L

Meld deg på nyhetsbrev!

w

"The world´s northernmost chinatown!" - Barents Spektakel 2019

Barents Spektakel har løftet blikket høyere enn de fleste, og skapt rom for diskusjon som ingen andre på tilsvarende måte. Den debatten handler om Kina...

KUNSTKRITIKK
19.03.201912:38 SE KUNST

BARENTS SPEKTAKEL 2019 «THE WORLD’S NORTHERNMOST CHINATOWN!»
13. – 17. FEBRUAR 2019, KIRKENES
Tekst: Anki Gerhardsen, frilans journalist og kunstkritiker.
Foto: Anki Gerhardsen, Pikene på broen / Aleksandr Alekseev og Mikhail Slavin. 
Publisert 19.mars 2019 | SeKunstMagasin nr 01 2019

KUNSTKRITIKK
HVA HVIS KINA KOMMER?

Barents Spektakel har løftet blikket høyere enn de fleste, og skapt rom for en diskusjon ingen andre har satt i system på tilsvarende måte. Den debatten handler om Kina.

-Russland, sier alle, og Russland har vi snakket om i Nord-Norge i årevis. – Kina, sier Barents Spektakel, og plutselig innser vi alle sammen at vi kan lite, vet lite og nesten ikke har diskutert hva Kinas engasjement i nord egentlig betyr. Men nå er vi i gang, og Pikene på Broen, som hvert år arrangerer denne kunstfestivalen i Kirkenes, har klart noe kunsten ikke har klart på ganske lenge: De er først ute. Kurator Helle Siljeholm setter dagsorden for en bred, nyansert og krevende diskusjon, der kunsten guider oss inn i ulike perspektiver, mulige farer, mulige gleder. Jeg er imponert. 

En ny verdensorden
Men la oss starte med konseptet, for det er ikke bare utstillinger, performance, samtaler og spesifikke kunstverk dette handler om. Hele byen ser annerledes ut. Gateskiltene, som fra før har vært på både norsk og russisk, er nå fullstendig overdøvet av store, røde glassbokser med kinesiske tegn. Ingen forklaringer. Ingen oversettelser. Bare en selvfølgelig og temmelig brautende del av gatebildet. I butikkvinduene henger det fargerike papirlykter, og på murpipa til nedlagte Sydvaranger Gruve lyser det muntert fra en kinesisk skriftrekke så snart nattemørket faller på.

En kinesisk portal med selvlysende løveøyne setter en tydelig ramme for årets festival.
Foto: Anki Gerhardsen

Det er effektivt, virkningsfullt, og fornemmelsen av en ny verdensorden strømmer på. Her er det ikke Vesten som definerer sentrum. Det er Østen. Og denne fornemmelsen blir ikke mindre når byen dessuten er full av kinesiske turister. Den som ikke visste bedre kunne kanskje tro de var der som en del av en performance, men det er de altså ikke. Asia er den nye, store og stadig voksende turistgruppen i hele Nord-Norge, og noen av dem er her kanskje også for å vurdere potensialet for forretninger. Kimek skipsindustri har faktisk vært på kinesiske eierhender før.

For et par år siden skrev kommentator Oddvar Nygård i Nordlys at Kina gjennom tusenår har vært den ledende sivilisasjonen på kloden, og med en kombinasjon av kløkt og skruppelløshet har de vunnet terreng og makt. Kanskje er vestens hegemoni rett og slett bare en parentes.

Dialog, mat og uro
På det kunstneriske planet gir festivalen ulike opplevelser og ulike innganger. Mye er direkte knyttet til Kina, enten gjennom kinesiske kunstnere, eller verk som tematiserer dette store landet i øst på en eller annen måte. Andre handler mer om konsekvensene av en global-lokal virkelighet.

Hva Kinas komme og potensielle dominans angår er grunntonen spørrende, åpen, nysgjerrig og kanskje mindre kritisk enn man kunne ventet seg. The Stitch Project av Hilde Hauan Johnsen, Kiyoshi Yamamoto og Marie Skeie oppfordrer til dialog og samtale, ved å brodere sammen på en stor duk, mens Håkon Lindbäck fra kunstnerensemblet Verdensteatret oppfordrer til prat over en bolle med autentisk kinesisk mat som han hver dag serverer fra matboden sin kinakål.no. Og bare framtoningen – en høy, hvit norsk mann som snakker flytende kinesisk og lager original kinamat gir rom for et vell av framtidsrefleksjoner.

Li Wangs middagsperformance Exotic Dreams and Poetic Misunderstandings bød på et underlig univers av overdådighet og morbid uro. Foto: Pikene på broen / Aleksandr Alekseev

Li Wangs middagsperformance Exotic Dreams and Poetic Misunderstandings er imidlertid en mer kompleks matopplevelse. Et strykeensemble spiller når vi ankommer. Vi får et glass vin i hånden mens en ung mann med roser i håret og en klesdrakt som gir assosiasjoner til et romersk etegilde, heller rødvin i en fontene som ved nærmere undersøkelse viser seg å være prikk likt et menneskehjerte. Bordet er overveldende og svært lekkert dandert med blomster, fjær, mengder med mat på klassisk, kinesisk porselen. Men noe lummert tyter fram. For porselenet er ikke så lekkert som det ved første øyekast ser ut til å være. Mellom blomstene, skålene med kongekrabbe og piroger, ligger det flere stykker kjøtt med hvit, tatovert hud. Det ser naturtro ut, men er altså laget av porselen, og ubehaget melder seg straks. Det forsterkes ytterligere i det jeg oppdager at den dekorative bollen i hvitt, blått og gull, ikke er en bolle, men en kopi av et voksent menneskets bekkenparti.

Maten smaker fantastisk, men etterhvert som fatene tømmes kommer mer og mer av det kroppslige og det morbide fram. Jeg forlater seansen med en underlig fornemmelse av å ha forsynt meg på andres dyrekjøpte bekostning. Performancen kan leses som subtil imperiekritikk, men kanskje like gjerne som en sammensatt refleksjon over hva global nysgjerrighet, handel og kulturutveksling har for slags virkninger og bivirkninger. Vi smaker noe nytt, vi lærer hverandre å kjenne, men til hvilken pris

Død, sult og jernbane
Prisen på utvikling er også til stede i videoverket Polar Shanghai av russiske Olga Litlina på Terminal B. En svært interessant film som på elegant vis kombinerer faktisk historie med kunstneriske refleksjoner. Den beskriver hvordan jernbanen opp til Murmansk ble bygget ved hjelp av fattige, arbeidssøkende kinesere, som med sin store kunnskap om nettopp jernbanebygging fikk det hele på plass på rekordtid. Men ikke uten omkostninger. Død, sult og lidelse fulgte skinnegangen tett, og da det hele var ferdigstilt etablerte kineserne en brakkeby i Murmansk som fikk navnet Shanghai. Der bodde de til kommunismen overtok. Kineserne ble erklært som fiender av staten og utsatt for vilkårlige henrettelser. Med en svært poetisk, sammensatt og vakker kunstnerisk refleksjon innvevd i hele fortellingen, er Polar Shanghai en usedvanlig gripende film om mennesket og modernitetens omkostninger. 

Kritiske perspektiver
Hvis det er slik at Kina blir verdens neste store supermakt og den store erobreren av Arktis, er det Máret Anne Sara og Susanne Winterling som leverer den mest eksplisitte kritikken.

På gulvet i gamle Malmklang er betongen dekket av klør og skall fra kongekrabben. Denne ekspanderende skapningen som på kort tid okkuperte havbunnen her nord. I Sensors of Change omkranser krabbeskallene ørsmå, sårbare organismer av typen alger, lav, skjell, og gir en umiddelbar fornemmelse av at en kinesisk ekspansjon utgjør en trussel for det opprinnelige. I tillegg lukter det stramt av skallene, og når lydkulissene byr på sekvenser med insektsurr, er det ikke mye tvil igjen. Dette er en dyp uro over ekspansjon og businessinteresser, men som i den konteksten festivalen har satt nesten grenser til fremmedhat. Jeg tror ikke et øyeblikk det er kunstnernes intensjoner, men det er den ekle lukta som er utslagsgivende. Krabbene er så mange, de er så dominerende og hensynsløse. De kveler alt annet liv, og det stinker av dem. Er det kineserne dette verket angriper, eller er det en kolonial tenkning? Jeg er ganske sikker på at verket skal leses mot den siste muligheten, men i og med at krabber er levende vesener og ikke systemer, er det noe som dirrer.

Uansett er Barents Spektakel 2019 en uhyre interessant festival som er aktuell og viktig langt utover kunstfeltets mest svorne medlemmer. Det kunne man godt merke de dagene festivalen varte. Hva hvis Kina kommer? Spørsmålet var det store tema – ikke bare i debattene som ble arrangert hver kveld, men også over halvlitere og kaffekopper rundt omkring i hele Kirkenes. Tar resten av Norge opp hansken?

Les andre aktuelle saker