"ARTIC TAKE AWAY" - BARENTS SPEKTAKEL 2015, KIRKENES 05. – 08. februar
Tekst: Amalie Marie Selvik, kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Monica Anette Svorstøl
Publisert 20.mars 2015 | SeKunstMagasin nr 01 2015
KUNSTKRITIKK
ARTIKULERER SIN SAMTID KRITISK
Festivalen for internasjonal samtidskunst arrangeres i Kirkenes hver februar. Som vanlig tar den opp aktuelle problemstillinger relatert til Barents- og nordområdene gjennom et fullpakket program bestående av kunstutstillinger, performance, seminarer, paneldebatter og konserter. Intensjonen til kuratorteamet Pikene på Broen, i år med Andreas Hoffmann i spissen, er å bygge bruer mellom byer, folk og land. Publikummet er mangefasettert og spenner fra lokalbefolkning til kunstnere, politikere og fagfolk fra ulike deler av kulturlivet. Kunstnere møte sine kolleger fra andre land, og kunstakademistudenter fra storbyene i grenseområdet i Barentsregionen strømmer til som frivillige.
Overlevelsesguide
I år samlet festivalutstillingen, Arctic Take Away, kunstverk av 13 kunstnere fra Russland, Norge, Italia, Finland, Kina og Frankrike. Flere av dem hadde i fjor sommer et gjesteopphold i Kirkenes for å forberede sine bidrag til utstillingen. Dmitry Novitsky og Glafira Severianova har for eksempel tegnet en overlevelsesguide for nabofolkene i Kirkenes, Nikel og Murmansk. I deres Survival Instructions demonstreres søndagstomme gater i Kirkenes til fordel for hytta i helgene. I Murmansk derimot nytes fridagen med åpne butikker, liv og røre i gatene. En annen tegning viser at å ta en selfie inne i en matbutikk er helt greit i Norge, men på russisk side tolereres det ikke og du vil tiltrekker deg sikkerhetsvakter. Selv om landene ligger geografisk nært kan forskjellene fra egen kultur være store. Skal man reise over grensen så kan en overlevelsesguide gjøre deg forberedt på slikt.
Eva Bakkeslett har også gått kulturen etter sømmene – nærmere sagt den norske bondekulturens bruk av melk og mikrobakterier. Med sitt Rømmekolle Revival har Eva Bakkeslett erklært seg som en "rømmekolleaktivist". I den gamle sjømannsklubben ved havna i Kirkenes arrangerte hun rømmekollekafé hver dag, foredrag og rømmekolleradio, for å misjonere råmelkas gode egenskaper og tettegressets magi. Hennes oppfordring er at flere bør bli fanatiske tilhengere av rømmekolla, slik oppslutningen rundt surdeig er i dag. For når modernisering og industrialisering endret vår melkekultur førte det ikke bare til et tap av kunnskap, men også til et tap av sanselige opplevelser, og måter å erfare verden på.
Utforsket grenseområdet
Rune Johansen er viden kjent for å legge ut på sine reiser, for å fotografere hus, eksentriske interiører, nips og folk i sine dagligdagse omgivelser. På en biltur fra Kirkenes til Zapoljarny har Johansen benyttet sitt skarpe blikk – og han skuffer ikke. Fotografiene viser spennende personer med samlemani og samfunnsengasjement, detaljer i landskapet, forfallen arkitektur, fabrikkpiper og forkommende Lenin statuer. I Sjømannsklubben ligger fotografiene i en boks på bordet, og jeg liker det å kunne legge frem to og to fotografier. Hverdagslige omgivelser forvandles til estetiske objekter som når en Leninstatue stilles parallelt med rasert hus der bare pipa står igjen – begge staute vitner om tidligere tider. Det er også herlig at Johansen selv sitter ved bordet og forteller om fotografiene og turen.
Francois Zvardon har også fotografert folk på begge sider av grensen. I Iron Heroes har han portretter industriarbeiderne i jernindustrien i Kirkenes og Nikel. Dypt under bakken i deres eget arbeidsmiljø poserer menn og kvinner foran enorme maskiner og tykke bergvegger i skittene arbeidsklær, masker og med svulmende muskler. Zvardons fotografier er montert på en togvogn for malm, og plassert midt i gågaten i Kirkenes. Det er ikke akkurat kritikk mot grådig ressursutvinning som fotografiene først og fremst utstråler, men de portrettertes stolthet over eget yrke, utholdenhet og styrke.
Pinholefotografen Igor Bryakilev hadde også plassert sine fotografier utendørs i Kirkenes, på de nøyaktige samme stedene hvor motivene var tatt. Bryakilevs eksponeringer tar mange timer. Resultatet er skarpe bilder av statiske urbane omgivelser uten mennesker, biler eller dyr. Alt i bevegelse forsvinner. De som i løpet av dagen har passert kameraet har blitt registrert, men visket ut igjen av eksponeringstiden. Kanskje en påminnelse om våre korte menneskeliv?
Bak kjøleskapsdøren
Utstillingens videoarbeider var samlet i et tomt butikklokale, montert i hvite frysebokser og kjøleskap. Bak en av kjøleskapsdørene fant jeg Ørjan Amundsen Observable Universe. En visuell videomontage som åpner for alle typer assosiasjoner av eksistensiell art; om vårt liv på jorden og det gåtefulle universet. I høyt tempo og intensitet flimrer klipp av lynnedslag og eksplosjoner blandet med scener fra gamle science-fiction filmer vellykket akkompagnert av orgelmusikk, strykere og hard tekno. Det får meg til å tenke på en lignende fascinerende film; Koyaanisqatsi av Godfrey Reggio fra 1982 hvor verden er filmet slik den magisk fremstår i seg selv.
Kuratorteamet mener at Arktis er som et kombinert kjøl- og fryseskap for planetens største matreserve – og advarer mot tankeløs grådighet. Kinesiske Li Xiaofei sine filmer gir føde for å reflektere over dette. Han har i mange år besøkt fabrikker og intervjuet industriarbeidere om bærekraftighet og miljøforurensende konsekvenser av egen virksomhet. I Bugøynes blir kongekrabben eksporteres langt ut av regionen til andre verdensdeler som luksusmat. Krabbefiske sikrer levegrunnlaget for befolkningen, allikevel er de ansatte på krabbemottaket usikre i sin bekymring for å åpne Nordvest Passasjen for skipstrafikk hele året og økt potensialet for katastrofale miljøforurensninger i Barentshavet.
Uten ord
Heldigvis er det kunstnere i utstillingen som tar for seg andre viktige, aktuelle tema, enn forvaltning av naturressurser, industrialisering og klimaforandringer. Både Olga Jitlina og Natalia Egorovas videoverk demonstrere rett til ytringsfrihet og et verdig liv. Jitlinas video, The Bronze Horseman, viser syv kvinner i oransje refleksvester, skjørt og gull i tennene som plukker søppel rundt en stor statue av Peter den store. Rytterstatuen er kjennemerket på St. Petersburg slik Frihetsguddinnen er for New York City. Kvinnene kaster plutselig fra seg kost og kostebrett. Starter å gapskratte, ler av hverandre og latterliggjør statuen. Forbipasserende som tidligere ikke har enset dem stopper opp og betrakter skuet, noen fotograferer med mobiltelefonen. Med en humoristisk fremstilling adresserer Jitlinas video de mange innvandrerne som kommer til Russland for å utfører meningsløse jobber i håp om et bedre liv. Kvinnenes kollektive latter foran monumentet gir dem ikke bare synlighet og oppmerksomhet. Uten bruk av ord ytrer de maktkritikk og fremmer menneskeverd i offentlige rom.
I videoen til Natalia Egorova, Don’t be silent! Speak! (2014), pisker en tynn pinne gjentagende på en rød tunge. Tungen gir seg ikke og stikker seg frem i gjentatte sekvenser. Pinnen slår og slår. Begge handlingene er aktive; pinner utøver en korrigering, makt, smertepåføring, sensur og undertrykkelse. Tungen trosser dette, og stille symboliserer den talefrihet og rett til å uttrykke seg – å bli hørt.
Finske Marja Helander har i flere år iscenesatt seg selv i en utforskning av egen identitet, som finsk kvinne med samiske aner. I Trambo (2014) sleper hun med seg en stor, tung trampoline i et snødekt landskap. Ikledd rød samisk kofte klatrer hun oppi og hopper noen minutter, før hun drar trampolinen ut av bildet igjen. Situasjonen kobler sammen et nomadisk vinterlandskap med et lekeapparat man finner i hagen hos de fleste etablert urbane familiehjem. Er koblingen uforenelig, fremmed eller ubekvem? Hun smiler i hvert fall ikke når hun hopper og strever voldsomt med trampolinen.
Hege Annestad Nilsen gjøre også et forsøk på en modernisering av samisk identitet, med sine fotografier av en rekke samiske kjærestepar inspirert av John Andreas Savio (1902-1928) berømte tresnitt Gánda ja nieida (Jente og gutt). Fotoserien I Savios fotspor var stilt ut i Saviomuseet under festivalen. Hvert par er fanget i hengiven omfavnelse. De lukkede øynene utstråler en intens kjærlighet mellom to mennesker. Men til tross for fotografens re-aktualisering av kjærlighetsmotivet, er den fortsatt forbeholdt fortrinnsvis mellom mann og kvinne.
Globaliseringen har skapt en illusjon hvor vi tror vi alle er like; ser de samme serien på Netflix og drikker den samme kaffen fra Starbucks. Barents Spektakel 2015 med Artic Take Away bidrar med en økt bevissthet og oppmerksomhet rundt hvilke realiteter vi er blinde for, problemstillinger man står overfor, hvilke ulikheter og undertrykkelses-mekanismer som finnes. Russland er langt ifra et perfekt naboland. Ved å krysse grenser får folk kontakt med hverandre, noe som gjør grenser stabile og kulturell utveksling mulig.