"DEN 70. NORDNORSKE KUNSTUTSTILLING" BODØ KUNSTFORENING, 23. JANUAR – 19. FEBRUAR 2016
Tekst: Ellen Marie Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis i visuell kunst, Universitetet i Nordland. Foto: Kamilla Sajetz Mathisen, Bodø Kunstforening, Kari Elfstedt, Elina Waage Mikalsen.
Publisert 20.mars 2016 | SeKunstMagasin nr 01 2016
KUNSTKRITIKK
- STILLE VANN HAR DYPEST GRUNN
70 lys på bløtkaken
Den Nordnorske Kunstutstilling har sitt opphav i 1946, da Bodø kunstforening ble stiftet. Etter etableringen av Statens Høstutstilling i 1887, fulgte Vestlandsutstillingen (1922), Nordnorsken (1946), Sørlandsutstillingen (1969), Trøndelagsutstillingen (1976) og Østlandsutstillingen (1979). De fem landsdelsutstillingene for billedkunst har noe uensartet oppbygning og struktur, men har til felles at de er vandreutstillinger. Blant de fem er det Nordnorsken som vandrer lengst og til flest steder. I 2016 skal den vandre til ni utstillingssteder i tillegg til åpningsutstillingen i Bodø.
Alene, sammen
Heri ligger kimen til et av de negative trekkene ved den nordnorske landsdelsutstillingen. Dens nomadiske utstillingsform skaper uro ved den kuratoriske presentasjonen av kunsten. Kunstverkenes dialog med hverandre, med utstillingsrommet og med publikum følgelig forskyves og forvandles på hver av de ti utstillingsstedene. Kuratorgrepet er redusert til utvalget av verk, mens plassering i rommet og måten publikum opplever utstillingen i sin helhet blir opp til det enkelte visningsstedet. Noen steder kan man stå i fare for å få presentert et tilsynelatende blandet utvalg av enkelte kunstverk, mens andre steder får frem en glødende rød tråd i verkspresentasjonen.
Kamilla Sajetz Mathisen sin delikat modellert og liten porselensfigur Embrace/Omfavnelse (2015) er nettopp et slikt utsatt verk. Porselen er et anstrengende, historisk og prestisjefullt materiale. Men detaljer som modelleringen av figurens føtter kler høykulturens nipsfigur inn i Barbieverdenens estetikk. Denne visuelle hermafrodittismen har vi sett før i Jeff Koons sin Michael Jackson and Bubbles (1988). Sajetz Mathisen har likevel mer å si gjennom sitt verk.
Kunstverket virker tilfeldig plassert lavt nede på en vegg, men i nærmere øyensyn oppstår en dialog med Elisabet Alsos Strands grafiske arbeider på den motsatte veggen; monotone landskapstresnitt i forsiktige varme nyanser av svart formgitt en lavmælt eleganse. Selv om det er fjellformasjonene som er formgitt av trykketeknikken, er det i de negative rommene mellom fjellformasjonene at Alsos Strand får frem sin poetiske estetikk. I dialogen fremstår kunstverkene som forsiktig, introvert, reflektert og fenomenologisk på den ene siden, og leken, sarkastisk, ungdommelig og frekk på den andre. Det aner meg at dette monteringsgrepet var tilfeldig, og det gis ingen garanti for at denne gunstige dialogen kommer frem i fremtidige monteringer.
Overrasker, men ikke briljerer
Dette er muligens grunnen til hvorfor noen kunstverk overrasker, selv om utstillingen ikke alltid briljerer. I så fall er det beklagelig, for det ligger flere perler under vannoverflaten. I år gikk Juryens pris velfortjent til Ina Marie Winther Åshaugs serie av 24 relativt små blyanttegninger med tittel Yttersida (2015), som ble laget til ArtiJuli på Senja for festivalutstillingen på Kråkeslottet, og er senere også satt sammen til en bok. Tegningene har en naiv strek og spiller på kontraster, og i dette ligger også verkets samlende følelsesfulle verdi. Tegningene av hverdagslige blikk inn i en liten bolig og et lite landskap fremstår som en personlig visuell dagbok. Som mikrooppdagelser er hver tegning en liten opplevelse eller en liten flik av et levd liv. Serieformatet skaper en tilsynelatende kronologi, men presentasjonen av de enkelte arbeidene på vegg elter sammen inntrykkene. Verket er mindre en fortelling enn en broket personlig erindring som fenger betrakteren emosjonelt og visuelt.
Arbeidenes spennvidde
Ett annet verk som trer godt frem i utstillingen er Kari Elfstedt sitt tekstilarbeid Bring Back Our Daughters (2015). Elfstedt arbeider bevist med å koble titler opp mot tema til sine tekstiler. Boko Harams terrorhandlinger i Nigeria danner utgangspunktetsgrunnlaget til dette triptyket. De tre tekstilarbeidene av blodrødfarget ull, tråklet, foldet og farget i svart fargebad. Arbeidene bærer preg av håndverket og hendelsene. Slik som St. Veronikas svetteduk er ansett å være et avtrykk av en hendelse – og som sådan er både en representasjon av den hendelsen og en ting med en egenverdi – fremstår Bring Back Our Daughters som et dypt personlig, humanistisk materialbasert bevisstgjøring.
Debutanten og den desidert yngste utstilleren, Elina Waage Mikalsen, er representert med videoverket Abjectify me (2014). Verket fletter sammen kunsthistoriske estetiske uttrykk som ligner Cindy Shermans tidlige Doll Clothes (1975) som tar opp postmodernistiske spørsmål om identitet, person, tilstedeværelse og tvil. Vi som betrakter filmen blir både vitne og deltaker i en performance mellom to mennesker. De unge kroppenes fysikalske vesen utforskes med klask- og klølyder, prøves ut, gjemmes og endres med grimaser. Verket bærer med i seg en lekenhet, men med samme gravalvorlige undertone som vi finner hos Elfstedt.
Landsdelsutstillingens akilles
Står spenningen mellom disse kunstverkene i fare for å bli borte i nye oppheng og nye rom? Dersom ikke juryen og utstillingsstedet trer for fullt inn i den kuratoriske rollen når de monterer utstillingen, står kunstverkene i fare for å være enslige stemmer i det som tenderer i retning av et måteholdent kakofoni av visuelle inntrykk. Hvis kritikere, eller besøkende ikke finner den røde tråden, blir det for slapt å skylde på dem.
Jurymedlem Tore Reisch mener i utstillingskatalogen at "… denne formen for å vise kunst (er) alltid gjenstand for diskusjon." Dette er en betimelig problemstilling. Spørsmålet er om landsdelsutstillingenes vandreformat er forsonlig med de utfordringene visningsstedene har hver for seg, eller er forenelig med dagens profesjonelle syn på utstillinger?
Fremtiden
De utvalgte arbeidene i årets Nordnorsken hvisker forsiktig om hvilket høyt kvalitetsnivå og aktualitet kunstscenen i nord innehar. At utstillingen har en god aldersspredning på de deltakende kunstnerne (24 til 68 år) er et godt tegn. Man kunne dog ønsket seg flere mannlige kunstnerne representert, når cirka 70 prosent av årets kunstnere i Nordnorsken er kvinner.
Jeg kunne også ønsket at juryen hadde snakket litt høyere om hva de faktisk har satt sammen. Det er kun én setning i brosjyren som forteller noe om dette: «Årets utstilling favner kunst som formidler billedlig poesi, provokasjoner, noe rart, sterke visuelle opplevelser, eller noe essensielt med det å være menneske.» Et slikt statement er så inkluderende at det er totalt intetsigende.
Faktumet er at dette ikke er en utstilling hvor bredden i samtidskunsten har fått sitt spillerom. Utstillingen er resultatet av et bevisst utvalg de fire jurymedlemmene har gjort ut ifra innsendte kunstverk; en tolkning av samtidskunstfeltet i nord.
De neste utstillingsstedene vil være nødt til å være mer tydelig i sine monteringsgrep for å presentere arbeidene på best mulig måte. Den Nordnorske Kunstutstilling trenger ikke rope, men i en alder av 70 år kan man forvente en viss tydelig tilstedeværelse, og evne til å vise seg frem på alle sine visningssteder.