«MYK MARMOR: HÅKON ANTON FAGERÅS», 22. OKTOBER 2016 – 29. JANUAR 2017, NORDNORSK KUNSTMUSEUM
Tekst: Hilde Sørstrøm. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum / Kim G. Skytte
Publisert 20.desember 2016 | SeKunstMagasin nr 04 2016
KUNSTKRITIKK
- MYKER OPP DET KLASSISKE FORMSPRÅKET
Blant de elleve skulpturene i utstillingen er to av marmorskulpturene plassert i andre etasje blant kunstverk fra museets faste samling. La oss starte her - ved skulpturen Lillemann sover, som forestiller en naken mann liggende i fosterstilling midt på gulvet og med hodet hvilende på en pute. Størrelsesforholdet mellom den lille, men likevel voksne, mannen og puta får det hele til å se litt komisk ut.
Omgitt av Adelsteen Normanns landskapsmalerier plasseres imidlertid den hvite marmorskulpturen inn i en kunsthistorisk kontekst. Fagerås, som selv valgte plasseringen, setter her skulpturen i sammenheng med eldre kunstverk hvor tradisjonelle elementer som rom, lys og farge er viktige redskaper og virkemidler for å komponere en virkelighetstro gjengivelse av naturen. Fagerås benytter også selv et klassisk formspråk hvor blant annet arbeidet med lys og skyggevirkning skaper en illusjon av hud og stofflighet i den harde marmoren. I Lillemann sover bryter han allikevel med den tradisjonelle konteksten blant annet ved å plassere skulpturen helt nede på gulvet. Og denne insisteringen på å benytte seg av, og samtidig bryte med, tradisjonen er noe som går igjen i hele utstillingen.
De hvite marmorskulpturene til Fagerås fremstiller nemlig ikke atletiske krigere, historisk helter, mytologiske helgener eller gudinner med symbolsk ladede attributter - noe den vestlige kunsthistorien har mange eksempler på. Fagerås sine skulpturer har moderne hårfrisyrer og er ikledd moderne klær, som joggebukser og hverdagslige truser. De er fremstilt med et personlig og alminnelig kroppsspråk som i stor grad skiller seg fra den stolte og til tider selvgode holdningen som preger antikke og nyklassisistiske skulpturer. I stedet er det en viss sårhet over skulpturene. En venn av meg sa det så enkelt om Lillemann sover; man får bare lyst til å legge et teppe over ham.
Hverdagslig kontrapost
Fagerås er en av få kunstnere i Norge som arbeider med skulptur i et tradisjonelt klassisk-figurativt formspråk. Tradisjonen viser seg først og fremst i materialvalget italiensk hvit marmor fra Carrara, men tildels også i skulpturenes positurer. I marmorskulpturen Thea, møter vi for eksempel en naken stående kvinne som med uttrykksfulle hender løftet foran seg, stirrer tankefullt ut i luften. Måten hun synes å se forbi betrakteren på, uten å møte blikket, er et typisk trekk fra nyklassisistisk skulptur og et trekk som også går igjen i skulpturene til Fagerås. Også i skulpturen Equilibrio hvor vi møter en voksen mann med begge armene strukket ut, som om han balanserer på en line, er tradisjonen tydelig tilstede i den figurative gjengivelsen. Fokuset på menneskekroppens fysiske struktur som skulpturen viser til har sine røtter i klassisk tradisjon.
Enda tydeligere er dette imidlertid i det som kanskje er utstillingens viktigste skulptur; La ragazza magra. En skulptur av en stående ung kvinne med moderne hårfrisyre og hverdagslige truse som spontant og nonchalant klør seg på ryggen. Den kontrapostlignende stillingen til den unge kvinnen er en klar referanse til antikken og skulpturen er dermed utstillingens beste eksempel på hvordan Fagerås i det ene øyeblikket befinner seg i samtiden og i det neste sender oss århundrer tilbake.
Hugger ut stemninger
Utstillingen består av skulpturer i både støpejern og marmor som alle er modellert først i leire for så å bli hugget ut i sitt endelige materiale. Dette er en tidkrevende prosess som krever stor tålmodighet og tilbyr lite rom for å angre seg. Med dagens muligheter for 3D-printing kan man spørre seg hvorfor kunstneren ikke bare kaster seg på denne trenden eller i det minste - som de fleste andre billedhuggere - ansetter noen andre til å ta seg av selve uthuggingen.
Men Fagerås gjør alt selv og resultatet får vi som betraktere gjennom en opplevelse av svært uttrykksfulle skulpturer som oser av personlighet og karakter. Marmorskulpturen Maren fremstiller for eksempel en ung pike i joggebukse og med armene litt trassig i kors. Modellen er kunstnerens datter som da hun var 11 år gammel var svært lite interessert i å stå modell. Hun gjorde det til slutt likevel - i bytte mot en albinohamster hun ønsket seg. Og det er nettopp dette møtet med en bestemt 11-åring på vei inn i tenårene, som Fagerås selv har sett, og som han så fint har hugget ut i denne skulpturen.
Også i marmorskulpturen So stilt og mjukt å sova er det en egen stemning som kommer til uttrykk gjennom skulpturens kroppsholdning og formspråk. Vi møter en eldre mann som nærmest som et barn drar puta etter seg mens han bærer massen fra sin egen kropp over gulvet. Fagerås har også laget en versjon av skulpturen i støpejern, og sammen understreker dem materialets evne til å iverksette forskjellige stemninger. Selv om begge uttrykker sårbarhet har marmorfiguren noe barnlig og mykt over seg, mens det rustfargede støpejernet frembringer følelsen av en rusten gammel mann hvor tidens tann har satt dypere spor.
Myker opp det klassiske formspråket
Som utstillingens tittel «Myk marmor» antyder står fornemmelsen av mykhet sentralt. Dette understrekes i verket Enda en pute som forestiller en delvis sammensunken dunpute. Ifølge kunstneren selv blir den et slags memento mori-motiv som symboliserer livets forgjengelighet. Nok en gang setter Fagerås seg selv i en kunsthistorisk tradisjon - gjennom den tradisjonelle memento mori-symbolikken - samtidig som han i motivvalget - en hverdagslig pute - bryter med den samme tradisjonen.
Mykheten kommer likevel best frem i den tidligere nevnte La ragazza magra. Der kvinnefigurens hånd griper tak i sin egen hud på ryggen ser man hvordan materialets egenskaper og kunstnerens modellering, spill med lys og skygge skaper følelsen av myk menneskehud. Denne fremstillingen av myke naturlige kropper er fjernt fra den klassiske tradisjonens idealiserte menneskekropper som ofte var i overkant atletiske. Italienske Antonio Canova (1757-1822) fremstilte for eksempel i sine skulpturer med idealiserende og forskjønnende kropper som på ingen måte fremstod som et forsøk på å imitere levende mennesker. Hos Fagerås derimot, ser man nettopp hvordan hans modellering og arbeid med lys og skygge gir “liv” til skulpturene og gjør dem menneskelige.
En annen historie
Utstillingen har mange lag, og det er mye jeg liker ved den. For meg er imidlertid kunstnerens tilnærming til menneskelivet særlig interessant. Håkon Anton Fagerås viser hvordan man kan fortelle noe om livets gang uten å inkludere de vanlige “store” øyeblikkene som fødsel, konfirmasjon, giftemål og død. Men gjennom å la modellenes ubevisste kroppsspråk definere sine skulpturer fortolker Fagerås vårt hverdagslige møte med verden. Og sammen forteller skulpturene av spebarn, barn, unge og voksne en annen historie om vår livssyklus enn det naturvitenskapen gjerne fokuserer på. Fagerås forteller om hvordan mennesket er både banalt, reflektert, vakkert, morsomt og uendelig skjørt – hele livet. «Myk Marmor» er i det hele tatt en uvanlig god utstilling om de helt vanlige øyeblikkene som definerer oss som mennesker.
Utstillingen er et samarbeidsprosjekt mellom Nordnorsk Kunstmuseum og Vigeland-museet og gav besøksrekord da den ble vist i Oslo i sommer. Her i Tromsø kan den oppleves fram til 29. januar 2017.