L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Per Barclay & Marie Bovo - Lofoten, "Different Lights"2013, Kaviarfactory

Lofoten har fascinert kunstnere til alle tider. Det stadig skiftende lyset. Havet. De vanvittige fjellene. Og så Henningsvær da, med sin eldgamle historie som fiskevær. Her er stadig hjellene hvor fisken tørkes, og båtene kommer inn og ut av havna.

KUNSTKRITIKK
20.09.201310:37 SE KUNST

PER BARCLAY & MARIE BOVO - LOFOTEN: DIFFERENT LIGHTS, KAVIARFACTORY 09.06 – 01.10 2013
Tekst: Anki Gerhardsen, journalist og kunstkritiker.
Publisert 20.09. 2013 | SeKunstMagasin nr 03 2013

KUNSTKRITIKK
EN MEDITASJON OVER NORD-NORGE

Det er ikke så rart at tilreisende kunstnerne blir svimle av begeistring, og det er ikke så rart at det siver rett inn i kunstuttrykkene de skaper her heller. Det har det gjort også denne gangen. Dessverre.

KaviarFactory er det aller siste tilskuddet på gallerifronten i Henningsvær, Lofoten og Nord-Norge. Den 9. juni åpnet dørene etter å ha stått avstengt og medtatt siden den daværende kaviarfabrikken gikk konkurs midt på 90-tallet. Kunstsamler Venke Hoff kjøpte bygningen, og har brukt mye penger og enda mer energi på å skape en fantastisk visningsarena for samtidskunst over to etasjer.

Merket av stedet
Det er ikke mye som minner om Lofotpostei og kaviar lenger, men små spor av fordums historie går det allikevel an å støte på. Der er noen instrukser skrevet med sprittusj på en av veggene, noen tomflasker på et måleapparat, og der er merker etter lemmene som var montert mellom etasjene den gang fabrikken var i full drift. Hoff har tatt vare på de åpne rommene. I tillegg har hun satt inn store vindusflater i andre etasje som tar inn så mye lys at du knapt legger merke til at det ennå ikke er montert elektrisk belysning i murtaket. Vinduene slipper dessuten havet og fjellene helt inn, og naturen fungerer dermed som en permanent videoinstallasjon som maner til ro og ettertanke.

Men naturen og stedets intense tilstedeværelse får ikke nevneverdig kontrast av galleriets aller første utstilling. Den virker snarere å ha vært en helt sentral premissleverandør for innholdet på flere måter. Den franske foto- og videokunstneren Marie Bovo presenterer store og svært vakre fotografier av hav, himmel og strand under tittelen Lofoten – different lights. Med en rik gråtoneskala gjenforteller Bovo opplevelser av ulike lyssjatteringer etter sitt opphold i Henningsvær i 2012. Det er meditativt og sikkert svært innbydende for tilreisende med lofoteufori, men jeg som har beveget meg både i naturen og i kunstlandskapet her i en halv mannsalder, ser ikke noe som jeg ikke har sett fra før.

Også Per Barclay har tatt utgangspunkt i stedet. Han presenterer både en installasjon og fotografier. Fiskehjeller og rester etter fabrikken er sentrale elementer, og Barclay har plassert dem i et bad av ramsvart mineralolje. Effekten blir en dyp og vakker speiling, og i likhet med Bovo skaper Barclay et meditativt perspektiv på objekter som ellers er en del av hverdagslivet i Henningsvær. Arbeidene har imidlertid fått en utilsiktet effekt, for olje kan man ikke bruke uten å vekke følelser i Lofoten. Sånn sett diskuterer i hvert fall disse kunstverkene stedet og kulturen, selv om ryktet forteller at Barclay ikke hadde tenkt på oljedebatten i det hele tatt. Kunstneren har nemlig brukt olje som virkemiddel i mange år.

Vakkert, men velkjent
Andre etasje er viet en omfattende og fast utstilling av Rune Johansen. Hans fotografier av nordnorsk liv utenfor bykjerner og kaféliv vakte med rette stor begeistring da de for alvor ble kjent for om lag ti år siden. Men nå har vi sett bildene veldig mange ganger før. Og hvorfor må det være så veldig mange av dem?

Galleriets første utstilling har arbeider som alle sammen er vakre og interessante nok i seg selv, men 
hvor mange kunstneriske variasjoner over lofotnaturen tåler det nordnorske publikum før det blir like greit å bare bli sittende ved vindusruta hjemme? 

På mange måter oppsummerer navnet på museet mange av mine innvendinger. Før het bygningen 
Kaviarfabrikken, og den lagde mat fra havet, Lofoten og Nord-Norge. Nå heter den KaviarFactory og lager estetiserte representasjoner av havet, Lofoten og Nord-Norge for turister og et utenlandsk publikum. Men er internasjonale samtidskunstnere interessante for nordlendingene selv hvis de aldri serverer noe annet enn "Nord-Norge"?