Utstillingen "En usunget sang" er en vidåpen og dyp sanselig refleksjon.

Tekst: Anki Gerhardsen, FRILANS JOURNALIST OG KRITIKER. 
Foto: Anki Gerhardsen, Kjell Ove Storvik / Nordnorsk kunstnersenter
Publisert 20.september 2018 | SeKunstMagasin nr 03 2018

KUNSTKRITIKK
DET SOM FINNES I MINNET

Hvem er jeg og hvor kommer jeg fra? Dette spørsmålet har tradisjonelt vært godt synlig blant nordnorske kunstnere, men kanskje i særlig grad på den samiske kunstscenen. Tidvis fungerer det godt, men litt for ofte dominerer klisjeene, stereotypiene og en tidvis idylliserende framstilling av kultur og sted. Marita Solberg er sånn sett mer kompleks og dessuten vanskeligere å plassere. Hun er vokst opp i Manndalen, er bosatt i Tromsø, utdannet i Oslo, og betegner seg selv som en nomade på den norske og internasjonale kunstscenen. Det kan hun godt gjøre. Hun har bodd og jobbet i New York, i London og i St. Petersburg, og rundt kunsten hennes er det en aura av noe stedbundet og stedløst på en og samme tid.

Marita Solberg jobber med lyd, performance, skulpturer og installasjoner, og er dessuten en dyktig sanger. Samiske referanser er ofte til stede i arbeidene hennes, men minst like sterkt står det multikulturelle, det flerspråklige og det sanselige. Det som går på tvers av klar opprinnelse og tilhørighet. I dette mangfoldige og udefinerbare landskapet hører også hennes første separatutstilling «En usunget sang» hjemme. Den åpnet på Nordnorsk kunstnersenter i midten av juni, og selv om nesten alt som er her kan spores tilbake til Manndalen, er dette en utstilling som er større enn tid og sted. Her er drøm, her er virkelighet, her er minner, fantasier, spor og refleksjoner. Alt blandet sammen til en filosofisk-magisk betraktning som inkluderer lyd, lukt, taktilitet, visualitet og innimellom en nesten feberaktig måte å oppfatte verden på. Det er gripende og det er uforutsigbart.

Fortryllet verden
I et eget rom er en skulpturell installasjon bestående av blant annet fiskeskjelett, kjevebein fra dyr og kråkesølv. Denne snurrer rundt sin egen akse, og objektene kaster forstørrede skygger på veggen bak. Men ikke bare det. Jeg har på meg 3D briller, og dermed river skyggene seg løs fra veggen og blafrer i løse luften foran meg. Sammen med et meditativt lydspor bestående av Solbergs sang og tonene fra en hjemmelaget cello, blir hele rommet som fortryllet. Det er vanskelig å skille skygge fra objekt, fysisk fra metafysisk, mulighet fra virkelighet. Jeg blir stående der inne og tenke på Platons hulelignelse: Hva er mest sant, ideene eller tingene?

Det er utrolig elegant utført, og svært virksomt, og den samme magiske fornemmelsen stråler også ut fra neste del av utstillingen: Et bokstavelig talt lav- og mosedekket landskap med selvlysende strå, objekter som ligner på ører, hjerner, ubestemmelige figurer som lyser eller skinner. Og opp fra mosen kommer det stemmer som snakker. Som forteller historier. Som legger ut om skrømt. Om Adam og Eva og Læstadius. Eller som bare uttaler enkeltord. Enkeltord som fanges opp og forsvinner i et stort ekko. Noen steder er lyden så svak at jeg må sette meg ned på kne for å høre hva som blir sagt. Dermed strømmer også lukten av mose og lav opp mot meg og vider ut opplevelsen. Det hele blir til en lavmælt kakofoni av lyd, lukt og skimrende lys, og følelsen av drøm, av gråsonen mellom våken og sovende, før og nå, trenger inn og tar plass. Det er svært fascinerende, det er svært vakkert, og det er mystisk uten å bli romantiserende.

Mangfoldige uttrykk
Det tar tid å oppleve og ta innover seg denne utstillingen. Også fordi stemningen har markante brudd. For der magien og dunkel belysning råder i første del, er det sterke farger, skarpt lys, ballonger, glassboller, veggmalerier, hverdagslige objekter, filleryer og plakater i den siste. Og en frisk lukt av deig som gjærer. I en rekke fargerike poser, laget av strømpebukser og som formmessig gir assosiasjoner til magesekken på dyr, hever store mengder brøddeig. Innimellom bobler deigen ut av posene, og klasker mot gulvet. Marita Solberg sier selv at deig og brødbakst har tatt en betydelig plass i barndommen hennes. I tillegg påpeker hun brødets sterke symboleffekt som religionens rekvisitt.
Manndalen er et område i Nord-Troms med norsk, samisk, svensk og kvensk befolkning. Kristendommen, særlig i form av læstadianismen har stått svært sterkt her, og dermed gir brøddeigen rom for et større assosiasjons- og refleksjonsgrunnlag: Det tar plass, det sveller, det er mye av det. Allikevel er det ingenting her som peker mot negative minner eller en problematisering. Det er egentlig nokså forunderlig. Dommedagstro og angsten for synden har en enorm plass i den læstadianske trosutøvelsen, og har lagt store begrensninger på livsutfoldelsen for svært mange mennesker fra Nord-Norge, og kanskje særlig i samiske miljøer. Til å være et kunstprosjekt som undersøker minner, oppvekst og bakgrunn, er det i det hele tatt påtakelig lite spor av smerte, avsmak, ubehag eller uro.

Inkluderende og inviterende
For alt jeg vet var kanskje uroen til stede i performancen som åpnet utstillingen. I følge Nordnorsk kunstnersenter skal en video fra denne åpningen etter hvert integreres i helheten, og gi publikum en opplevelse av Marita Solbergs performative uttrykk også. Foreløpig ligger det performative mest i mikrofonen som slynger seg som en rød slange bortover gulvet, og inviterer publikum til å synge, snakke eller på andre måter være med på å forme kunstuttrykket selv. Det er et fint og inkluderende element som også understreker at ingenting er endelig, ingenting er ferdig og enhver som kommer inn i en fortelling setter spor.

Utstillingen «En usunget sang» har blitt en rik og spennende kunstutstilling som både forteller, underliggjør, graver og løfter. Hele tiden åpent, hele tiden inkluderende, tidvis overveldende sterkt og vakkert og ofte lekent. Marita Solberg markerer seg som en av de mer interessante kunstnerne i landsdelen innenfor sitt felt.