"HANDS ON/HANDS OFF", BRUKET VISNINGSROM, 28. MARS- 26. APRIL 2015
Tekst og foto: Ellen Sæthre-McGuirk, Førsteamanuensis i visuell kunst, Universitetet i Nordland
Publisert 20.juni 2015 | SeKunstMagasin nr 02 2015
KUNSTKRITIKK
UTFORSKENDE OG AMBISIØS
Smia er et tverrfaglig verkstedfellesskap for glass- og metallarbeid, mens Bruket er et kunstnerdrevet visningsrom og utsalgssted for kunsthåndverk. Denne våren initiert kjernen av verkstedsfelleskapet en samarbeidsworkshop. Vegard Johannessen og Sigrid Høyforsslett Bjørbæk, som begge som arbeider innenfor glass, og Teresa Lewoc fra Smia som arbeider innenfor metall, inviterte fire andre kunsthåndverkere til å delta i en uke med materialutforskning og tverrfaglig samarbeid.
Samarbeid i kunsthåndverkenes sfære
Innenfor glassblåsermiljøet er det svært vanlig at man samarbeider i utføringen av større arbeider. I tilblivelsesprosessen deler man derfor både erfaring, kunnskap og ferdigheter. Å arbeide med metall er derimot mer preget av en individuell kontrollerende hånd. Derfor er det spennende å se at utstillingen Hands On/Hands Off, er et resultat av to uker med taktile eksperimenter i et forsøk på å blande glass og metall. Samarbeidsworkshopen utfordret deltakerne til å ikke bare utforske sitt eget materiale i møte med et annet, men også å tøye sine egne genser for eierskap til en kreative prosessen.
Underveis prosjekter
Corey Pemberton (USA), Anniina Tenno (Finland), Johannes Vemren Rygh (Norge), Ronja Allum (Norge) demonstrerer hvordan uferdige "underveis prosjekter" kan ha sin sjarm og egenverdi. Med forholdsvis rimelige materialer som utgangspunkt demonstrerer de ikke bare hvilke ferdigheter de har, men også deres ambisjoner.
Ryghs små flaskeformer er konsolideringer av glass og metalnetting som viser lekenhet og kontroll. Tenno gjør noe av det samme med sine former inspirert av russiske babushka-dukker - eller er det rangler? Pembertons glassformer er et stjerneeksempel på hvordan proporsjoner kan total forandre et uttrykk og ta det i helt nye retninger enn det som var opprinnelig tenkt. Mens Sigrid Høyforsslett Bjørbæk komplekse strukturer i glass hverken står eller ligger på utstillingsbordet; de hviler. Ronja Allums fantastiske futuristiske strukturer i glass og metall viser en materialinteresse som er lekent - ja, nesten fandenivoldsk.
Profesjonell lekenhet
Et materiales affordanse betegner det som materialet har av iboende egenskaper og muligheter. Det er dette man må spille på lag med i enhver kreativ materialbasert prosess. I et tverrfaglig prosjekt som utstillerne i Hands On/Hands Off har gjennomført testes grenser og muligheter på tvers av egen materialkunnskap.
Glassarbeidene til Vegard Johannessen er i så måte eksemplarisk; store hvite og melkeaktige tuber i glass er bøyd og nesten brekket i forskjellige retninger. Som lange, lekne luftballonger midt i en sprell er formene foreviget i glassets kalde tilstand. Hans materialeksperimenter i massive glassverk inviterer derfor publikum til å stille seg spørsmål om grensene til materialets egenskaper. Med denne tykkelsen, med denne viskositeten, hvordan oppfører glasset seg? Hvor langt kan det strekkes, eller når må den gi etter sin egen vekt?
Det er som om Johannessen leker seg med materialet som er velkjent for han. Det tverrfaglige aspektet ligger derfor nærmere en utfordring rent praktisk i der glass og metall møtes – i overgangen glassform til metallstativ.
Et lite torturkammer
Teresa Lowic går et skritt lengre i kontrastene mellom glass og metall. Forsiktig har hun utfordret komfortsonene i sitt materiale som er metall. En kobberplate er blitt banket ut til en stor, amøbeaktig form perforert av lysere kobberspiker. Spikerne stikker inn i korpusens, metallformens, interiør og skaper en høyst ubehagelig oppholdssted for delikate ujevne glassperler i håndstørrelse som ligger der inne.
Som et lite torturkammer tar korpusen nesten botaniske vendinger i det den spiller på assosiasjoner med den kjøttetende planten Venusfluefangeren. Inni nøstet av spisse spikrer er glassperlene blitt presset inn og formgitt på finurlig vis mens de var myke og varme. I sin kalde from er disse blitt permanente. Det oppstår en tosidighet og en tvil i verkets materialkontraster. Er metallkorpusen glassets beskytter eller er glasset metallformens byttedyr?
Klare for flere utfordringer?
Etter ett år i drift viser det seg at Bruket og Smia utgjør et spenstig bidrag til det kreative kunstmiljøet i Bodø som er spesielt verdt å følge med på. Med Hands On/Hands Off demonstrerer de hva de er i stand til, og hvor grensene går til det de ønsker kunne å utføre. Men, i den lekenheten som både kunsthåndverkerne og objektene har utført i samarbeid og tverrfaglighet, savner jeg en mer målrettet tilnærming til problemstillingen. Workshopen har uten tvil utviklet dem som kunsthåndverkere, men hva mer? Et slik utstillingsstunt er spennende å lage én, kanskje to ganger. Som et visningssted som arrangerer en utstilling med profesjonell samtidskunst basert på material- og håndverksbaserte teknikker av høy kvalitet, heves forventningsnivået til utstillingsstedet deretter. Så istedenfor å bare applaudere Bruket, bør de også få en utfordring. Det er som om de venter på det. Utålmodig. Og klar.
Visningsstedet kunne feire sin ett årsdag med tilskudd til arenautvikling fra Nordland Fylkeskommune.