CREATION OF A MOMENT, KAVIARFABRIKKEN, 2019 – 2020, HENNINGSVÆR
Tekst: Øystein Voll – kunsthistoriker, frilans kunstskribent og kritiker.
Foto: Øystein Voll, Cecilie Haaland / Kaviarfabrikken.
Publisert 10.desember 2019 | SeKunstMagasin nr 04 2019
KUNSTKRITIKK
"CREATION OF A MOMENT" - ET SKAPENDE ØYEBLIKK
Fra fotografiets spede begynnelse på 1820-tallet og frem til i dag har både teknikk, motiv og konsept endret seg radikalt. I «Creation of a Moment» viser Kaviarfabrikken frem veldig gode fotografer fra de siste tiårene.
Som alltid er kunstverkene hos Kaviarfabrikken lekkert presentert. Hengende på hvite vegger i luftige lokaler med utsyn til skiftende Lofotnaturen gjennom store vinduer. Er det nødvendig å presentere en fotoutstilling i Lofoten i 2019? Er ikke naturen - og alle millioner naturfoto tatt av amatører og profesjonelle i løpet av et år nok? Svaret blir naturligvis ja. Vi trenger en fotoutstilling i Kaviarfabrikken. Rett og slett fordi dette er kunstnere som har skapt eller fanget et øyeblikk, enten det er iscenesatte eller mer tilfeldige motiver. Som både frivillige og tvungne storforbrukere av massemedias hysteriske visuelle kommunikasjon gjennom dager, uker og år, er det deilig å kunne oppleve et pusterom, og omgi seg med reflekterte, meningsbærende objekter formidlet av kunstnere som har noe på hjertet.
Tyngde og seriøsitet
Fotografier av et tredvetalls kunstnere skaper et overveldende inntrykk når jeg går gjennom utstillingens to etasjer. Kaviarfabrikkens «Creation of a Moment» rommer så mange ulike former for fotokunst, at det blir som et fordypende sveip gjennom både fotohistorien og den nyere kunsthistorien. Her er mange solide navn.
Tom Sandberg, Uten tittel, Foto: Øystein Voll
Tom Sandberg (1953-2014) er en av de aller største norske fotografer noensinne. Et stort fotografi av Sandberg fra 1999 har fått en sentral plass i kunsthallens førsteetasje. Han arbeidet i sorthvit og det er lett å kjenne han igjen på både teknikk og motiv. Samtidig er dette ett av de mer sjeldne portrettene hans. De er som regel skarpe og konkrete, mens dette beveger seg nesten mot det abstraherte.
Olafur Eliassons, The fault series, 2001. Foto: Cecilie Haaland / Kaviarfabrikken.
Vis-a-vis Sandberg henger Olafur Eliassons (1967) The fault series fra 2001. Det er et fint grep. Islandsk-danske Eliasson er i sin kunst ofte opptatt av naturfenomener. Mange av hans arbeider har form av vitenskapelig dokumentasjon, noe som tilfører hans kunst tyngde og seriøsitet. Her presenterer han 32 mindre, innrammede fargefoto som viser mosegrodde sprekker i bakken i det islandske vulkanske landskapet. Sprekkene framstår som vitner om geologiske bevegelser i grunnen gjennom millioner av år. De gjentagende motivene forsterker og understreker dramatikken. Naturens krefter som på Island er spesielt sterke og synlige kan minne oss om hvor furete vi mennesker blir, både fysisk og psykisk, etterhvert som årene går. Dette i motsetning til Sandbergs kjølige utsnitt av et ansikt, i en form for utvisket og dus teknikk som gjør at ansiktet kan være hvem som helst og uten en spesifikk alder. Det er som et drømmeblikk, hvor Sandbergs motiv i Eliassons verk ser for seg hvor preget man kan bli av livet. Som en variasjon over Oscar Wildes «Bildet av Dorian Grey».
Dash Snow. Foto: Øystein Voll
Livets skyggesider
Innerst i første etasje blir jeg advart mot sterke scener, nakne kropper, og synlige kjønnsorganer. Det er alltid forundrende at utstillingssteder ser seg nødt til å advare mot en bestemt type kunst. Det er stort sett alltid rettet mot nakenhet og kjønn. Er kunstverkene av Ryan McGinley (f. 1977), Dash Snow (1981-2009) og Darja Bajagic (f.1990) i dette rommet virkelig så ille? Alle de tre nevnte kunstnernes arbeider fokuserer ofte på livets skyggesider. Snow, som inntil han døde av en overdose 27 år gammel gikk for å være en av New Yorks mest kontroversielle kunstnere, viser her blant annet et polaroidfoto av en mann som sniffer kokain fra en annen manns kjønnsorgan. I et nøtteskall viser dette kunstnerens liv med narkotika og sex, men også en lovende karriere. Bajagics kunst er direkte og konfronterende. Hennes God Bless Innocence fra 2017 er del av en serie hvor hun mer eller mindre oppfordrer til drap på pedofile. Tittelen er hentet fra en tegning laget av det drapsdømte overgrepsofferet Joseph Druce. Han drepte en mann som gjorde tilnærmelser til ham, og senere en overgrepsdømt prest i fengsel. Darja Bajagic vil få oss til å reflektere rundt hva som er godt og ondt, alt etter som hvilket perspektiv man ser en sak fra.
At disse kunstnerne vises i Kaviarfabrikken understreker en uredd og mangfoldig kuratering. Samtidig vitner det om en interesse for å vise de store og «riktige» navnene. Det er jo noe av en privat kunsthalls utfordrende balansegang. Hva er nødvendig for å vise bredde, og hvor går grensen mot det banale og kommersielle?
Eksperimenterende former
I andre etasje er det en mengde mindre fotografier og noen morsomme skulpturelle fotografier og installasjoner. Norske Sandra Vaka Olsen (f. 1980) er en spennende kunstner som noen ganger plukker verkene sine ned fra veggen og presenterer dem på gulvet, sammenkrøllet og bortslengt. Det blålige, abstraherte og vannaktige Pink Air Surfer Suffer fra 2013 ligger på gulvet og bryter sånn sett den litt monotone helheten med fotografier som henger på rekke og rad etter hverandre på veggene. Britiske Matthew Stones (f. 1982) Dilatant Tendency Generator (2010) viser flere delikate fargefoto skulpturelt innrammet og montert i noe som ligner tre sammensmeltete kubeformete småbord. Sammen med spanske Luis Vidals Quiero Ser Lindo 1 (1999) utgjør disse eksempler på at også fotokunst kan gli over i eksperimenterende former. Dette er jo ikke lenger noe nytt i så måte, men føyer seg inn i modernismens og kanskje i enda sterkere grad postmodernismen leten etter nye måter å presentere og vise kunst på.
En sjelden mulighet
I Kaviarfabrikkens «Creation of a Moment» presenteres et imponerende antall banebrytende kunstnere og fotografiske verk som er uttrykksmessig varierende. Enkelte kunstnere gjør virkelig utstillingen verdt å se. I tillegg til nevnte Sandberg og Eliasson utmerker både Adam Jeppesen og Michael Sailstorfer seg. Torbjørn Rødlands litt banale fotografi Thirteen Fortynine fra 2007 spiller på humor, og slipper unna med det. At andre verk føles litt malplasserte eller tilfeldige er nok prisen man må betale for å ønske å vise frem så mange verk. Det skal sies at Kaviarfabrikken kun lager én utstilling per år!
Som del av Kaviarfabrikkens varierte utstillingsprogram gjennom seks år er det berettiget å presentere fotokunst med jevne mellomrom, og de gjør det på sedvanlig solid måte. Publikum må selv få definere om denne utstillingen føles aktuell. Jeg synes i alle fall den er relevant, og at Kaviarfabrikken gir besøkende i Lofoten en sjelden mulighet til å se god og interessant norsk kunst satt i kontekst med internasjonale stjernekunstnere her i Nordland. Den eneste kunstinstitusjonen som kunne matchet dette stjernelaget er Nordnorsk Kunstmuseum i Tromsø. Andre museer, gallerier og kunstforeninger nord for polarsirkelen ville mest sannsynlig ikke hatt mulighet.
Foto som skulptur på gulvet. Sandra Vaka Olsen, Pink Air Surfer Suffer, 2013. Foto: Cecilie Haaland/Kaviarfabrikken