ANE HJORT GUTTU «FILMS»
19. JANUAR - 18. MARS 2018, TROMSØ KUNSTFORENING
Tekst: Hilde Sørstrøm, kunsthistoriker, frilans kunstkritiker og skribent. Foto: Ane Hjort Guttu
Publisert 20.mars 2018 | SeKunstMagasin nr 01 2018
KUNSTKRITIKK
- BELYSER SAMFUNNETS SKYGGESIDER
Det er ingenting å si på Ane Hjort Guttu sin utnyttelse av lokalene til Tromsø Kunstforening. Tunge grå gardiner henger drapert fra tak til gulv i andre etasje og bidrar at monteringen fremstår både sofistikert og delikat. Tekstene er presentert som innrammede bilder, plakater eller som ark og hefter på en lese- og lyttestasjon i et eget rom. Viktigst her er det likevel at hver film vises som store monumentale projeksjoner i hvert sitt rom. Det er helt på sin plass. For dette er filmer som fortjener oppmerksomhet.
Sol og sosiale forskjeller
Sosiale forskjeller i dagens urbane samfunn viser seg å være et gjennomgående tema i utstillingen. Fra forskjellige innganger griper Guttu tak i temaet, og peker på skjevfordelingen som det kapitalistiske samfunnet har brakt med seg. Utstillingens sterkeste verk er filmen Fire Studier av Oslo og New York (2012). Her møter vi to arkitekter som sitter i solveggen. De snakker om hvordan arkitektene gjennom historien og fram til i dag har arbeidet med denne elementære gleden som mange (feilaktig) regner sola for å være. En gang var den rådende tanken at alle som bosatte seg i urbane strøk hadde rett på sol gjennom vinduet. Slik er det ikke lenger. Nå er bysola blitt en del av maktspillet på eiendomsmarkedet og gode lysforhold er i stor grad forbeholdt de med mye penger. Lite penger betyr lite lys i vinduskarmen. Filmen som opprinnelig ble produsert for utstillingen «De rike bør bli enda rikere» i Oslo Kunsthall i 2012 er en sylskarp og tankevekkende film. Med sola som utgangspunkt synliggjør Guttu hvordan tilgangen på lys, eller for den saks skyld andre naturressurser som vann og land, på ingen måte er forbeholdt folket.
Kritiserer konsumsamfunnet
I filmen De voksne (2014), som vises på to store skjermer satt sammen i en vinkel på gulvet, kritiseres konsumsamfunnet. Reklameverdens evige forsøk på å selge oss lykke gjennom colaflasker med navne-etiketter, billige flyreiser og vitamindrikker gir seg til kjenne gjennom reklamebilder på en T-banestasjon. På stasjonen står også to gutter som etterhvert begynner å danse. Gjennom denne tokanalsfilmen får vi opplevelsen av å betrakte to forskjellige virkeligheter. På den ene skjermen ser vi reklameverdenen, og på den andre hverdagen på T-banestasjonen. De to virkelighetene flyter inn i hverandre og blir én og samme verden. Det er en ganske dyster påminnelse om hvordan kapitalismen spiser seg inn hverdagen vår. Kan vi stoppe denne utviklingen? Sannsynligvis ikke.
Dyster er også Guttus film The Lost Dreams of Naoki Hayakawa (2016) som vises i Galleri Snerk på Kunstakademiet (dessverre kun i åpningshelgen). I filmen, som mer direkte enn De voksne tar oss med inn i reklameverdenens mørke ganger, møter vi reklamearbeideren Naoki Hayakawa spilt av kunstneren Daisuke Kosugi. Den fiktive dokumentaren tar et oppgjør med ideen om reklamebransjen som en arena for kreativt arbeid. Vi følger Hayakawa og får se hvordan reklamebransjen med sine ekstreme stressfremkallende arbeidsforhold i stedet for å inspirere heller virker destruktivt inn på kreativiteten - og karakterens psykiske helse.
Etiske dilemmaer
Det er interessant hvordan Ane Hjort Guttu insisterer på en fiktiv dokumentarisk form, både i filmene og i tekstmaterialet. Et særlig interessant bidrag i denne sammenhengen er den 47 minutter lange filmen Time Passes (2015). Her møter vi karakteren Damla, spilt av kunstneren Damla Kilickiran, som forøvrig også er student på Tromsø Kunstakademi nå. I filmen spiller Damla en kunststudent i Bergen som har gjort det til sitt kunstprosjekt å sitte sammen med en rumensk tigger hver dag i seks måneder. Vi følger henne i samtale med læreren, med andre kunststudenter og sammen med tiggeren Bianca. Når Damla til slutt velger å trekke prosjektet sitt fra avgangsutstillingen gir filmen et innblikk i etiske dilemmaer som kan oppstå når kunst og sosialpolitikk bringes sammen.
Karakteren Damla, og flere av de andre karakterene vi møter i tekstene og filmene, har også en viktig rolle fordi de problematiserer kunstens, kunstnerens og kunstinstitusjonens rolle i dagens samfunn. Også her finnes det skyggesider, med krav og forventninger samt filosofiske spørsmål som kunstnerne hele tiden må forholde seg til. Ved å få innblikk i de forskjellige karakterenes refleksjon rundt det å lage og utstille kunst, blir også jeg oppfordret til å reflektere rundt mine egne oppfatninger - og forventinger - til kunsten.
Tidkrevende
Utstillingen er definitivt tidkrevende med tanke på den store mengden tekst og film som presenteres. Særlig de lengre tekstene på lese- og lyttestasjonen forsvinner litt i mengden. Men Ane Hjort Guttu er en anerkjent kunstner både i norsk og internasjonal sammenheng som det absolutt er verdt å bruke tid på. Det er derfor bra at kuratorene Rike Frank og Leif Magne Tangen samlet et såpass stort materiale at besøkende i Tromsø får sjansen til ta et dypdykk i Guttus poetiske og samfunnsengasjerte kunstnerskap. For meg er hun en kunstner som treffer godt med sine poetiske skildringer, som klarer å smyge inn humor i alvoret og som ikke minst er befriende klar i sin politiske tale. Det er aldri noen tvil om at Ane Hjort Guttu kritiserer maktstrukturene i samfunnet, enten det er fra et sosialpolitisk eller kulturpolitisk ståsted. Utstillingen «Films» er derfor, slik jeg opplever det, en tankevekkende og viktig utstilling som berører på mange plan.