"I TASTE THE FUTURE" LOFOTEN INTERNASJONALE KUNSTFESTIVAL 1. SEPTEMBER – 1. OKTOBER 2017
Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, skribent og kunstkritiker
Foto: Kjell Ove Storvik/Nordnorsk Kunstnersenter
Publisert 20.desember 2017 | SeKunstMagasin nr 04 2017
KUNSTKRITIKK
TO SKRITT FREM OG TRE TILBAKE
I anledning Lofoten Internasjonale Kunstfestival 2017 (LIAF) har en rekke internasjonale og norske kunstnere spekulert seg 150 år fram i tid. Oppgaven fikk de av kuratorene Heidi Ballet og Milena Høgsberg, og kunstnernes utgangspunkt var tettstedet Henningsvær i Vågan kommune i Lofoten. Det var også her i det lille fiskeværet med kun 460 innbyggere at årets biennale gikk av stabelen i september. Nordbrygga, Fredrikssenbruket og Trevarefabrikken ble benyttet som visningslokaler for kunstutstillingene. I tillegg ble også lokaler som Festiviteten, gatene og Henningsvær Stadion inntatt av kunstnerne.
Koreografi på banen
På Henningsvær Stadion sitter kunstner Daisuke Kosugi og deler ut audioguider til kunstpublikummet på LIAF. Kosugi sin lydvandring Good Name (Bad Phrase) består av flere forskjellige lydspor. Jeg og de andre deltakerne forsvinner inn i hvert vårt hørespill bestående av forskjellige historier som går i retning av det tragikomiske. Mellom historiene guides vi rundt på banen gjennom forskjellige beskjeder som “gå til nærmeste hvite strek” eller “gå til et sted hvor du føler du har passe avstand til andre mennesker”. Andre lydspor igjen ber oss gå i takt med musikken.
Ettersom vi bestemmer selv når vi vil starte lydvandringen, og det er ulike lydspor som florerer til enhver tid, blir det alt annet enn en synkron handling mellom deltakerne. Det hele må se ganske sært ut fra sidelinjen. Der sitter Kosugi selv og beskuer spillet som utspiller seg. Jeg tenker først at vi ser ut som programmerte roboter under kunstnerens kontroll, men egentlig stemmer ikke det. For det som kan oppfattes som en kontrollert koreografi er heller et spill som formes av tid, sted og vår respons til beskjedene vi får på øret. På underfundig vis kommer det frem hvordan – som medspillere eller motspillere – bare er deler av et større nettverk hvor egentlig ingen har kontroll. Eller? Hvordan vil spillet utvikle seg i framtiden? Hvem har kontroll? På meg, på samfunnsutvikling, politikk og miljø? Hvem bestemmer ditt neste skritt?
For mye film
Sci-fi generens enorme innflytelse i film-mediet er godt kjent. Så det er kanskje ikke så overraskende at en sentral del av utstillingsprogrammet på Trevarefabrikken, Nordbrygga og Fredriksenbruket bestod av videoverk. Men nettopp fordi det er et naturlig valg er det også et litt kjedelig valg. Når det er sagt var det likevel flere filmer som var interessante. Et viktig bidrag var for eksempel Fabrizio Terranovas portrett av Donna Haraway som gav publikum mulighet til å bli kjent med teoretikeren og feministen som har inspirert flere av kunstnerne. Fascinerende var også samtalen som utspillet seg i filmen til Marysia Lewandowsoa og Neil Cumming. I deres Museum Futures: Distributed fra 2008 2008 møter vi en journalist som intervjuer direktøren ved det Moderna Museet i Stockholm i år 2058. Filmen åpner for viktige spørsmål om hvordan teknologi og global økologi vil påvirke samlingsforvaltningen i museer og arkiver i framtiden.
Den typiske sci-fi dystopien er tydelig tilstede i Ann Lislegaards to-kanals 3D animasjon Malstrømmen (2017) som vises på Trevarefabrikken. Gallegrønn lyssetting, hakkende lyd og en cyborg som dukker opp på to forskjellige skjermer iscenesetter framtiden nærmest som en psykologisk sci-fi thriller. På Fredriksenbruket tar Jimmie Durhams dystre komedie Smashing (2004) for seg byråkratiets hensynsløse maktbruk, der en mann i dress sitter å knuser gjenstander og signerer papirer. Hvorvidt han tilhører nær fortid, samtiden eller framtiden er ikke godt å si. Det gjør det imidlertid ikke mindre dystert.
Fra dystopi til utopi
Mens dreiningen mot det dystopiske råder på flere områder stiller heldigvis Tromsø Folkekjøkken opp og gjør et realt forsøk på å ta kontroll over framtiden. Liv Bangsund har vært primus motor bak kunstprosjektet siden 2014 og i anledning LIAF har hun med seg tre kokkeassistenter. Omdøpt til Henningsvær folkekjøkken går konseptet dog ut på det samme – å samle mat utgått på dato fra matvarebutikker og invitere nærmiljøet til å tilberede et måltid sammen. Kanskje ikke en revolusjonerende tanke i dag, men satt i kontekst med science fiction-temaet til LIAF - som passende nok har gitt hele festivalen tittelen «I Taste the Future» - belyser folkekjøkkenet viktige utfordringer vi står ovenfor på matfronten. Vi er fortsatt fanget i et tilsynelatende evig bruk-og-kast-samfunn hvor markedskreftene stadig prøver å kontrollere oss - blant annet gjennom datostempling. Men ved å knytte nye og tettere relasjoner, for eksempel gjennom å lage mat sammen, kan vi kanskje sammen klare å dra lasset i riktig retning. Det synes i alle fall å være håpet - eller utopien - som ligger til grunn for folkekjøkkenet.
Fremtidens kjønn
Jeg aner også håp i kulissene i Eglé Budvytyté sin performance Liquid Power has no shame som er lagt til gatene i Henningsvær. Den koreografiske oppsetningen minner om en slags parringsdans når tre dansere ikledd skinnende trendy klær beveger seg ekspressivt, tidvis stående og tidvis sittende, gjennom gatene. I motsetning til videoen, som også har et lydspor med filosofiske opplesninger, er det kun kroppslige lyder - som lyden av lår som klaskes sammen - som utgjør lydeffektene i live-performancen. Det ender på bergene ved havet hvor de drikker fra hverandres navle. Skillene mellom hann- og hunnkjønn er imidlertid ikke tydelige i den erotiske ladede akten og androgynitet blir et viktig poeng. I performancen utfordrer kunstneren vår forestilling om kjønn og åpner for spørsmål om hvordan vi skal snakke om kjønn i framtiden. Vil kjønnsbegreper eller kategorier eksistere i det hele tatt? Det ser i alle fall ikke ut til å gjøre det i Budvytytés alternative univers.
Skoletimene vi aldri fikk
Ikke alle kunstnere var klare for sende publikum 150 år fram i tid riktig enda. Det er nemlig en del myter fra fortiden som må oppklares først. På hvert sitt særegne vis tok Silje Figenschou Thoresen og Elin Már Øyen Vister oss med på en reise tilbake i tid. For å gjøre oss oppmerksomme på noen av feilstegene som har blitt gjort av fortidens historiefortellere og forskere. Elin Már Øyen Vister har de siste årene utforsket akustiske virkeligheter gjennom forskjellige stedsspesifikke kunstprosjekter. Et konsept hun viderefører i sin sansevandring Kjære Henningsvær og havet som omkranser deg (2017).
Publikum tas med på en vandring i Henningsvær med tre stopp hvor Vister først gjør oss oppmerksom på en av Lofotens største myter. Det er historien om vikingenes ferd i Lofoten som vi nærmest har fått inn med morsmelka og som i årevis har blitt videreført gjennom barnebøker, historiebøker og museumsutstillinger. Vister vil denne myten til verks og peker på en forbigått del av historien; nemlig samenes tilstedeværelse i Lofoten gjennom tusener av år. Vandringen fortsetter og vi hører etterhvert joik i det fjerne. Vi runder et hjørne og finner en sjøsamisk kvinne som joiker ved havet. Hun forteller at det er en joik til havfrua med ønske om at hun skal snu dårlig vær til fint vær. Hun kan fortelle oss at det i følge samiske sagn, var en sjøsamisk jente som en gang ble til en havfrue. På det tredje stoppet møter vi også en sjøsamisk kvinne som gjennom sin historie gir oss nye innblikk i Lofotens samiske historie. Vandringen varte i ca. en time og ble stående som representant for de mange skoletimene hvor det samiske har blitt utelatt.
Silje Figenschou Thoresen installasjon Vandret linje inne i Nordbrygga kritiserer også den lineære historiefortellingen og påpeker mangler i Norsk historieundervisning. Hun tar utgangspunkt i arbeidet til den danske arkeologen Povl Simonsen som på 1950-tallet beviste at samene var de første til å bosette seg enkelte steder i Nord-Norge. Men med innrammede tegninger, overhead projeksjoner og funnede gjenstander gir Thoresens oss en annen historie når hun fremmer det nomadiske heller enn det rotfaste. I de innrammede tegningene lar Thoresen strekene vandre over papirene som gjerne ligger i flere lag - som en slags påminnelse om at historien også har flere lag. Hennes prosjekterte bilder på veggen, av abstrakte, ikke-lineære former peker i samme retning. I møte med de gamle overheadene får jeg nostalgiske tanker om skoleundervisningen på 1980- og 90-tallet, og til hva vi lærte om og ikke lærte om da.
Tidsmaskinen LIAF 2017
Hva vi har med oss i bagasjen påvirker vår opplevelse av verden og menneskene vi omgås. Å fortsette den lineære historiefortelling som i stor grad dominerer vestlig historiefortelling, kan derfor få store konsekvenser. Det kan fører til at det som ikke ble tatt med tidligere heller ikke plukkes opp senere. Derfor kan det være nødvendig å ta noen hopp tilbake for å gjenoppdage vår egen fortid.
Med tidsmaskinen LIAF 2017 får vi mulighet til nettopp det. Samtidig får man mulighet til å oppleve flere alternative fremtider og parallelle universer i vår samtid. Slik utfordrer hele biennalen ikke bare den vår dårlige hukommelse, men også vår oppfatning av hvordan fortid, framtid og samtid henger sammen. Science fiction-sjangeren er selvsagt perfekt for dette. Den har dessuten den positive effekten at den trekker inn populærkulturen, noe som kan bidra til å gjøre kunstfeltet tilgjengelig for flere.
Selv om jeg gjerne skulle sett at flere kunstverk bevegde seg vekk fra filmlerretet og inn i byrommet, mener jeg likevel at kuratorene Heidi Ballet og Milena Høgsberg har gjort en imponerende jobb med å åpne Henningsvær både for lokalbefolkning og tilreisende. Kunsten som utelukkende presenteres på steder som tradisjonelt har helt andre bruksområder, klarer stort sett å skape nye spennende rom i dagens Henningsvær. Samtidig inviteres publikum til å reflektere over stedets politiske og kulturelle historie. Slik skaper man en god kunstfestival.