"Paradise Reclaimed", Festspillutstillingen 2014

KUNSTKRITIKK
ILLUSJONEN AV PARADIS

Festspillutstillingen "Paradise Reclaimed" er viet samtidskunstens blikk på ideen om paradiset, med kunstverk fra et knippe skandinaviske kunstnere toppet med en tysk-sveitsisk videokunstpioner. 

Svenske Johan Furåker har i sine malerier tatt for seg den persiske forestillingen av paradiset som en frodig hage. Det persiske ordet for paradis Ferdós betyr også grønn hage. Den persiske hagen hadde kvadratisk form med en vannkilde i midten og fire innganger/utganger etter Koranens beskrivelse av de fire elvene i Paradiset som bringer en evig strøm av livgivende vann, melk, vin og honning.

Maleriet Retelling Persian Paradise – som ligger på gulvet – er kopiert etter et persisk gulvteppe kalt et paradisteppe og ligner en hage sett ovenfra, malt i et stiliserte mønster. På avstand ser teppe perfekt ut, som utopi, men ved nærmere granskning oppdager man uregelmessigheter i den symmetriske repetisjonen av mønsteret. Blant annet feil fargevalg. I kopieringen av teppet, som Furkåker har utført sammen med Ditte Ejlerskov, inkluderes alle produksjonsfeil. Slik blir feilene i teppe med på å bryte illusjonen av paradiset som perfekt.

Man finner flere slike dystre påminnelse i Furåkers malerier. Den vakre grønne hagen i Fountain of the Moors, er anlagt i streng symmetri med vannfontene, grusganger og hekker. Men selve hagens konstruksjon avslører en mørk side, de tykke murer avgrenser herlighetene fra en kaotiske farlig omverden – som et sted kun for de privilegerte. Det grønne fargekartet til Furåker, Colour Chart I, er også en påminnelse om at vi mennesker kan se flere variasjoner av fargen grønn, enn noe annen farge. Hvorfor? For å kunne oppdage farlige rovdyr i vegetasjonen. Evnen ligger anatomisk og fysisk i oss.

Drømmeferien
I tidligere tider så man for seg paradiset som en hage. I moderne tid ser vi kanskje for oss et paradis som en drømmeferie annonsert i europeiske reisemagasiner. I Ditte Ejlerskovs malerier av fargerike magasinforsider, i The Travel Magazine Series, lokkes det med reisemål til avsidesliggende tropiske stillehavsøyer, med palmer og hvite strender. Kanskje er reklamen noe av det mest ekte uttrykket for vår livssituasjon i dag? Fordi de speiler vår lengsel og etterspørsel etter avslappende ferier på ensomme strender ved blått hav? Den danske kunstnerens malte approprierte motiver er et mulig forsøk på å nærme seg virkeligheten fra en side som går inn under den glossy overfladiskheten.

Ejlerskov har lenge vært fascinert av superstjernene Rihanna og Beyoncé, og har dukket ned i internettstrømmen av kjendisfotografier. I et forsøk på å trenge inn i vår fanatiske dragning til berømthetenes perfekte verden har hun utført en serie etsninger, Beyoncé Goes Bananas, og en serie med malerier av Rihanna. Ejlerskov synes det er interessant at begge popartistene bruker kropp og seksualitet i sine image etter tradisjonen Josephine Baker banet frem. Jazzsangerinnen og danserens lettkledde opptredener på 1920-tallet definerte for første gang en mørk kropp som ren skjønnhet. Baker ryddet plass for svarte kvinner ved å forvandlet det erotiske til et sted for makt og selvutfoldelse, i motsetning til ydmykelse og kontroll. Men Ejlerskov mener superstjernene undertrykker sine røtter og opphav fra slaveritiden og kolonialiseringen. For eksempel i musikkvideoen Deja Vu (2006) danser Beyoncé i åkeren til den største sukkerrørsplantasjene i Mississippi, men i den sammenhengen aldri belyst slaveriet som skjedde der. I sine etsninger repeterer Ejlerskov danse-scenen fra videoen – igjen og igjen – for at bildene fra åkeren med sukkerrørsplanter skal festes til vår netthinne.

Kulturelt betingede illusjoner
Toril Johannessens installasjon Unlearning Optical Illusions passer godt inn i denne konteksten. I galleriets største utstillingssal henger syv fotografier av tekstiler med optiske mønstre i sterke farger, tilhørende tekster og stiplede linjer klistret på gulvet. De fleste av oss antar at slike fargerike tekstiler er tradisjonelt afrikansk, og svært populære i Vest-Afrika. Men stoffene var opprinnelig eksportvare fra Nederland til de hollandske koloniene på 1800-tallet.

I samme tidsperiode fikk oppdagelsen av geometriske illusjoner stor interesse i tysk persepsjonspsykologi. Johannessen blander sammen disse to ulike historiene – den ene om tekstiler og den andre om klassiske geometriske illusjonsteorier – og inviterer publikum til noen enkle eksperimenter. For eksempel til å finne sin blinde flekk på netthinnen ved å følge de stiplede linjene på gulvet mot til et bilde med et tildekket øye. Tekstarkene ved siden av bildet blir usynlig når man kommer på en viss avstand, og er en helt individuell erfaring.

Tekstarkene informerer også om de ulike teoriene bak illusjonene i de utstilte tekstilmønstrene til Johannessen. Hun finner det interessant at vi har et kulturelle anlegg for å se visse illusjoner, som videre betyr at persepsjon og kulturelle forskjeller har betydning for vår omgang med omverden; lever man på et sted uten forekomst av rettvinklet arkitektur oppleves illusjonene annerledes i motsetning til personer oppvokst i urbane områder. Men det finnes øvelser får vi vite, som kan avlære øyet disse illusjonene, til å betrakte omgivelsene, og forstå verden, på andre måter.

Nært og intimt
I rommet under mezzaninen møter man igjen referansen til paradiset som hage; Edens Adam og Eva. I Pipilotti Rist videoverk Pickelporno fra 1992 kommer man tett på et elskende par i et virtuelt landskap av metaforiske bilder – frukt, isfjell, brann og vulkanutbrudd. Videoen er et nøkkelverk av videokunstneren som siden 1960-tallet har fokusert på kvinners følelser, kropp og seksualitet som tema. Pickelporno er filmet med et lite overvåkningskamera, og vårt blikk følger kameraets intime granskning av kropp, hud og kjønnshår. Det suser og bruser mellom mann og kvinne, fra kurtisering til orgasmens høydepunkt, i en visuell oppvisning av seksuell forening.

I samme rom står seksten klumpete antropomorfe skulpturer fremstilt i glasert terrakotta laget av Olav Christopher Jenssen. I den glinsende melkehvite glasuren tegner det seg tydelige avtrykk fra kunstnerens håndtering og forming av det myke materialet som vitner om skapende kraft med egne hender. Det er nærliggende å betrakte leirfigurene i lys av skapelsesmyter der en Gud formet leire fra jorden til menneskelignende figurer for å blåse liv i dem.

I Paradise Reclaimed er sammenstillingen av de fem kunstnerne svært vellykket utført av kurator Joakim Borda-Pedreira. Ideen om utopisk paradisisk idyll og illusjonen om det perfekt liv er et lett gjenkjennbart tema, og utstillingen oppleves å kommunisere godt med publikum.