L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

Betraktninger fra sjøstjerna

Med et aktivt program, lokale prosjekter, samtaler og læring om livet over og under vann har LIAF - Lofoten internasjonale kunstfestival skylt over Lofoten og Svolvær denne høsten.

KUNSTKRITIKK
09.12.201915:00 SE KUNST

LIAF - LOFOTEN INTERNASJONALE KUNSTFESTIVAL 2019, 30. AUGUST - 29. SEPTEMBER, SVOLVÆR

Tekst: Anne Silje Kolseth – kunsthistoriker, frilans skribent og kunstkritiker.
Foto: LIAF/Kjell Ove Storvik - Michael Miller - Kari Finstad
Publisert 09.desember 2019 | SeKunstMagasin nr 04 2019

Det er en lørdag i september, og jeg befinner meg i en stor vannseng i tidligere Lofotpostens bygg i havna i Svolvær. En litt kjølig vannseng i et litt kjølig bygg. En fremmed mann ligger litt lenger bortenfor og i taket over meg strømmer bildene fra filmen Ziggy and the Starfish over skjermen. Jeg er inne i Anne Duk Hee Jordans installasjon, og sjøstjernen Ziggys liv i havet er lydsatt med sensuell pusting og glatt musikk. Havet og sjøstjerna er klemt inn i stereotypene for menneskets seksualiserte underholdningsrammeverk – og jeg lot meg underholde. Og jeg ble nysgjerrig på havet.

Sjøstjerna er et dyr med fem armer, med ett øye på hver arm, som gjerne finnes duvende i fjæra. Inspirert av sjøstjernas armer som strekker seg ut og føler seg har årets LIAF hentet inspirasjon fra mylderet av innvånere, materialer og prosesser innenfor den ekstra vide tidevannssonen som omslutter Lofotøyene.

Anne Duk Hee Jordans installasjon "Ziggy and the Starfish", 2018.

Flertallet av kunstprosjektene vises i det gamle Lofotpostbygget. Lokalene har synlige spor av tiden som har gått. Sammen med avflasset maling, kabler og rør, får kunstverkene god plass i store utstillingsrom som strekker seg over fire etasjer. Byggets første etasje fungerer også som samlingsplass. Denne helgen fyller Tangkongressen dette og andre lokaler i Svolvær med fest, samtaler, forelesninger, performance og presentasjoner av kunstneriske workshops. Alle med utgangspunkt i utforskingen av kunstneriske og kulturelle sider ved tare og andre makroalger.

Nordnorsk Kunstnersenters egne lokaler kommer litt i skyggen. Men et høydepunkt derfra er det fantastiske arbeidet av Tricia Middleton. En totalinstallasjon, et omsluttende rom fullt av objekter funnet i Svolvær, tekstiler, bilder og skulpturer, lukt og lyd. Det er ting overalt, hengende fra taket og liggende på gulvet, med en ødelagt båt midt i rommet. En båt i et rom rett ved sjøen i Svolvær tar opp i seg referanser til Lofoten. Fiskenæring og iskaldt hav, storm og lange strender. Og diskusjoner om fremtid og bærekraft. Installasjonen er omfangsrik og man kan drømme og lete i lang tid, men omringet av Middletons vakre ting fremkaller de også en følelse av mørke og materialistisk overflod.

Signe Lidéns verk The Tidal Sense, 2019. Foto: Kjell Ove Storvik

Flyt av sted i bølger og vind

Tilbake i Lofotpostens bygg er et annet høydepunkt; Signe Lidéns verk The Tidal Sense. Lidén har tilbrakt tre måneder i strandsonen på Ramberg, litt lenger vest i Lofoten, hvor hun studerte tidevannet. En 28 meter lang spesiallaget duk ble spent opp i tidevannssonen – der duken under opptak fungerte som en mikrofonmembran for å ta opp lyd over og under vann. I utstillingsrommet derimot fungerer den samme duken som høyttaler. I sitt langstrakte spenn gjennom rommet suser lyden fra fjæra på Ramberg, mens man sitter, står eller kryper under dens beskyttende seil. Signe Lidén har også laget en podcast, fotografier fra Ramberg og en video til The Tidal Sense. Det er fascinerende å høre samtalene om bølger, rytme og tid som Lidén har med litteraturviter Grace Dillon, medieviter Arjen Mulder, nevrolog Geir Olve Skeie, og skolebarn på Ramberg. Vi får høre om tidevannet, bølgenes innvirkning på tankesettet og menneskenes felles og adaptive rytme. Å flyte med i mønstre laget av bølgene og vinden.

I feel Greta

Festivalens mest sarkastiske arbeid sender stikk til vår håndtering av aktuelle problemstillinger rundt klimakrisen. Trygve Luktvasslimo sin 40 minutter lange film Den veganske tannbørsten, karikerer både kjente personer og velkjente debatter. Eksempelet med tannbørsten som utgir seg for å være redningen på plast og klimaproblemer, raljerer over menneskenes tamme løsninger og manglende vilje til å ta tak.

De to barna Amelia og Steven er filmens unge klimaforkjempere, inspirert av klimaaktivisten Greta Thunberg med et håp om en grønn fremtid. De voksne rundt virker likegyldige til klimakampen og er mer opptatt av å finne løsningen gjennom nye produkter. Med dramatisk oppbygning, godt hjulpet av en fantastisk orgelkomposisjon, ender frustrasjonen i både raseri, bjeffing, blod og slossing, og kanskje kan man si at barna kommer seirende ut?

Trygve Luktvasslimo er bosatt i Valberg i Lofoten og gjennom LIAF har han vært på residency i egen bygd, hjemme på egen gård. Med statister og produksjonscrew fra nærområdet kunne han takke mang en Valbergboer for hjelp og samarbeid. Fokuset på nettopp en lokal forankring og lokale diskusjoner lykkes festivalen ekstra godt med. De gjennomarbeidede gjesteprosjektene klarer å inkludere og ta på alvor både det gjengse kunstpublikum, lokale lofotinger og tilreisende turister. Også Kateřina Šedás prosjekt Something for something involverer seg i lokale, globale diskusjoner. I en campingvogn utenfor Lofotpostbygget kan turister booke seg inn via Airbnb og få gratis overnatting mot gjentjenester til lokalsamfunnet. Et fiffig innspill til videreutvikling av bytteøkonomien.

Håndvevde tekstiler av den peruanske kunstneren Paola Torres Núñez del Prado, The Lost Code, 2017-2019. Foto: Kjell Ove Storvik

Flere kunstprosjekt fortjener å bli nevnt, for eksempel João Pedro Vale & Nuno Alexandre Ferreiras prosjekt Semiótica do Bacalhau / Semiotics of the Cod om tørrfiskens vandring fra Norge til Portugal og tilbake. De små tekstilarbeidene til Paola Torres Núñez del Prado, The Lost Code, som ikke er så lett å legge merke til i de store rommene, men var vel verdt en nærmere undersøkelse. Samt Signe Johannessens Tang- og taremedalje som ble tildelt Vågan kommune for fremragende innsats under en seremoni på biblioteket, akkompagnert av sang, fane og historien om onkelen Rolf som under krigen gjemte seg i fjæra som stein under tang.

Betrakterens observasjon

Tilbake i Lofotpostens bygg går jeg opp til Michaela Caskovás arbeid Everything Weather. Casková har en interesse for atmosfæriske observasjoner og hverdagslig prat. På veggen har hun skrevet ned feltobservasjoner satt sammen med korte personlige refleksjoner og små fotografier av himmelen. Hun har også bygget en høy observasjonsstol med en svært lite spektakulær utsikt over byggene på kaia i Svolvær.
I en bok ved siden av kan man skrive ned egne observasjoner av været. Jeg klatrer opp og setter ned. Det er september i Svolvær. Det regner, blåser og sola ser ut til å snart titte frem, kort tid før den igjen skal gå ned. Klokka er over seks og jeg legger merke til at det er høyvann.

Annonse:

Les andre aktuelle saker