"I CRAFT, I TRAVEL LIGHT", NORDNORSK KUNSTMUSEUM, 29. APRIL – 08. OKTOBER 2017
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, skribent og kunstkritiker. Foto: Nordnorsk Kunstmuseum
Publisert 20.juni 2017 | SeKunstMagasin nr 02 2017
KUNSTKRITIKK
- TRÅKKER OPP NYE STIER TIL NORDOMRÅDENE
Med den industrielle utviklingen fra midten av 1800-tallet og med den moderne globaliseringen har det i dagens samfunn blitt mindre viktig med yrker som bygger på lange tradisjoner og fysisk arbeidskraft. Omgangen med naturen har blitt mindre vanlig og vi har gitt mer avkall på kunnskap om teknikk, materialer og arbeidsprosesser som før var å regne som essensielle. Problemstillingen er velkjent og utstillingen som denne våren og sommeren vises på Nordnorsk Kunstmuseum, kan sies å ta opp denne tematikken. Gjennom skulpturer og installasjoner hvor det insisteres på lange og detaljorienterte arbeidsprosesser kan utstillingen oppleves som en kritikk av den moderne verdens holdning til arbeid. Men utstillingen tar likevel en ny vending når den baserer seg på kunsthåndverk fra nordområdene. Et område som blir viktigere og viktigere i debatten om verdifulle naturressurser. Men hvilken verdi har naturressursene egentlig for kunsthåndverkere?
Tradisjon og fornying
I foajeen til kunstmuseet henger en lasso dekorativt snurret sammen. Det er Martin Fedotovich Taibarey og Anisiya Caurilovna Taibarey som har laget lassoen som er utført i en fletteteknikk basert på en gammel metode. Til tross for at lassoen er både sterk og elastisk er det få som benytter seg av denne teknikken i reindriften i dag. Den sjeldne lassoen representerer derfor en typisk inspirasjonskilde for kunstnere som arbeider med kunsthåndverk i nordområdene.
Et klart eksempel på denne fascinasjonen får vi allerede i de to store halvkuleformede skulpturene i fiskeskinn som henger på veggen i samme rom som lassoen. Hemisphere I (2012) og Hemisphere II (2015) strekker seg ut i rommet, og kan minne om to gigantiske kråkeboller. De er laget av Solveig Ovanger. Den norske kunsthåndverkeren har i flere år arbeidet med teknikker hun har lært av folkeslag i Amurområdet i Sibir for så å utvikle sin egen særegne stil inspirert av dette. Her har hun bearbeidet fiskeskinn fra sei og skapt en høyst poetisk framstilling med naturmaterialet. Til tross for den naturlige vakre sammenstillingen av farger som varierer fra sølvgrått til blågrønt og sort, blir nok fiskeskinnet av mange først og fremst forbundet med sleipt rask fra middagstallerkenen. I Hemisphere I og II får vi derimot et mer poetisk estetisk møte med skinnet. Ovangers matematiske arbeid med mønster, form og varierende fargenyanser danner et godt bilde av hvordan tradisjonelle teknikker tas med videre av dagens kunstnere, og får en helt ny form og funksjon i møte med kunstnerens hånd.
Symbolsk døråpner
Tekstilkunstneren Aslaug Magdalena Juliussen er en kunstner som har gjort seg svært bemerket ved å bruke restprodukter etter slakt av dyr som sitt kunstneriske materiale. Horn, hover, øremerker, skinn, hår som ellers regnes som verdiløst blir for henne verdifulle. Tekstilverket Multiple Stitches - Sight in Absence III som henger i fiskekroker festet i et stativ, består av et stort stykke tekstil som på den ene siden ligner en husdør. Fra kantene stikker det ut lange sorte, strie dyrehår som antyder en mørk og ubehagelig bakside.
Med døren som utgangspunkt - en velkjent metafor for innganger og utganger - blir Juliussens verk en sterkt symbolsk ladet kunstinstallasjon. Og satt i sammenheng med resten av verkene i utstillingen styres også tankestrømmen deretter. Den hengende døra blir for meg først og fremst et symbol på nomadeliv - og det å bevege seg mellom forskjellige rom. Det blir særlig interessant sett ut i fra nomadetilværelsen hvor lavvodøra åpner for nye rom alt etter hvor man bosetter seg.
Inviterer til fysisk deltakelse
En tradisjonell samisk sjalteknikk med trådfrynser i nyanser av gult, hvitt, rødt, blått og sort danner den monumentale installasjonen Crossing Paths av finske Outi Pieski. Installasjonen har fått et rom for seg selv hvor den henger ned fra taket og kan beskues både fra etasjen over, fra forsiden og fra innsiden. For mellom frynsene er det laget kryssende stier slik at man kan bevege seg ut og inn av de fargerike omgivelsene som frynsene danner. Slik kan publikum utforske hvordan den tradisjonelle teknikken har fått nytt liv av Pieski.
Også Cecilie Haaland inviterer publikum til å involvere seg fysisk med hennes arbeider. Inner Beauty består av ni små hvite porselenskrukker som representerer hver sitt grunnstoff eller metall som utvinnes i Barentsregionen. Her kan publikum både se og føle på hvordan gull, sølv, kobberoxid og jernoxid kjennes ut, for slik komme nærmere innpå disse stoffene som vi omgir oss med i nordområdene. Verket gir en visuelt fargerik og sanselig opplevelse av naturressurser. En enkel, men absolutt en virkningsfull måte å knytte sammen naturvitenskapen og det sanselige på.
Arbeid og verdi
At de utvalgte kunstnerne i «I Craft, I Travel Light» verdsetter tidkrevende arbeidsprosesser og lokale ressurser er uten tvil et viktig element i utstillingen. Og i tillegg til å være en døråpner for poetiske refleksjoner inviteres det i flere verk til en samfunnskritisk refleksjon angående både arbeidets verdi og kunstverkets verdi. Det kommer særlig godt frem i Space Game av Sergei Schemetov og i Laatikko (2016) av Inger Anne Nyaas som er plassert sammen i et eget rom.
Space Game er en satelittlignende installasjon satt sammen av flere små pinner og små bokser i never. Den er laget i en teknikk som baserer seg på sharkunok - en tradisjonell barneleke fra landsbyene i Nord-Russland. Installasjonen Laatikko (2016) av Inger Anne Nyaas består i likhet med Schemetovs verk også av mange små trefargede bokser. Verket som er mye større enn Space Game, kan på avstand gi inntrykk av å være utført i en lignende fletteteknikk. Ved nærmere observasjon viser verket seg imidlertid å være laget av melkekartonger. Sammenstillingen av disse verkene reiser spørsmål om hvorvidt material og arbeidsprosess spiller inn på verdien av verket.
Vurderingen av verdi er gjerne subjektivt begrunnet. Det blir tydelig i verkene til Alexander Sverchkov. Kunstneren ser et utnytningspotensiale i sine venners møbler som han gjenbruker for å bygge nyskapende musikkinstrumenter. Gabriel Johan Kvendseth benytter også gjenbrukte materialer i sin kunst, for å kommentere kommersialisering og kapitalisme. I sin installasjon New Aged Instruments er deler av ulike sløydverktøy som kniver, pilspisser og målestokker satt sammen til en serie fantasifulle redskaper. Riktignok er disse redskapene helt verdiløse i de fleste snekkersituasjoner. Spørsmålet er om de er verdiløse som kunstobjekter?
Innovatører
I «I Craft, I Travel Light» har de forskjellige kunstverkene til felles at de er håndlaget, og tilsynelatende uberørt av maskinell bearbeiding. Materialene er hentet fra områdene kunstnerne selv ferdes i, og er ikke importert fra den andre siden av jordkloden. Ved å gjøre et poeng ut av dette viser utstillingen hvordan kunsthåndverkere, inspirert av urbefolkning, tråkker opp nye stier til nordområdene. Ved å tilegne seg kunnskap om material og teknikk for så å møte dette med kreativ skaperglede blir kunstnerne innovatører i en verden hvor mange har tillagt naturressursene en utelukkende økonomisk verdi. Og det er som en døråpner til en annerledes og estetisk opplevelse av nordområdene at denne utstillingen blir verdifull og verdt å få med seg.