EPITAPH - MARIANNE BJØRNMYR
01. NOVEMBER 2021 - 13. FEBRUAR 2022 - STORMEN KUNST/DÁJDDA – BODØ
Tekst: Øystein Voll, foto: Dan Mariner
Publisert for Se Kunst Magasin nr 01 2022
KUNSTKRITIKK
Fotografisk pseudodokumentarisme
Mange kulturelle artefakter har opp gjennom historien gått tapt på grunn av krig og imperialisme. Forsvunnet som følge av politisk og religiøs undertrykkelse og terrorisme, eller på grunn av fanatisme, plyndring og vandalisme. I «Epitaph» presenterer Marianne Bjørnmyr gjenstander og sorthvite analoge fotografier av gjenstander som ikke lenger finnes, og som egentlig ikke fantes da de ble replikert og fotografert av kunstneren.
Imaginær visualisering
Bjørnmyr er opptatt av historie og tapte kulturer. Gjennom grundige studier av gjenstander, tegninger og tekster om gamle kulturer har hun opparbeidet seg stor kunnskap om historiske spor som for oss i dag er vanskelig å følge.
Felles for alle kunstverkene i utstillingen i Stormen kunst/dájdda er at de på den ene eller den andre måten representerer historien gjennom replika av tapte gjenstander. Alle gjenstandene i utstillingen unntatt én, har først blitt dataanimert og 3D-printet. Siden har kunstneren laget silikonformer, og til sist har gjenstandene blitt støpt i gips. Noen av figurene er del av utstillingen som fysiske objekter, som en avstøpning av en figur fra mayakulturen (ca. 1100 f.Kr – 1500 e.Kr.) eller et vevet samisk sjal inspirert av skallebåndsmønster. Flere av gipsgjenstandene er avfotografert og henger innrammet på veggen, blant andre en jødisk gravstein ødelagt under andre verdenskrig, eller arkitekturelementer fra byen Persepolis (522 – 486 f.Kr.).
Bjørnmyr er opptatt av fotografiets mulighet til å representere sannhet eller å gjengi virkelighet, og å utfordre hva virkelighet og sannhet er. Jeg ser fysiske gjenstander eller avbildninger av gjenstandene, og de er alle sammen like virkelige. Men siden gjenstandene er laget av kunstneren, og kunstneren ikke vet om denne gjenstanden – artefakten – faktisk konkret har sett slik ut, eller i det hele tatt har eksistert, blir det en form for pseudovirkelighet. Det er ikke løgn og fantasi, men vi kan ikke vite sikkert om det er sant og virkelig heller. Kunstneren selv kaller det en imaginær visualisering.
Fire variasjoner over arkitekturelementer fra Persepolis (522-330 f. Kr.), 2021, sølvgelatin fotografi.
Minnebilder
Denne utstillingen starter for meg med å være innbydende og estetisk vakker, for snart å vise seg å være full av betydningsfulle og kunnskapsrike lag å trenge ned i.
For det første er utstillingen godt utformet og vakker. Kunstneren tar i bruk hele visningsrommet, og har plassert sine kunstverk på gulvet og oppover veggene nesten helt opp til taket. Hun har til og med erstattet deler av gulvparketten med glassplater for å lage to installasjoner under gulvnivå, den ene med figurer fra Jomon-kulturen (ca. 1000 – 300 f.Kr.) i det forhistoriske Japan. De små skulpturene framstiller feminine skapninger, og antakelig antyder de framhevede brystene og vide hoftene at dette kan ha vært fruktbarhetssymboler. Plasseringen under gulvet, og at figurene ligger liksom tilfeldig henslengt leder tankene til arkeologiske utgravninger.
Quimbaya, 2021, gipsavstøpninger.
For det andre består utstillingen av mange enkeltverk som til sammen lager en helhet. Den framstår som en form for historieformidling med sin modernistiske, nøkterne og minimalistiske stil. Den dokumentariske metoden kunstneren benytter vitner videre om et ønske om å gå i dybden både tematisk og teknisk. Og selv om mange av kunstverkene er relativt små innrammede bilder eller figurer, fylles hele det store rommet – den hvite kuben – av kunsten.
For det tredje berører utstillingen meg på et dypt menneskelig plan. Det handler ikke bare om dens estetikk, det handler om tematikken – minnebildene – hvor det fortelles om gamle kulturer, religioner, mystikk og folk som utraderes. Dette er ikke en ukjent tematikk i kunsten, men ofte blir denne kunsten presentert som eksplisitte og dramatiske skildringer. Her opplever jeg at kunstneren retter kritikken på en mer subtil måte. Fortellingene står der for seg selv uten videre kommentar. Det krever at betrakteren tilegner seg kunnskap. Betrakteren får til gjengjeld en opplevelse som utfordrer, opplyser og beriker.
NOK, 2021, gipsavstøpininger basert på plyndret NOK terrakottaskulpturer i Nigeria. Siden 1970-tallet har gjenstandene blitt utsatt for massiv plyndring.
Til å hjelpe med dette har Bjørnmyr utformet en informativ verksliste med korte introduksjoner om tidsperioder og den historiske konteksten til hvert verk. Listen blir et verdifullt redskap som gjør utstillingen både lettere tilgjengelig og enda mer spennende.
Foto som kunst
Marianne Bjørnmyr er utdannet fotograf og arbeider analogt. De fleste bildene i utstillingen er fremkalt i sølvgelatin, noe som gir sort/hvit-fotografier i duse gråtoner. Kunstneren har lagt vekt på å framheve detaljer i de enkelte artefaktene, slik at det framstår som en mellomting mellom et portrett og en dokumentasjon. Den dokumentariske stilen går igjen både i bildene og de skulpturelle installasjonene.
Bjørnmyr er grundig i sine forarbeider, og det er tydelig at hun legger mye arbeid og kunnskap i det fototekniske. Dette gjør henne til en svært dyktig fotograf og en spennende kunstner. Hun bidrar med sin praksis til å løfte fram fotografi som kunst på en forbilledlig måte.
Et av de store innrammede fotografiene viser stiliserte ruiner etter byen Agdam i Azerbaijan. Byen ble grunnlagt på 1700-tallet og var kjent for produksjon av smør og vin. Konflikten mellom Armenia og Azerbaijan, som begge hevder sin rett på regionen Nagorno-Karabakh, har pågått store deler av 1900-tallet, med eskalering og full krig i perioden 1988-1994, og ny oppblomstring i 2016 og 2020. 1993 ble Agdam fullstendig ødelagt under krigshandlingene og står nå som en spøkelsesby. I Bjørnmyrs foto hviler det en stor ro over levningene av byen, men vi vet at det ofte ruver noe skjebnetungt over slike ruiner.
Et epitafium er et gravminne eller en minnetavle, først sett i oldtidens Egypt og Hellas, senere funnet i europeiske kirker fra middelalderen og framover mot vår tid. Bjørnmyr lager epitafier på sin egen delikate, samtidig direkte måte.
Det eneste myke materialet i utstillingen er et grønt mønstret samisk sjal i jacquard-vev. Sjalet henger pent drapert over et stålstativ midt i rommet. Veven er vakker – og jeg forestiller meg at det vil føles varmt og mykt mot huden. Bjørnmyr vil med dette vise til sine samiske røtter i Sulitjelma, hvor hennes forfedre mistet sin kultur, sitt språk, sine klesdrakter og artefakter til fornorskingspolitikken på 1800-tallet. Når jeg vet det, blir sjalet et sterkt vitnesbyrd om menneskers vilje og mulighet til å begå urett mot andre, og det hviler en stor sorg over kunstverket.
Det vakre samiske sjalet i jacquard vev blir et symbol på kunstnerens røtter i Sulitjelma. Rydningssamer mistet sin kultur, sitt språk, sine artefakter og sin identitet til fornorskingspolitikken på 1800-tallet.
Sammen skriver vi historien
Stormen kunst/dájdda har stor takhøyde og store vinduer ut mot gaten som slipper inn mye lys. Rommet står som et tempel og innbyr til en opplevelse fylt av ro og harmoni, nærmest noe sakralt. Å gå rundt i «Epitaph» er som å bevege seg gjennom en katedral, eller gjennom Akropolismuseet i Athen.
Spenningen i utstillingen ligger i avstander mellom tid og rom; fra maya- og azteckulturer i Sør-Amerika, via Sumer i Midt-Østen, Nok i Afrika og europeiske jøder som offer for nazismen, til rydningssamer i Nord-Norge; fra oldtiden til vår nære historie og samtid. Kunstneren har skapt minnebilder over kulturer og sivilisasjoner som av ulike årsaker helt eller delvis har gått tapt. Det vi sitter igjen med av disse kulturene er småbiter, myter og minner.
I «Epitaph» gjenskaper Bjørnmyr artefaktene og historiene får nytt liv. Vi vet at det baserer seg på kunstnerens imaginære visualiseringer. Og vi vet at det som er utstilt ikke er historisk korrekt. Men her oppleves det som underordnet. Utstillingens betydning ligger i kunstnerens innsats i å gjenskape kulturelle gjenstander slik de kunne ha vært, for at vi i dag skal kunne få en forståelse av den kulturhistorien som er gått tapt. At historien er verdt å minnes. Og at vi i dag er sammen om å skrive det som blir vår historie.
«Epitaph» får meg til å tenke på viktigheten av kulturmøter preget av omtanke og respekt, nysgjerrighet for hvem «de andre» er, og viktigheten av harmoni, kunnskap og ettertanke.
Marianne Bjørnmyrs vakre kunst minner oss også om levd liv, død og forgjengelighet, og om hva vi vil skal bli stående igjen etter oss. Men jeg undrer meg fortsatt over hva det betyr at det eneste myke materialet i utstillingen er det grønne samiske sjalet.
ABONNERE PÅ SE KUNST MAGASIN
Årsabonnement og enkeltutgaver bestiller du på nett via tekstallmenningen.no
Privat abonnement 369 kr. / Fire utgaver i året levert hjem rett i postkassen.
Bedriftsabonnement 669 kr. / Motta tre eks. av fire utgaver i året.
Enkeltutgaver 105 kr.
Betalingsalternativer:
Faktura eller
Abonnementet er løpende til det blir sagt opp.
Har du spørsmål eller ønsker å bestille abonnement gjennom oss, ta kontakt så ordner vi det!
Kontakt redaksjonen: magasin@sekunst.no eller post@sekunst.no