteller om sine relasjoner til plantene. Samtidig som beskrivelsene av deres forhold fremstår intime og sterke, er det også noe truende ved den måten plantene agerer på – deres innvirkning på våre liv er kanskje større enn det vi tenker over?

I Aleksander Johan Andreassen videoarbeid Stille dag representerer de hjemlige omgivelsene, her stueinteriøret, derimot noe forutsigbart og betryggende. Om enn på en passiviserende måte. Kunstneren har selv en betydelig rolle i videoarbeidet som beskriver hverdagen til en kvinne vi forstår lider av depresjon. Mens lydsporet gjengir en personlig telefonsamtale mellom kunstneren og kvinnen, vises hennes daglige gjøremål i en timelaps – et videoklipp der tiden går raskere enn normal. Kontrasten mellom kvinnens forsikringer om at hun har det helt greit og det som fremstår som en svært ensformig og ensom hverdag – kvinnen sitter store deler av tiden i en lenestol og drikker kaffe – er stor. Metaforisk sett berører arbeidet her den store følelsen av fremmedhet og ensomhet overfor verden som angår alle mennesker. 

En appell om å løfte blikket
Yamille Calderón Bermúdez vender også blikket mot de hjemlige omgivelsene i verket Domestic at large – som fikk tildelt årets jurypris. Fotografiene med motiver, som er hentet fra interiører til herskapelige eiendommer forlatt av medlemmer av den columbianske mafia, er med på å løfte utstillingen ut av en nordnorsk og lokal kontekst. Selv om ingen mennesker kommer til syne i fotografiene blir deres tilstedeværelse i motivene merkbar gjennom den forlattheten fotografiene synliggjør, og verket berører en rekke politiske og sosiale problemstillinger som omhandler identitetspolitikk og forvaltningen av estetikk – globalt så vel som lokalt. Kanskje kan Bermúdez arbeid til sist bli stående som en appell til Nordnorsken om å fortsette å løfte blikket?

Les flere aktuelle saker