Avgangsutstillingen 2018 master og bachelor – Kunstakademiet i Tromsø

Til tross for at det i alt er nitten verk med tretten forskjellige kunstnere er det ingen som forsvinner i mengden. Dette er nyutdannede kunstnere som vet hva de driver med, og det oser selvsikkerhet fra alle kunstverk.

KUNSTKRITIKK

AVGANGSUTSTILLINGEN 2018 MASTER OG BACHELOR – KUNSTAKADEMIET I TROMSØ, TROMSØ KUNSTFORENING 4. MAI – 27. MAI 2018

Marion Olsen – MA KUNSTVITENSKAP, FRILANS KUNSTKRITIKER OG SKRIBENT.

Foto: Maja Bäckström - Damla Kilickiran - Magnus Wibe
Publisert 20.juni 2018 | SeKunstMagasin nr 02 2018

KUNSTKRITIKK
VIDTSPENNENDE AVGANGSUTSTILLING


Årets avgangsutstilling er svært variert. Her finner vi kunstverk av forskjellige slag: videoinstallasjoner, gamle rustne materialer, tegning, dagbøker, digital kunst, skulptur, broderi og skrevne manifester. Kunstnerne har vært selvstendige og hatt ansvar for sin egen prosess noe som blir belyst av utstillingens mangfoldighet i materiale, teknikk og medium.

Mennesket og forholdet til omgivelsene
I kjelleren og i første etasje har de åtte bachelorstudentene fått stille ut fordelt på tre rom. I 1. etasje bærer kunsten i det ene rommet preg av natur, sjø og dyreliv. I det andre rommet pekes det mer mot mennesket og forholdet til omgivelsene våre. Kanskje forsøkte kunstnerne ikke å sette sine kunstverk under et overordnet tema, men likevel taler ting et eget språk når de blir satt sammen.

Et eksempel på menneskers forhold til omgivelsene fant jeg hos Maja Bäckström i hennes to verk Förankring 1 og 2. Hver dag i et år har hun jobbet med en tekstil dagbok ut ifra ideen om å vie oppmerksomhet til de små helt dagligdagse opplevelsene i hverdagen. Dagbøkene har hun stilt ut sammen med en frakk med broderte motiv og flere andre broderier på et svartmalt rektangel på veggen, sydd på forskjellige bakgrunnsstoffer i ulike farger og mønstre. Tøystykkene er gjenbrukt, noen er ujevne, med og uten frynser. Disse danner en bakgrunn som fremhever de hverdagslige objektene, sydd med sirlig brodering og sterke farger. Ketchupflasker, såpe, tannkrem og lypsyl er noen av de tingene vi finner i kollasjen. Bäckström gir oppmerksomhet til objekter som alltid er i nærheten av oss, men som vi aldri egentlig tenker noe særlig over. Vi tar disse tingene for gitt, men de utgjør likevel vår hverdag. Gjennom en fysisk akt, tråd og nål, forsøker hun å finne seg selv i havet med ting som utgjør oss. Valg av tema blir også interessant i lys av teknikken. Broderi, vev og tekstil har i kunsthistorien fått lite gjennomslag og oppmerksomhet nettopp fordi det ble betraktet som et dagligdags håndverk. I dag har derimot tekstilkunsten fått mer og mer plass i kunsten – og interessen har spesielt økt blant yngre kunstnere.

Ny omsorg for tingenes vesen
Også i masterutstillingen fant jeg eksempler som viser en ny omsorg for tingenes vesen og menneskets forhold til dem. I Magnus Wibe sitt masterprosjekt Innocent when you dream vender han oppmerksomheten til objekter han umiddelbart har funnet i sine omgivelser. Gamle bolter, rør, deler av gamle verktøy, spiker, metallplater og andre uidentifiserbare rester ligger forsiktig komponert over et helt rom i 2. etasje. Objektene er rustne og har med tidens tann fått varme oransje toner. På gulvet dannes et mønster som ligner en puls, kanskje for å demonstrere at tingene i seg selv også har hatt et liv og en historie. Wibe ser potensiale i ting samfunnet har kastet bort fordi de ikke lenger har den samme nytteverdien som før. Det er i hvert fall mulig å betrakte Wibes arbeid som en kritikk av vårt forbrukersamfunn. Samtidig fremhever han verdien, de lokale historiene og potensiale som ligger i dem.

Komplekse følelser
Video og digital kunst gir utallige muligheter til å skape sammensatte og komplekse kunstverk, ikke bare som et verk i seg selv vist frem på en skjerm eller projisert på en vegg. Dette er noe Damla Kilickiran demonstrerer nede i kjelleretasjen. For å komme til hennes stedsspesifikke videoanimasjon Psykografier må jeg krabbe inn gjennom et hull i veggen til et innesperret, kaldt og stort rom. Rester av veggen ligger bortover betonggulvet som har et stort utgravd hull i midten. Det tomme mørket lyses opp av prosjektorer som kastet livlige mønstre og farger ut i rommet. De dynamiske formene er nærmest hypnotiserende, og beveger seg sakte rundt i hele rommet. Akkurat lik en psykograf som søker åndelig kontakt med en annen verden ved å frembringe spontane mønstre og tegn på papir. Kilickirans sammenfattende bruk av rommets arkitektur og animasjoner resulterer i en opplevelse som spiller på flere sanser.

Et forvarsel
I et mørkt rom i 2. etasje har Matti Aikio plassert femten fjernsyn på paller i forskjellige vinkler og høyder. Landskapet av lysende skjermer er umulig å unnslippe. På bildeskjermene vitnes vi til døende maltrakterte reinsdyr som enten er blitt tatt av rovdyr, eller i ferd med å bli fanget. Bildene er groteske og den mørke atmosfæren i rommet med susingen fra fjernsynene understreket dette ytterligere. Videoinstallasjonens tittelen When the beast and the reindeer are close to each others, then there is food for every animal of the forest, and then they are all gathered together:wolverines, foxes, ravens, eagles and dogs, sier noe om motsetninger mellom natur og kultur. Verket tar opp en problematikk som er høyst relevant i dag der rovdyrpolitikken mest av alt påvirker den samiske reindriftsnæringen. Det summende mørket og den dystre stemningen oppleves som et forvarsel om en usikker fremtid. 

Stopper opp
Om det var noe som klarest skilte seg ut i masterutstillingen, var det Ruth Alexandra Aitken som faktisk ikke stilte ut et fysisk kunstverk, men et manifest med en oppfordring til å være inaktiv. Under utstillingen satt kunstneren selv i busskuret nedenfor kunstforeningen. Hennes oppfordring til publikum er å ta avstand fra systemer. Ved å stoppe opp, ikke gjøre noe, forsøker hun å gjenfinne de ekte menneskelige verdier som ofte blir glemt i de rutinemessige hverdagene. Hennes manifest «Inactivism, a manifesto for the idle» er en kritikk mot kapitalismens sterke fokus på produksjon. Hvorfor skal menneskers verdi bli målt ut i fra hvor mye vi produserer, er en av spørsmålene Aitken tar opp. Hennes Strike from the Perpetual Motion Machine er i seg selv en samfunnskritisk påminnelse om å stoppe opp for å tenke rundt våre systemer og verdier.

Fører kunsten videre
Alt i alt har denne avgangsutstillingen vært en spennende presentasjon av nye kunstnerskap. Den viser hva en ny generasjon med unge kunstnere har sitt fokus rettet mot og hvilken vei de fører kunsten videre. Gjennom kreativ teknikk, organisering, medium og materiale evner de å rette kritisk lys mot aktualiteter ved samtiden. Med tanke på samfunnskritikken, politikken og de forskjellige problematikker som svever over verkene, og som er høyst relevant for oss i dag.

Les flere aktuelle saker