THE RUSSIAN CONNECTIONS, BARENTS SPEKTAKEL 2020, PIKENE PÅ BROEN, 12. – 16. FEBRUAR, KIRKENES
Tekst: Anki Gerhardsen, frilans jurnalist og kunstkritiker
Foto: Anki Gerhardsen - Maksim Malyutin – Michail Slavin
Publisert 20.03 2020 | SeKunstMagasin nr 01 2020
KUNSTKRITIKK
- TUNG MATERIE
«Styrer Russland alt?» Spørsmålet står skrevet med svarte bokstaver over en hvitmalt portal med to dører i gågata i Kirkenes. Det er februar, det er festivaltid, og tittelen på Barents Spektakel 2020 er «The Russian Connections». Velger du døra til venstre, betyr det at du svarer «ja». Velger du døra til høyre, er svaret ditt «nei».
Både spørsmålet og svaralternativene gjennomsyrer mye av det Barents Spektakel behandler i år, ikke minst i form av en rekke debatter. Og Kirkenes er virkelig stedet for slike debatter, særlig nå. Dette er byen som nettopp har fått Frode Berg hjem etter to år med spiondom i et russisk fengsel. Her diskuterer man E-tjenestens virkemåter høylytt og forbannet, her påstås det at FSB har full kontroll, og for ikke lenge siden kunne ikke flyene lande fordi russerne jammet GPS-signalene. Jeg blir stående foran portalen å tenke. På hybridkrig. På trollfabrikker. På digital uro. Hva driver de egentlig med, russerne? Hva er villet politikk og hva er utenfor kontroll?
Ikke alle av festivalens kunstutstillinger diskuterer russisk innblanding så eksplisitt som festivalens tittel signaliserer. Inghild Karlsens sanselige utstilling Epoch of the crab fremmer først og fremst en dyp uro for naturmiljøet, mens filmen Northern Drift av Alexis Destoop er en poetisk, om enn nokså tungfordøyelig refleksjon over grenser og landskap i nord.
Slik blir du spion
På Terminal B går imidlertid hovedutstillingen «Spy DIY» dypt inn i den verktøykassen moderne overvåking benytter, og utstillingen er sterkt preget av digital teknologi og elektroniske signaler. Det er russiske Aristarkh Chernyshev og Pikene på Broen som har kuratert, og oversatt til norsk kan tittelen Spy DIY bety omtrent «gjør det selv-spionasje». Det er en treffende beskrivelse, for det er mye selvgjort overvåking her. I alt ti kunstnere eller kunstensembler er involvert, i tillegg til en gruppe beboere fra en bydel i St. Petersburg.
Digital kontroll er stikkordet som forener de aller fleste av kunstverkene i utstillingen. Det handler i stor grad om å ta i bruk verktøy for å avsløre, dokumentere eller svare på den overvåkingen vi ellers er vant til at det er myndigheter som utøver. Beboerne fra St. Petersburg har for eksempel tatt grep for å avsløre miljøkriminalitet i bygningsbransjen. En film med russisk tale forteller historien om hvordan de sendte en GPS-tracker gjennom kloakksystemet i en høyblokk for å dokumentere forurensning av Finskebukta.
Samfunnsengasjement og aksjonisme
Det sveitsiske ensemblet, !Mediengruppe Bitnik har også tatt skjeen i egen hånd. Deres Delivery for Mr. Assange er en installasjon bestående av et videoverk på to skjermer, samt hybride kart over bygater og bygninger. Videoen dokumenterer en 32 timer lang aksjon !Mediengruppe Bitnik gjennomførte i 2013. Da sendte de et aktivt videokamera med posten inn til Wikileaks - gründeren Julian Assange på Ecuadors ambassade i London. Assange levde i asyl på hos denne ambassaden i flere år for å unngå amerikanske og britiske myndigheters arrestordre.
Den ene skjermen viser bilder som kameraet filmet på sin ferd mot Assange, mens den andre skjermen viser folks respons på de samme bildene. Følgerne til Mediengruppe Bitnik! kunne altså både bivåne pakkens ferd gjennom halvannet døgn, og engasjere seg selv i form av meldinger og hilsener på Twitter. Det hele avsluttes med at Assange mottar pakken og snakker direkte til aksjonens publikum gjennom kameralinsen.
Den russiske kunstneren Valentin Fetisov driver også med overvåking og dokumentasjon i sin installasjon «Vær min venn». Nærmere bestemt overvåkning av den digitale aktiviteten hans venner og bekjente bedriver på sosiale medier. På fem tv-skjermer vises navn og lysende prikker i ulike farger, og fargene angir hva vennene har drevet med, om de har lest nyheter eller om de har kommunisert skriftlig. Fetisov tilsynelatende uskyldige kartlegging av sine venners personlige data peker altså tydelig mot en alvorlig diskusjon om hvordan internasjonale selskap som Facebook samler informasjon om brukerne.
Men at Facebook samler data er ikke akkurat ‘breaking news’. Diskusjonen er høyst levende allerede, og jeg begynner så smått å savne kunstens egen stemme i denne utstillingen. Mange av arbeidene minner mest om dokumentasjon av samfunnsengasjement, men rom for skråblikk, undring og tenkning er nesten fraværende.
Å tro på en due
Det mest iøynefallende unntaket er norske Anders Eiebakke. I et glassmonter står en håndlaget kameradrone med utseende som en hvit due. Eiebakke har både tegnet og formet dronen gjennom 3D-modellering og printing, og har selv gjort programmering og lodding. Sett fra bakken vil denne duedronen framstå som en ekte fugl når konturene tegner seg mot himmelen. Bare tanken på at det kanskje svever slike lureduer der ute er både dypt fascinerende, og inderlig skremmende på samme tid. Eiebakke har også en tydelig politisk profil, og dronen er en hyllest til den tyske revolusjonen i 1918 – som veltet keiserdømme og avsluttet 1. verdenskrig. Dronen var Eiebakkes bidrag til Public Art Munich i 2018, og ble fløyet som en performance på et sentralt åsted for revolusjonen.
«Spy DIY» byr ellers på flere skjermer å studere, ipads, fragmenterte filmer og lange tekster på veggene. Og kanskje er utstillingens største problem at den framstår for ensartet hva materialitet, retning og problemstilling angår. Den har fortapt seg i en digital form, og i tillegg er det for mange kunstverk som ikke er mulig å oppleve uten brukermanualer med forklarende beskrivelser. Noen av disse beskrivelsene har i tillegg et språk som er nærmest ugjennomtrengelig.
Jeg finner riktignok et par skinnsko med påmontert avlyttingsutstyr gjemt i hælene, og en paraply med giftampuller. Her er også en spennende, falsk utgave av New York Times, men jeg savner en større bredde hva uttrykk og form angår, og opplever utstillingen som massiv og lite sanselig. Samlet sett minner festivalens hovedutstilling mer om en diskusjon som et vitenskapssenter eller datatilsynet kunne dratt i gang enn en kunstnerisk bearbeidelse av samfunnsutfordringene rundt oss. Både spionskoene og paraplyen er eksempelvis museumsobjekter tilhører et museum i St.Petersburg. Når utstillingen også inkluderer aktører som hverken er kunstnere eller definerer arbeidet sitt som kunst, blir «Spy DIY» for mye tema og for lite estetisk refleksjon.