«SUBSISTENCE» FESTSPILLUTSTILLINGEN 2017, GALLERI NORDNORGE, 24. JUNI – 05. AUGUST
Tekst og foto: Hilde Sørstrøm – KUNSTHISTORIKER, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT
Publisert 20.september 2017 | SeKunstMagasin nr 03 2017
KUNSTKRITIKK
- ARKTISK KUNST I TRÅD MED TIDEN
Årets festspillutstilling har fått den noe diffuse tittelen «Subsistence» som kan oversettes til noe sånt som livsopphold. Utstillingen gir heldigvis ikke noe klart svar på hvordan folk lever i nord. Femten kunstnere, filmskapere og designere oppfordrer oss heller til å revurdere vår oppfatning om oss selv og våre naboer. Til å stille spørsmål om hvem vi er og hvor vi er på vei.
Blodige påminnelser
Fra taket henger en blodig påminnelse om prosessene som må til for at maten skal havne på middagstallerken vår. Det er Geir Tore Holms lysskulptur Fughetta fra 2014, hvor avstøpninger i epoksyharpiks er modellert til noe som ser ut som fem blodige reinkadavre. I møte med den naturalistiske fremstillingen hvor både sener og blod er gjort synlig er det nok mange som opplever de lysende røde kadavrene som groteske. Men blodige kadavre er strengt tatt bare en naturlig del av tilberedningsprosessen før maten står på bordet. Det er lett å glemme når man kjøper ferdig tilberedt kjøtt fra Fjordland. Og det er nettopp denne fremmedgjøringen for prosessene jeg opplever at Holm vil si noe om.
Selv om Holms Fughetta ser ut til å være utstillingen mest populære verk blant ivrige mobilfotografer, er det et annet verk som i større grad fanger min oppmerksomhet. Sonya Kelliher-Combs vegginstallasjon Red Curl (2017) består av til sammen 140 små røde skulpturer i akrylpolymer og reinskinn som er sydd sammen til små flaskelignende former. Montert i to rekker repeteres formen i to horisontale bånd langs hele den hvite veggen. Serien kan gi assosiasjoner til masseproduksjon, men går man nærmere oppdager man ujevnheter og variasjoner i sømmene som avslører at hver enkel skulptur er håndlagd og dermed unik.
I følge Sonya Kelliher-Combs er hennes valg av å montere skulpturene slik inspirert av en tradisjonell form for laksetørking. For meg, som ikke kjenner til denne teknikken, går tankene først og fremst til industriarbeid og samlebåndproduksjon - som jo også er karakteristisk for nordområdene. Jeg mener uansett at Kellier-Combs i sin installasjon gjør en suveren sammensying av forskjellige måter å arbeide med naturen på. Her er både håndverkerens og urbefolkningens nærhet til naturen og industriell produksjon til stede.
Myteomspunnede sannheter
Rose-Marie Huuvas flertydige bildeserie Shirri (1995) er en sirlig påminnelse om hvor lett det er å trekke raske og feilaktige konklusjoner. De seks bildene i serien ser på avstand ut som abstrakte oljemalerier. Men det er det ikke. For som i Kelliher-Combs verk er det også reinskinn, og en møysommelig bearbeiding av dette materialet, som ligger til grunn for Huuvas bilder. Også i tittelen legger kunstneren opp til feiltolkning. Ordet ‘shirri’ som lett kan forveksles med et samisk ord - for de som ikke snakker samisk i alle fall - er i realiteten et oppdiktet ord. Og, for min del, en påminnelse om manglende kunnskap om samisk språk.
Humor møter gamle myter og samisk kultur i Marja Helander sitt filmverk Dollastat (2016). Hennes historie tar utgangspunkt i kaffekoking - kaffens betydning i sirkumpolare strøk er forøvrig ofte inkludert i samisk samtidskunst - blant annet i Outi Pieskis Kultatakki/Gollegákti (en kofte sydd av plastemballasje for kaffe) eller i Geir Tore Holms Parabovlla (porselenskopp). I Helanders film møter vi en samisk kvinne som koker kaffe med en espressomaskin i snøen. Kaffen nyter hun i selskap med en utstoppet bjørn og viser slik til øst-samiske sagn hvor det hevdes av samene stammer fra bjørnen. Filmen er kanskje først og fremst underholdende, men historien stiller også viktige spørsmål om fortid og fremtid og hvordan gammel kultur skal videreføres i den moderne verden.
Arktiske ikoner
Til tross for at vi er godt kjent med skadene oljevirksomhet kan gjøre på naturen er det nok vanskelig for mange å forestille seg en framtid uten oljen. Kanskje like vanskelig som det er å forestille seg en framtid uten religion? Det er et spørsmål som gir seg til kjenne i den stedsspesifikke installasjonen Faith (2017) av Marek Rani. Digitale trykk på vinyl i rosa, gult, grønt og blått er formet som kupler og klistret på galleriets mange vinduer. Med oljerigger som motiv og en fargebruk som gir assosiasjoner til oljesøl har Faith klare likhetstrekk med glassmalerier i en katedral. Installasjonen antyder slik likheter mellom religion og oljeindustrien - som vi i stor grad har bygget vårt samfunn på. At enkelte kuppelformer peker ned og andre opp, oppsummerer på mange måter dagens politiske debatt om oljens framtid i Norge. Skal vi bygge opp eller legge ned?
Opplevelsen av Trond Ansten film Ablation + Cementation (2017) amputeres dessverre noe på grunn av lydlekkasjer fra andre filmer i filmrommet. Men den visuelt slående filmen er likevel et sterkt bidrag i utstillingen. I den kun tre minutter lange filmen møter vi en hvitkledt person sittende i et vinterlandskap med en torsk og flere torskehoder rundt seg. Nærmest ritualistisk fjernes øresteinen - torskens balansepunkt - fra torskehodet. En kort og kraftig påminnelse om en ressursforvaltning i ubalanse.
Kontemplative og interaktive landskapsportretter
I Galleri NordNorges åpne sal i andre etasje vises to vidt forskjellige møter med det arktiske landskapet. Ingeborg Annie Lindahl sine tre landskap tegnet i kritt på tavle ruver på veggene. Hennes serie Drawn from nature - Subsistence er av den karakter at man bare stopper opp og blir stående i en slags tankefull tilstand i møte med dem. I Lindahls tilnærming til fjellene i Lofoten, Jan Mayen og Harstadområdet viser det flyktige krittet og de forskjellige utsnittene hvordan landskapet, og verden som sådan, hele tiden fremtrer forskjellig i vårt møte med den.
Mens Lindahl inviterer til et kontemplativt møte med landskapet, vil designbyrået Latheral North at publikum skal gå konkret til verks. De ønsker forslag til alternative løsninger på konkrete utfordringer knyttet til landskapet. Midt i rommet står de to interaktive kart-installasjonene Prospect North og Mapping Anchorage hvor publikum kan bruke nettbrett til å utforske geografiske områder gjennom filmsnutter. Latheral North mener arkitektur og design også er viktige fokusområder i samfunnsutviklingen. Har vi i det hele tatt vurdert tiltak innen arkitektur og design som en mulighet til løsning på noen av utfordringene vi møter i nordområdene i dag?
Stort spenn
Med en tematikk knyttet til urbefolkning, naturforvaltning, urbanisering og industriell utvikling utfordrer årets festspillutstilling oss til å reflektere over de kanskje feilaktige oppfatningene vi har om det å leve i nordområdene og Arktis. Jérémie Michael McGowan og Julie Decker, direktørene fra henholdsvis Nordnorsk Kunstmuseum og Anchorage Museum, har stått for kurateringen. Festspillene i Nord-Norge har uten tvil fått med seg to sterke fagmiljø med de to arktiske museene som samarbeidspartnere. Men selv om utvalget av verk og kunstnere med forskjellige praksiser til tider absolutt er interessant, opplever jeg likevel at utstillingen ikke gjør det helt store inntrykket. Kanskje hadde en mer spisset tematikk bidratt til en mer utfordrende utstilling? For selv om verkene er i tråd med tiden, med tanke på politiske debatter og området vi lever i, er det fare for at «Subsistence» kan oppleves som et stort samlebånd med kunst som bare ruller forbi én.
En kunstner som imidlertid skiller seg ut er film- og performancekunstner Allison Akootchook Warden. Med mange absurde roller – som isbjørnrapper eller narkotikamisbruker – trollbandt kunstneren publikumet med sin humoristiske og bokstavelig talt fargerike tilstedeværelse. Særlig den todelte performancen Siku/siku, hvor hun problematiserte narkotikamisbruk blant inuitter, var en forfriskende vending i en festspillutstilling som ellers hadde stort fokus på naturforvaltning.