AUDAR KANTUN “YTRE INDRE”, 07. JULI – 18. AUGUST 2019, STORMEN KUNST, BODØ
Tekst: Hilde Sørstrøm - kunsthistoriker, kunstkritiker og redaktør for Hakapik.no Foto: Hilde Sørstrøm.
Publisert 19.september 2019 | SeKunstMagasin nr 03 2019
KUNSTKRITIKK
DEKADENTE SAMFUNNSPORTRETTER
Motivene som presenteres i utstillingen «Ytre Indre» hos galleriet Stormen Kunst i Stormen Bibliotek er mildt sagt drøye. Enten det er scener fra jakt og fiske i åpne landskap, eller fra selskapsliv og fest, så inkluderer kunstneren bak verkene, Audar Kantun, forskjellige former for rus i bildet. Både mennesker og dyr får gjennomgå i det som samlet kan beskrives som satiriske og dekadente samfunnsportretter.
Fråtsing
I et av maleriene som er uten tittel sitter for eksempel en velkledd herre ved et restaurantbord dekket med hvit duk og tørker seg om munnen. Samtidig står en ku og kalver rett på fatet hans. Bak han og de flotte vinflaskene hans, står en bonde i kjeledress og markerer et tydelig klasseskille i bildet. Maleriet forteller om grådighetskultur, og danner et tema som Audar Kantun i stor grad presentere i flere av sine malerier og keramikk-skulpturer.
Slike fremstillinger av velstående, fråtsende menn og kvinner, er ikke et ukjent motiv når vi ser bakover i kunsthistorien. Kantun trekker opp tråden fra blant annet sjangermaleriene til nederlandske Pieter Bruegel (1525-1569) med skildringer av mennesker i komiske dagligdagse situasjoner. Eller engelske William Hogarth (1697-1764) som rystet engelskmennene 100 år senere med sine satiriske og moraliserende fortellinger om britiske overklassemiljøer.
Flere referanser til andre kunstnere i kunsthistorien er også å finne i utstillingen som forøvrig er laget i samarbeid med kunstneren selv og kurator ved Stormen Kunst Aslak Juul Kristensen. Tydeligst er referansene i maleriet Kysset (2019) der Audar Kantun har malt to kyssende fiskermenn ikledd gult regnhyr, sydvest og islandsgenser – det man nærmest kan kalle nasjonaldrakt og selve symbolet på norsk kystkultur. Den ene står med buksa på anklene med hånda godt plantet i buksa til den andre. Gustav Klimts berømte – og ofte parafraserte – maleri av et kyssende par med samme tittel eller Rodins velkjente skulptur av to elskede tett slynget sammen, er to verk jeg lett kan sammenligne med. Når Kantun gjør sin versjon godt over 100 år senere blir det først og fremst en kommentar til stereotypiske fremstillinger av barske fiskermenn.
Audar Kantun "Uten tittel" (2019). Foto: Hilde Sørstrøm
Konfrontasjoner
«Ytre Indre» bygger i stor grad på konfrontasjoner og de nærmere 30 maleriene og skulpturene som presenteres røsker ganske grundig opp i det bildet mange andre presenterer av norsk kystkultur. Gang på gang konfronteres det romantiske landskapsbildet med indre grådigheter i form av rølpete rus-scener. Noen av de drøyeste eksemplene er å finne i maleriene Aperitif (2017) der tre mennesker fråtser i sexrus og Vår i Jammerdalen 1 (2018) som skildrer et kirkesamfunn med grove voldsscener.
Jeg tipper kunstneren har hatt det ganske gøy når han bega seg ut på denne reisen gjennom menneskets materialistiske fråtsekultur. Men de drøye fremstillingene oppleves ikke bare som humor. Det er først og fremst et verktøy for å vise til en forfallende natur og kultur. Slik også William Hogarth tok i bruk humor da han harselerte med den engelske overklassen i sine satiriske portretter på 1800-tallet.
Når det er sagt så inneholder de satiriske samfunnsportrettene til Kantun også varme og sårhet. Det kommer best fram i fremstillingene av dyrene. Særlig i maleriet Apen som viser en sittende apekatt i en positur ikke helt ulik August Rodins skulptur Tenkeren fra 1904. I Kantuns Valgets hval (2019) spretter en spekkhogger opp av havet med en gul badering tredd over seg (er det Keiko fra filmsuksessen «Free Willy»?). Bildene har noe trist og vemodig over seg. Som om dyrene representerer en viss uskyld i det ellers fordervede miljøet menneskene skaper rundt seg.
Audar Kantun "Aperitif" (2017), i bakgrunnen "Valgets hval" (2019). Foto: Hilde Sørstrøm
Satiriske samfunnsportretter
Kunstverkene i «Ytre Indre» er bundet sammen av den unge kunstnerens særegne formale stil. Hans gjennomgående uttrykk og stil – skapt av klare farger i sine malerier og røffe moduleringer i keramikkarbeidene – framprovoserer et grelt uttrykk som kler og konsentrerer fortellingene godt. Audun Kantun mestrer utvilsomt satiresjangeren når han portretterer sin samtid med spott og spe. En tid han fremstiller som overdådig og med stort overforbruk av naturresurser.
Kanskje er ikke de satiriske - og litt for overtydige - samfunnsportrettene som Kantun henter frem det mest innovative kunstscenen har å by på i dag. Men utstillingen har likevel en styrke i måten den mangfoldiggjør bildet av Nord på. «Ytre Indre» gir virkelig bodøværingene og turistene som besøker utstillingen, en ganske annen historie enn det natur-romantikerne gjør – enten det er snakk om nasjonalromantikkens landskapsmalere, eller Visit Bodøs egen Instagram konto.