L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"Native@home" - Festspillutstillingen 2019

Et hjem er så mangt. Men mer enn noe annet skaper et hjem en følelse av tilhørighet. Årets festspillutstilling «Native@home» stiller viktige spørsmål...

KUNSTKRITIKK
19.09.201912:38 SE KUNST

«NATIVE@HOME», GALLERI NORD-NORGE, 22. JUNI – 29. JUNI 2019, HARSTAD.
Tekst: Hilde Sørstrøm - kunsthistoriker, kunstkritiker og redaktør for Hakapik.no 
Foto: Hilde Sørstrøm, Veronika Sund, Siri Døsen / Festspillene i Nord-Norge.

Publisert 19.september 2019 | SeKunstMagasin nr 03 2019

KUNSTKRITIKK
LETER ETTER ET HJEM I SAMFUNNSDEBATTEN

Årets festspillutstilling «Native@home» stiller viktige spørsmål om hvordan tilhørighet – eller fraværet av den – manifesterer seg i ulike deler av mennesket og samfunnet.

Hva betyr det egentlig å være “native”? Hva betyr det å ha et hjem? Hvilken betydning har disse ordene hatt tidligere? Hva vil de bety i framtiden? Festspillutstillingen gir svært mange innganger til disse spørsmålene. Og kanskje blir det for mange dører å velge mellom. Til tider føles det i alle fall litt vanskelig å navigere tankene blant de flere titalls kunstverkene – som i det ene øyeblikket diskuterer kjønnspolitikk og i det neste migrasjon.

Eldre og nye verk
Omtrent ti av verkene som kunstner og kurator Carola Grahn presenterer i «Native@home» er ferske kunstverk. I tillegg er det flere andre verk, hvorav de fleste er lånt inn fra kunstsamlingen Sámi Dáiddamágasiidna - Samisk Kunstmagasin hos De samiske samlinger i Karasjok. Et godt grep som bidrar til å sette sentrale kunstnere som John Savio og Nils Aslak Valkeapäa i sammenheng med nålevende kunstnere som Gunnvor Guttorm, Hans Ragnar Mathisen, Marja Helander og Ingunn Eldbjørg Utsi. Særlig gøy er det å se Geir Tore Holms ikoniske Parabol (1993) stilt ut sammen med Holms senere pappversjon Parabol (light) fra 1996. Det er i det hele tatt en mangfoldig utstilling hva gjelder kunstneriske uttrykk hvor både grafiske trykk, skulpturer, videoverk, fotografi maleri, m.m. er representert.

Geir Tore Holms ikoniske porselenskopp Parabol (1993) 
på en hylle på veggen. Foto: Siri Døsen 


Fugler og fremtidsvisjoner
Ett av kunstverkene som er produsert til akkurat denne utstillingen er Matti Aikios videoverk Le Cygne (2019). Videoen viser hvite svaner som sirkler – tilsynelatende desorienterte – rundt på en sort vannflate. I samisk mytologi finner man ofte fugler på runebommer, hvor svanen kunne symbolisere solens avskjed. Runebommen er forvørig sterkt tilstede i Hans Ragnar Mathisens tresnitt som henger ved siden av Aikios mørke fremtidsvisjon. Sammen med Mathisens tresnitt Aajmoste aasjmoste/Nuppi ilmmis nubbái (Fra en verden til en annen) (1995) spiller de særlig godt på lag med Sigbjørn Skådens science fiction roman Fugl.

Romanen som ble utgitt like i forkant av festspillene, kan leses på lilla A4-ark som dekker store deler av den ene veggen i galleriet. Skådens historie handler om livet til 34 mennesker som lever sammen under en kuppel på en fremmed planet som de kaller Heim. Etterhvert får de besøk av en ny gruppe mennesker fra Jorden. Historien til Skåden, tresnittet til Mathisen og filmen til Aikio skaper viktige innganger til å reflektere rundt migrasjon og tilhørighet. Hvordan er det å dra fra sitt eget hjemland, for å etablere seg i en annens hjemland? Et sted hvor du må forholde deg til helt andre “husregler” enn du er vant til. Eller spurt på en annen måte; hva vil det si å slippe noen utenfra inn i ditt hjem? Uten å røpe for mye av handlingen (les den selv) oppstår det i Skådens bok noen anspente møter som åpner opp for fine eksistensielle refleksjoner om hvordan tillitsforhold påvirker tilhørighetsfølelsen i familiære og samfunnsmessige situasjoner.

Fremtidsvisjonene er også tilstede i Carola Grahns egen installasjon, Ventän (2019). Plassert omtrent midt på gulvet i utstillingsrommet står en snøfreser “pakket bort” under en mørk blå transparent presenning med et 

mønster som ligner en stjernehimmel. Som om det ikke er behov for dette redskapet i dagens varme klima, men forhåpentligvis en dag i framtiden. Det er forøvrig et verk som snakker fint med Geir Tore Holms innrammede akvarell Stjernehimmel (1994), laget av rødvin dryppet på papir.

Midt i utstillingen står Carola Grahns egen installasjon, Ventän, 2019. Sigbjørn Skådens science fiction roman Fugl er skrevet på lilla ark montert på veggen til høyre. Foto: Siri Døsen


Canadiske Whess Harmans fire punk-jakker har også noe futuristisk over seg der de “svever” i rommet hengende i nylontråder fra taket.

De korte jakkene i ulike tekstiler er smykket med blant annet buttons, perler, hestehår og coyotetenner. På ryggen er det brodert utsagn som tar til orde for samtaler, blant annet om feminisme og urfolksrettigheter. Man kan nesten tenke seg at jakkene tilhører gjengmedlemmer som har funnet sammen i et eget univers. Litt som Sámi Girl Gang har gjort

Digitale hjem
Sámi Girl Gang møter man i galleriets andre etasje som for anledningen er innredet til en systue. Her sitter noen medlemmer fra Sámi Girl Gang og syr. På veggene henger gáktier og andre ytterplagg som luer, votter, sekker og lignende - typiske for festivalbruk. Kjønnspolitiske kommentarer blir tydelig i flere av tekstilarbeidene. En favoritt her er den svenske kunsthåndverkeren Merethe Kuhmunnen sin Cinná fápmu/Pussywarmer (2018). En ryggsekk sydd for å hedre duojárens egen lesbiskhet og vagina.

Men Sami Girl Gang eksisterer egentlig ikke som en faktisk gjeng. Det er bare en idé. Prosjektet ble startet av kuratoren selv i samarbeid med kunstneren Silje Figenschou Thoresen for noen år siden. Selv ble jeg først kjent med det gjennom instagramkontoen som ble opprettet i 2016. Frem til nå har Sámi Girl Gang kun eksistert som en digital plattform med fokus på å fremme feministiske verdier i et urfolksperspektiv. Sami Girl Gang blir derfor også interessant med tanke på «Native@home» hvor alfakrøllen markerer teknologiens plass mellom urfolk og hjem. Sami Girl Gang fremstår her som eksempel på hvordan en digital møteplass kan være særlig viktig med tanke på identitets- og relasjonsbygging. Kanskje spesielt i Sápmi hvor også store avstander gjør det vanskelig å opprettholde vennskapent.

Fra Niillas Helanders performance i Galleri NordNorge. Foto: Siri Døsen


Utenforskap
“Hvordan tar vi kun det som er gitt? spør Niilas Helander mens han hopper fra vinduskramen og legger seg flat på gulvet i sin performance i utstillingen. “Kan vi ta uten å gjøre skade? Kan vi høste på en måte som er gjensidig nyttig?”, fortsetter han å spørre. I hans performance Where the senses will become theoreticans in their practice bringes kropp og tanke sammen. Kunstneren tenker høyt, samtidig som han snor seg gjennom rommet og lar gulv og vegger bli en del av koregografien. I tillegg til tanker omkring miljø- og klima, er også kjønns- og urfolksperspektivet tydelig tilstede: “Senere kom den offentlige skamliggjøringen - det var IKKE en vennlig formaning. Du har ikke forandret dine veier, du er en skade for vårt samfunn. Du må skamme deg.” Sier Helander i sin sosialpolitiske performance som kanskje handler mer om å kjenne på følelsen av utenforskap, enn tilhørighet.

Maktstrukturer
Native@home handler i stor grad om å stille spørsmål om hva et hjem er. Det er et eksistensielt spørsmål som alle vil kunne fabulere rundt. Men festspillutstillingen tar også noen andre interessante veier, blant annet når urfolksperspektivet og kjønnsperspektivet bringes nærmere hverandre, slik Niillas Helander og Sami Girl Gang gjør. Særlig Helander setter fokus på hvordan maktstrukturer og ulike former for undertrykkelse stadig er tilstede i samfunnet. Men jeg er litt redd for at dette viktige temaet forsvinner litt i mengden kunst som presenteres. Refleksjonen stopper litt opp. Kuratoren kunne med fordel konsentrert utvalget av verk litt mer.

Samtidig er det nok også et poeng i å la alle de ulike dørene stå åpne. For det er gjennom disse mange inngangene at utstillingen demonstrerer at de mange stemmene som ofte har blitt holdt utenfor både i kunsthistorien og i samfunnsdebatten har betydning for vår forståelse av universelle og eksistensielle spørsmål – ikke bare i politiske diskusjoner som først og fremst berører urfolk. Med «Native@home» demonstrerer Carola Grahn at urfolksperspektivet har et hjem i hele samfunnsdebatten og kan være viktige bidrag både i sosialpolitiske, eksistensielle og klimapolitiske spørsmål.

Les mer i magasinet